hits

Sunniva Emilie Pedersen

Englemamma og gravid igjen

Hverdagsgleder 19.04.2018

I går når jeg satt i venterommet hos jordmor, ble jeg sittende ved et par som fikk ammehjelp fra en helsesøster eller noe. Det var så vakkert å se på! Ikke bare fordi at amming i seg selv er vakkert, men den tilknytningen mor, far og baby hadde! Jeg ble nesten rørt der jeg satt. Pappaen var så flink! "Tid for påfyll av vann" sa han, før han rekte henne vannflaska i mens hun satt å ammet. For en superpappa som passer på at mor og baby har det fint ♥ Slike hverdagsøyeblikk altså, det varmet hjertet mitt hele gårdagen! 

 

A toddler baby breastfeeding .

Illustrasjonsbilde 

 

Jeg håper vi selv får til ammingen men jeg er blitt forberedt på at det ligger endel faktorer som kan gjøre det vanskelig å få til! Vi skal gjøre det vi kan for å få det til, men ikke for enhver pris. Vi får nok av andre ting å tenke på i tillegg, som nybakte mødre som oftest ikke trenger tenke på.. Blir nok å få en nesespray som skal lette på utdrivningen i perioder hvor det trengs. Det ligger både fysiske og psykiske dempere hos meg. Har ikke et "vanlig" utgangspunkt og heller ikke det mest ideelle utgangspunktet! Det at man står i traumer opp til underarmene, fulle av sorg, bekymringer og uro, legger jo selvfølgelig en ekstra demper på det hele. Ofte plages folk i min situasjon med ammingen, trolig pga alle disse negative følelsene som er der uansett om man vil eller ikke. Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men følte bare for å lufte det ut. Jeg synes det er trist at så mange får pepper for å gi sine barn MME, som om dem er dårligere foreldre! For noe tull! Jeg er absolutt for amming og selvfølgelig er jo amming det alternativet som er best og har mest helsefordeler, men likevel så blir det da barn av MME-brukere! Noen får det bare ikke til og noen vil bare ikke, det kan være mange grunner til det og det bør respekteres! Det er litt samme greia som med keisersnitt, har man ikke født vaginalt så teller det liksom ikke, i følge visse i mammapolitiet.. For noe tull! Haha, kjenner jeg blir litt oppgitt av folk.

 

Enig?


Følg gjerne facebooksiden min her

Svangerskapsoppdatering uke 30 18.04.2018

 

Wiii! SÅ gøy å endelig bikke uke 30, eller det er jo enda noen minutter igjen til jeg er i 30+0.. Nå er det i teorien kun 1/4 del igjen av svangerskapet, selv om det er usikkert om jeg skal forløses en eller to uker før termin. Jeg håper derimot at jeg skal greie gå så lenge som mulig! Alt avhenger jo av hvor redd jeg føler meg, det kan jeg ikke si noe om nå. Kjenner dog at redselen bygger seg sakte men sikkert opp jo nærmere vi kommer den oppsatte datoen..

 

Føler meg så svær selv om "alle" sier jeg har så liten babymage. 

 

Så til ukens oppdatering!

 

Termin: 1 Juli men skal forløses litt før.

 

Formen: Helt grei! Fått sydd endel selv om ryggen streiker rimelig fort, må ta korte økter. Heldigvis ikke noe særlig plaget ellers på gravidfronten, sånn utenom utbrentheten! Jeg er heldig med sånn som jeg "bærer babyen" (bærer den mer inni meg enn utenpå om det var forståelig), i tillegg til at jeg er ganske sterk og har solid kroppsbygning. Derfor kan jeg snart si at jeg har gått igjennom to svangerskap uten noen som helst plager, utenom å være veldig sliten da :-) Ikke kvalme, ikke halsbrann, ikke bekkenløsning, ikke noe ryggplager ellers, ikke mye kynnere, ingenting liksom. Jeg har kanskje vært sliten for ti mann (eller heller kvinnfolk) da.. Men man må jo se det positive i det som er positivt! :-)

 

Babyen: Vokser og trives. Han veier ca 1600 gram (shit!!) og full lengde er ca 36 cm. Og sånn tørr info til spesielt intr : Hjernens overflate blir stadig mer rynkete etter hvert som hjernevindingene dannes. Forskere mener intelligensen kommer fra dette ytre hjernelaget. Når vindingene snor og bukter seg på overflaten, maksimeres antallet hjerneceller, og overflaten blir større. Nå kontrollerer hjernen de rytmiske pusteøvelsene, og fosteret regulerer temperaturen selv.

 

Liv i magen: Veldig varierende, noe som gjorde at vi måtte innom føden her om dagen. Fikk tatt CTG registrering og ultralyd. Da hadde det vært ganske rolig i to dager, sånn ganske mye roligere enn hvordan han bruker være selv på det roligste. Det som er så frustrerende med JW er at han skifter sånn. Han har både perioder hvor han er rolig og perioder hvor han er spinnvill, kunne han ikke bare bestemt seg slik at jeg slapp bli så redd :P Jeg er såklart veldig redd for at vi en gang til skal oppleve å miste det kjæreste vi har rett før målstreken, blir dermed fortere stressa og det er altså helt normalt i min situasjon. Tar ingen sjanser, merker jeg at noe ikke er som det bruker, sjekker jeg det ut. Det bør forøvrig alle gjøre! Det er bedre å sjekke en gang "for mye" enn en gang for lite.

 

Kjønn på baby: Gutt ♥ Veldig glad i å flashe utstyret på ultralyd. Pappan er rimelig stolt for å ha videreført genene sine. Hahaha! Nok om det.

 

Ukens must have: Jeg er sånn kjedelig gravid, får ikke rare cravings som kritt, gulrøtter og ting man ellers ikke liker spise. Bra for mannen min, han må aldri stå opp midt på natten for å lage meg noe jeg vil ha (hadde ikke fått han til å gjøre det anyways). Ser at det er slik hos mange andre, hvordan får dere såpass dressur på mannen deres? Bruker dere strømhalsbånd eller sitronspray? Kanskje verdt å prøve. Min kar er ikke så lydig og han glefser om jeg stiller noe krav. Må klare meg helt selv jeg, ikke schnakk om jeg får hjelp til å knyte sko eller hjelp til å hente noe jeg ikke når pga den svære magen. Og hvem bærer de fem handleposene? Jo det gjør jeg, han må bære nøklene og mobilen sin vet du! Heldigvis er jeg vant til å klare meg selv, hehe.

 

Nattesøvnen: Ikke hatt så mye mareritt nå de siste dagene heldigvis, det roet seg etter samtale med jordmor her om dagen. Får det akkurat som jeg vil og må ikke ta noe valg nå. Det kan jeg gjøre datoen vi kommer inn. Det er litt skummelt å rote i såpass dype, alvorlige traumer. Ikke alt bør rotes i! Det blir litt sånn som med andre som opplever alvorlige traumer i samme liga, man ber ikke dem gjennomgå et liknende scenario.. Likevel forventer folk så mye av meg? Dette er jo tross alt det verste man kan oppleve. Det er greit jeg er sterk, veldig veldig sterk. Men jeg er ikke en robot, jeg er ikke fullstendig uknuselig selv om jeg tåler mer enn folk flest. 

 

Vi har faktisk greid å skru opp bedside cribben som jeg kjøpte for flere uker siden. Dette er en milepæl for oss, som har kviet oss for å handle babyklær, babyutstyr samt montere det. Det føles bortkastet ut å klargjøre til en baby når vi ikke engang vet om vi kommer hjem med en levende en. Her om dagen hoppet vi i det og det er godt å ha fått den montert. Rart det der, det som sist gang var så koselig har nå blitt til en anspent ting.. 

 

Graviditetshumøret: Joda, vært i veldig greit humør. Egentlig bør jeg heller ha "graviditetshumøret til pappa" som post her, han svinger jammen mer enn det jeg gjør, som er jente, fullstappa av hormonelle sykdommer og gravid. Men du merker sjeldent noe svingninger her! Bare artig med litt spice i hverdagen, vi har det veldig gøy! Elsker å terge han, så han er uansett lett å få i godt humør igjen. Vi ler og koser oss glugg i hjel for det meste. Men vurderer seriøst å kjøpe meg en sitronspray til de gangene han er trassig, tester meg og urimelig. Han prøver klatre over meg på rangstigen vettu, kanskje det hjelper å sitte på han til han blir blid? 

 

Vektøkning: Stabil på litt over 10 kg. Tror nok jeg lander på 15 kg når jeg er ferdig! Det var det sykehuset anbefalte meg å gå opp, selv om jeg håpte på å ligge under 10 på slutten. Dette med vekt er vanskelig, noen går opp mye, andre lite, andre der igjen går middels opp (hvor jeg føler jeg ligger). Jeg synes det er feil å ha så ekstremt mye fokus på dette med mindre man sliter med alvorlig fedme og/eller har noen risikofaktorer som krever en spesiell type kosthold og aktivitetsnivå. Hvorfor skal gravide piskes så enormt? Halloen, man skaper et barn for faen! Ikke at jeg blir pisket selv, heller motsatt da jeg var for tynn i starten i følge jordmor, men mange blir det likevel og da selv normalvektige! At man går opp mye trenger ikke bety at man spiser potetgull til enhver tid foran tv-skjermen, noen går bare mye opp uten å gjøre noe spesielt for det! 

 

Neste kontroll: Var på kontroll i dag/ i går. Selvfølgelig tok det lang tid før jordmoren fant hjertelyden med doppler, typ mange minutter. Etterhvert ble jeg stressa. Aldri mer om jeg drar alene på time igjen. Jeg gjør det normalt sett ikke, men mannen har vakt så da er det ikke bare bare. Grunnen for at han er med meg stortsett hver time (dette svangerskapet) er for at jeg er livredd for å få marerittbeskjeden på nytt alene. Om det skulle skje igjen, må jeg ha han ved min side, som sist. Uten han er jeg ingenting, i alle fall når det er snakk om kriser på dette nivået. Mange tenker nok man er dramatisk som er innstilt på det kan gå galt igjen, men slik føler de aller aller fleste på det i min situasjon. Man vet jo at det faktisk kan gå galt. Kristoffer selv ønsker forresten også ta del i alle kontroller og "ha kontroll" på alt som blir gjort og sjekket, flere fedre blir slik etter å ha mistet. Han er like redd for å miste som jeg er! Også hjelper det selvfølgelig han og, ikke bare meg, å få så bra oppfølging! Dette er noe vi står sammen om og som er tungt for begge, ikke bare meg.

 Skal forresten på ny kontroll på sykehuset i starten av mai er planen. Både til jordmor på samtalepoliklinikk, overlegen for legesjekk og UL + vanlig jordmor for kontroll. Kan hende jeg synes det blir litt mye, får se om jeg flytter på noe.

 

Navnevalg: JW ♥ Jeg hadde jo så lyst på Imre eller Enok men mannen var ikke enig der. Noen kameler må bare svelges. Av og til må man møtes på halvveien (dvs i mitt tilfelle, gå hele veien da ingen møtte meg på halvveien :P). Haha! Neida, navnet blir nok greit det :) Det som gjorde at jeg "ga meg" (Rett og slett! Selv om vi ikke har kranglet så har vi smådiskutert mye om navn) var at det hadde en veldig spesiell betydning for Kristoffer. I surrender. Når alt kommer til alt, er det Krikksen som bestemmer i heimen. 

 

Tanker om forløsning: Jeg har valgt å ikke snakke noe mer om forløsning på bloggen, fra og med neste uke blir jeg å utelate denne posten. Den bidrar bare til at folk blir enda mer nysgjerrige og kommer med enda flere meninger (om noe de ikke kan noe om), noe som er svært slitsomt for meg. Ja, for meg. Det er jeg som bærer på ungen, det var min kropp som sviktet sist slik at Saga døde, det er jeg som må få ungen ut. Akkurat dette kjenner ikke Kristoffer så mye på men det kan jeg love deg at jeg gjør. Det er jeg som har "ansvaret" for babyen før den blir født, så jeg kjenner selvfølgelig mer på dette. Veldig vanlig. Vi gjør det som passer oss og uansett hva jeg velger å sette min kropp igjennom, skal jeg være faen så stolt over meg selv som i det hele tatt har turt å bli gravid igjen etter å ha mistet på målstreken sist. Og jeg tenker, har du ikke mistet et barn under fødsel, født et dødt barn hvor dødfødselen attpåtil var veldig dramatisk og traumatisk, så kan du faktisk ikke mene noe som helst om dette. Det kan ikke leses seg opp til hvordan det er, man må ha følt det på kroppen for å vite. For meg er det som å velge mellom pest og kolera, når det gjelder vaginal fødsel eller keisersnitt. Jeg er overhodet ikke gira på keisersnitt, ikke i det hele tatt, men om det er det eneste som gjør at jeg ikke får full panikk ala. alvorlige panikkanfall med full hyperventilering (pga redsel for at babyen min skal dø igjen), ja da må jeg velge keisersnitt. Da har det ingenting for seg, hverken for meg eller baby, å ha en vaginal fødsel. Da blir det ikke noen god opplevelse og jeg vil sitte igjen med to traumatiske fødsler fremfor en, om jeg får full panikk for at babyen skal dø. Jeg sier ikke at det er KS jeg blir å velge, men blir det slik så er det helt greit! For meg handler det kun om å få babyen levende ut, jeg driter helt ærlig i smerter, revning, blødninger, infeksjon når det gjelder meg og gudene vite hva annet som kan skje. Er det en ting jeg takler, er det smerter. Der trenger ingen tvile. Flere virker til å tro at det er DET som skremmer meg. Smerter!! For noe vås! En vanlig fødsel vil i smerteskala være ganske enkelt sammenlignet med forrige fødsel, jeg er ganske så herdet der. Som sagt, jeg bryr meg bare om å få babyen levende ut. Jeg risikerer gjerne mitt liv for at han skal få leve, jeg har før vært den som overlevde hvor min datter døde. Det var jævlig og kan ikke forklares, helt helt forjævlig. Får jeg bare JW levende og frisk ut, driter jeg i resten. Nå blir jeg ikke snakke noe mer om forløsning med mindre det er noe helt helt spesielt, og vi vil fortsette med å ikke inkludere andre i vårt valg, da andres mening ikke har noe som helst betydning. Vi blir også å holde det for oss selv i ettertid, da jeg ikke orker noe som helst snakking på grunn av vårt valg (av folk som selvsagt ikke har gått i våre sko og uten noe som helst erfaring..). Så det var det! JA, hvis du lurer så er det alt for mange som har meninger om dette, man skulle kanskje ikke tro det..

 

Innkjøp: Ikke så mye egentlig, vi har det meste vi trenger! Vil derimot vise noen babybukser jeg har sydd til JW i str 56, 62 og 68 :) Det kommer seg på syfronten! 

 

 

Også må jeg bare vise hva vi fikk av Svigersøs & co i dag, så utrolig takknemlig! Slike gaver betyr alt for meg. Vi er så heldige som har fått så mye fint av både nære og fjerne ♥ Tusen, tusen, tusen millioner takk til alle! Det gjør det ekstra spesielt når man får noe som er hjemmelaget med sjel i, det er så utrolig fint å få ♥

 

 

Ukas ting i sykehusbagen: 

 

Glutenfri havremüsli til å ha i bla. yoghurt og fire beger med glutenfri havregrøt som jeg bare trenger helle varmtvann i! Av typen under, har kjøpt tre forskjellige smaker. 

 

 

Det var alt for i kveld, ønsker folk ei fortsatt fin uke! God natt ♥


Følg gjerne facebooksiden min her

Sydilla 17.04.2018

Jeg kan vel si at jeg har blitt bitt av sygalskapen! Det føles ut som det er en hel vitenskap men gøy når brikkene begynner falle på plass. Jeg blir mer og mer kjent med Singeren min og jeg begynner å få ting til som jeg bannet heftig over før. Jeg syr for det meste babybukser nå, skal etterhvert bevege meg over til omslagsbodyer, luer og baggydresser. Det tror jeg imidlertid at jeg utsetter til sensommer-høst, jeg får se hvordan baby vi får! Får vi en rolig sovebaby og jeg er i grei form, er det jo fort gjort å starte symaskinen. Får vi det motsatte derimot, da må jeg bare ta hver dag som går og se om jeg får sydd noe! At vi satte sybordet i stua (midlertidig) er for at jeg kanskje skal få noen som helst sjans til å sy i ledige stunder ;-) Etterhvert skal jeg flytte det opp på gammelrommet.

 

Babybukser til JW i nyfødt,3 mnd og 6 mnd. Har sinnsykt mye klær så nå skal jeg stortsett kun fokusere på klær til sykehuset. Meeed mindre jeg kommer over et sinnsykt fint stoff som jeg bare ikke kan motså. Og det blir garantert å skje, haha. Lurer også på om jeg skal lage litt klær i barselgaver til folk jeg kjenner som venter smått? Elsker å glede andre ♥

 

Jeg har jo en drøm om å få gitt hjemmesydde babyklær til alle babyer på sykehuset, uansett hvilken avdeling. Jeg vet at det er et for stort jafs for lille meg, siden det er omlag 1300 +- fødsler i Bodø hvert år om jeg husker rett. MEN! Kan jeg få sydd klær til hovedsaklig englebabyer og nyfødtintensiven, er jeg fornøyd! Bodø kan ikke bruke strikkaklær lengre på grunn av nye regler som kom etter MRSA smitte (var det vel?), jeg vil veldig gjerne farge opp avdelingene med noen fine klær i spreke farger! Nå er det jo også gjerne slik at det er mange premature på en nyfødtintensiv avdeling og en prem. baby er neppe noe foreldrene har planlagt at dem skal få. Man har jo gjerne handlet inn klær til babyen i 50 / 56! Plutselig trenger man klær i størrelse 38! Kanskje er det vanskelig å få tak i bittesmå prematurplagg i tillegg! Derfor vil jeg gjerne lage klær til nyfødtintensiv. Å glede foreldre som kanskje har det veldig tøft og som står i en kamp de ikke vet hvor ender, et lite lyspunkt! Til englebabyer vil jeg sy fine klær i duse farger som foreldrene får med seg hjem som minne, jeg vet selv hvor ufattelig mye jeg hadde satt pris på det! En gave rett og slett. Jeg har kjøpt mønster og blir å lage alt fra størrelse 36 til 56, slik at det er litt å velge i både i engleklær og klær til nyfødtintensiv. 

 

 

Sminkepads laget av diverse restestoff jeg har tatt vare på. Ganske miljøvennlig siden det ellers hadde blitt kastet! Økologisk er det også, hehe. Nå ble de litt frynsete i kantene men pytt pytt. De neste blir nok finere, har fått tips for å gjøre de mindre bølgete. Som flere av dere vet så er jeg en forkjemper for miljøet på flere områder, spesielt når det gjelder overdreven bruk av plast, engangsartikler som bleier, bind, bomullspads osv. Da er slike sminkepads geniale! Disse skal gis bort i gave, elsker å gi hjemmelaga ting, elsker å få hjemmelaga ting. Kjøpte noen få meter bomullsvelour, bambusvelour og bambusfrotté (alt økologisk) fra roggbiff, supert å ha som lag nr 2 i padsene! Nå skal jeg mote meg opp til å strikke litt på babypleddet, såå mye gøyere å sy enn å strikke! Ha en fin kveld ♥


Følg gjerne facebooksiden min her

Ikke se det an! 16.04.2018

 

I forbindelse med LUB (landsforeningen uventet barnedød) sin kjenn liv kampanje, ønsker jeg si noen ord!

 

Bildet tilhører LUB / kjennliv.no

 

Først vil jeg bare spore litt av og si: Et LUB medlem fortalte her om dagen at takket være LUB og deres arbeid for å redusere krybbedød, er antall barn som dør i krybbedød redusert med 90% siden 1980 (som var det året hvor det døde flest). 90%!! LUB har gjort en formidabel jobb for å informere helsevesen og foreldre om at små babyer skal ligge på rygg (denne siden opp-kampanjen), nærmere en million bodyer har blitt delt ut de 15 årene kampanjen gikk. Som et annet LUB medlem skrev så fint "Ein kan på ein måte seie at foreninga har satt igjen sine største spor på dei medlemmane dei ikkje har fått; dei liva dei har redda.". Selv om man kanskje aldri kommer i 0 på antall krybbedød i året (selv om det er noe jeg inderlig inderlig håper på!), så er det ekstremt viktig å fortsette med å forebygge krybbedød. Jeg vil derfor i samme slengen videreformidle LUB sin anbefaling om å ikke bruke sengekanter og babynest, samt ting med "lange snorer" som kan forårsake kvelning. Det er viktig at babyen har minst mulig ting rundt seg og har det "luftig". Å bruke babynest under oppsyn er noe annet! Og man kan fint bruke en sengekant i meshaktig stoff om man er bekymret for at babyen skal sette feks hendene fast i sprinklene (sjekk ut breathable netting). Den gjør at babyen får puste og at det dermed reduserer faren for kvelning og igjen-innpusting av karbondioksid! Også må jeg bare si at det er aldri foreldrene sin feil om babyen deres dør i krybbedød, aldri! Ofte finner man aldri årsaken på hva som har skjedd! Det kan være så mangt! Dessverre skjer det fortsatt krybbedød og selv om de er få pr år sammenlignet med 1980 må vi fortsette å gjøre det vi kan for å unngå at flere babyer skal dø. Vi har ikke mye å klamre oss til og krybbedød er som flere vet svært komplisert å finne ut av. Som oftest får man aldri noe svar! Vi kan ikke si at hverken babynest, sengekant eller mange bamser i senga er årsaken til at babyer dør i krybbedød, men når man likevel vet det er en ørliten risikofaktor (det er endel forsket på i USA bla.) er det bedre å bare la være, i alle fall nå som vi vet det! Vil heller ikke at foreldre som har brukt de tingene skal føle seg dårlig, som har brukt disse tingene i den beste mening for sitt barn. I de aller aller aller fleste tilfeller går det bare fint å bruke det. Mange har brukt det med stort hell og er svært fornøyd. Likevel må vi tenke forebygging, forebygging, forebygging. Vi har ingen å miste ♥

 

 

Så til det blogginnlegget egentlig skal handle om. LUB har nå satt i gang en kjenn liv kampanje for å få ned antall dødfødsler, du har kanskje sett den lille snutten på nettet? Den kan sees her. Ca 300 +- pr år dør i mors liv. Det vil altså si at størsteparten av babyene som dør, dør i dødfødsel. Slik som med krybbedød, er det ikke alltid så lett å finne ut hva som har skjedd alltids. Mange står uten svar og må leve i uvisshet om hva som skjedde, men flere får også vite hva som har skjedd. Deriblant oss! Det har vært godt å få svar istedenfor å gå rundt å lure, selv om vi også har våre spørsmål og ting vi aldri blir å slutte å undre oss over. Men alt i alt, det er lettere å gå videre når du har noe å klamre deg til. Det har også gjort det lettere å forebygge med tanke på senere svangerskap, de vet hva de skal se etter (selv om de også sjekker for andre mulige risikofaktorer). 

Jeg har mange meninger rundt dette med dødfødsler og har mine tanker om hva som kanskje kan trekke ned det alt for høye tallet på ca 300 babyer som dør i mors liv per år! Tallet er overhodet ikke like høyt som før i tiden, takk gud for det, men likevel skjer det alt for mange dødfødsler. Alt alt alt for mange! Først og fremst må det bli mye, mye mer fokus på barnets aktivitet i magen. Nå er det slik at du på noen få jordmorkontroller (evnt fastlegekontroll) blir spurt om det er liv i magen. Jeg har selv noen ganger i mitt forrige svangerskap uttrykt at jeg synes det var mindre liv, uten at det ble fulgt opp videre. Det ble på en måte avfeid som at "det er normalt at det er noen rolige dager og perioder", "det er normalt de blir roligere på slutten når det blir mindre plass". Mange kjenner seg nok igjen i dette, for som oftest gjøres det ikke noe videre med det. Og i de aller fleste tilfeller er det sikkert ingenting galt! Men det er skummelt å alltid lene seg på disse naturlige årsakene, det kan være kjempeskummelt om det da faktisk er noe! Også vil jeg bare si, som LUB sier, det skal IKKE bli mindre liv på slutten av svangerskapet. Ja, bevegelsene endrer seg fra kjappe karatespark til etterhvert litt rooooligere romsteringer i magen, men bevegelsene skal likevel ikke bli færre! Aldri! Babyen skal fortsatt bevege seg som før. Bli kjent med din baby og hva som er normalt! Ingen babyer i magen er heller like, noen er sterke og kjappe, romsterer mye! Noen er roligere og gjør ikke like mye ut av seg! Kjenner du at noe ikke er som det skal og du bekymrer deg, få det sjekket! Ikke la hodet lure deg, ikke tenk på at du er til bry og sikkert plager det allerede overarbeidede helsevesenet noe. Det er en ting som er viktig og det er at babyen din har det bra! Som sagt, det trenger ikke være noe men vi må få endret holdningen i Norge fra å "se det an" til å "heller sjekke en gang for mye enn en gang for lite". DET tror jeg vil redde noen liv og da må både foreldre og helsevesen undervises. 

Foreldre må informeres, men aller viktigst, helsevesen må også undervises på dette, slik som LUB gjorde for å forebygge krybbedød. Slik at helsevesenet møter foreldrene med forståelse og faktisk undersøker når mor er bekymret for at noe er galt! Ofte (som jeg har erfart selv i mitt forrige svangerskap) blir det heller avfeid og det må være noe spesielt før at sykehuset ber deg komme inn til sjekk. Sier ikke at det er slikt overalt og sier ikke at alle i helsevesenet har slik holdning, men mange erfarer at det er slik rundt om i landet. Helsevesen og deretter foreldre må forstå at det er så viktig at mor blir kjent med barnets bevegelsesmønster og døgnrytme, ingen andre enn mor kjenner sin baby best! Når mor er bekymret og merker betraktelig mindre liv og at døgnrytmen ikke er som før, må hun bli tatt på alvor! Selv om det i 99 % av tilfelle ikke trenger å være noe, hva med den 1 % hvor det faktisk er noe? Den prosenten er det vi må ta tak i, for å forebygge at babyer dør i magen. Ofte blir foreldre som sagt avfeid med at "det er normalt at babyen er rolig i perioder, det er normalt at den blir roligere på slutten", "den er sikkert i den og den fasen mtp vekst og utvikling". Jeg er andregangsgravid og vet utmerket selv at vi mødre bare vet når babyen plutselig endrer antall bevegelser, styrke på spark / bevegelser og døgnrytmen generelt. Vi merker når det ikke er som det skal! Er det slik neste dag og, blir man bekymret. Som oftest er det ikke noe, må jeg bare presisere, jeg vil ikke skremme gravide og skape mer frykt for det å gå gravid da det går fint med de aller aller fleste, men likevel er det så viktig at mor blir sjekket når hun uttrykker at hun er bekymret. INGEN andre enn mor kan si noe om at bevegelsene er forandret og mindre/svakere enn før! Bare mor vet.. Og da er det viktig hun blir tatt på alvor! Jeg hadde en helt annen holdning mitt forrige svangerskap, da levde jeg etter "jada, det er sikkert ingenting, en rolig periode eller noe sånt". Jeg trodde på alt helsevesenet sa. "Vi ser det an til i morgen". Jeg trodde ikke babyer kunne dø. Nå døde vårt barn under fødsel, ikke plutselig i svangerskapet, men likevel er vi en av de ca 0,04% som opplever å miste et barn i mors liv. Lurer du på hvordan holdning jeg har i dette svangerskapet? Nå, i dette svangerskapet, tenker jeg "Det trenger ikke være noe, men jeg sjekker heller en gang for mye enn en gang for lite". For jeg vet at i noen ytterst få, få tilfeller, så er det noe galt! Og vi er en av dem, vi ble plutselig den lille mikroskopiske prosenten. Vi bor ganske langt unna sykehus, det er et skikkelig ork å dra til Bodø. Jeg er utbrent i utgangspunktet, så jeg blir helt kjørt av hver bytur. Rett i underkant av 3 timer tar det å kjøre tur retur. Plutselig er man 2 timer på sykehuset, vipps var 5 timer gått og kroppen er helt kjørt i en uke etterpå. Men jeg lar aldri det stoppe meg. Vi drar dit og får meg sjekket!

 

Trykk her for å komme til kjennliv.no! Anbefaler alle gravide og alt av helsepersonell sjekke innom siden.

 

Det som er så rart, er at jeg kjente faktisk mindre liv i tiden før fødselen til Saga. Det ble avfeid med at "det blir mindre liv på slutten og det er normalt". Om det at vi kjente på mindre liv hadde noe med at Saga skulle dø, som døde brått under fødsel, vet vi ikke. Hun var en rolig baby så det kan være hipp som happ om hun var rolig for at hun slet, eller for at hun bare tok livet med ro. Vi vet ikke nårtid det oppsto, det som gjorde at Saga døde. Jeg kan ha hatt det i en uke, jeg kan ha fått det når det skjedde der og da. Det kan ha sammenheng, det trenger ikke ha sammenheng. Men likevel kjente jeg på mindre liv i en periode, det var ikke helt stille men ganske stille. Mange som mister i magen, forteller at de opplevde at det var mindre liv i noen dager / uker før babyen døde. Det er aldri foreldrene sin feil og ei heller helsevesenet sin feil når en baby dør uventet i magen (med mindre det er gjort åpenbart dumme sykehusfeil som kan skje i noen ytterst få tilfeller, de velger jeg ikke å snakke om her). Det er holdningen vi har i Norge sin feil! Om å "se det an", "du er til bry for helsevesenet", "det blir roligere på slutten med mindre liv" (som IKKE stemmer!) og liknende. Det er HOLDNINGENE som må endres! Foreldrene som opplevde mindre liv og deretter mistet, går gjerne i lang tid (kanskje for alltid) å klandrer seg selv for at de ikke fikk det sjekket. Jeg sliter mye med skyldfølelse selv, hvorfor fikk jeg det bare ikke sjekket opp. Hvorfor.. At vi ikke lyttet til vår indre stemme som sa at noe ikke var som det skulle! Eller at de det gjelder som ringte føden og ble avfeid, som angrer på at dem ikke kranglet og sa "jeg SKAL bli sjekket enten du vil eller ikke" når føden kanskje sa "det er sikkert ikke noe, det høres normalt ut og lite liv er noe mange opplever på slutten". Foreldre, stå på deres uansett hvordan helsevesenet møter deg! Forklarer du at du er bekymret, håper jeg dem vil lytte til deg. Føler du noe er galt så få det sjekket opp! Og til helsevesenet som vet at i de aller aller fleste tilfeller går det bare fint, dere jobber jo trossalt med dette! Møt dem likevel med forståelse. La dem få bli sjekket! Gjerne full sjekk! For du vet like godt som meg at det er en mikroskopisk sjanse for at noe er galt, det skjer. Og det skjedde oss. Det skjer faktisk 300 par hvert år! 

 

 

Jeg er også veldig for en senere ultralyd hvor alt gåes igjennom, rett og slett en grundig legesjekk, gjerne med utvidede prøver også! Eksakt hvilken uke den bør være i, har ikke jeg kunnskap til å uttale meg om, men mange av dødfødslene kunne nok vært unngått om helsetilbudet for gravide var bedre enn hva det er i dag. Det har blitt bedre enn hva det var for bare 20 år siden, men det er enda en lang vei å gå. Normalt sett får man én ultralyd rundt uke 18-19, ordinær ultralyd som den heter. Mye kan skje på den tiden fra uke 18 frem til uke 41.. Igjen, jeg vil ikke spre frykt, jeg vil bare forebygge. For vi er en av dem 0,04 % som har mistet i "mors liv". Vi har mistet det kjæreste vi har og må leve med det resten av livet, jeg unner ingen som helst denne opplevelsen. Vi lever med et stort hull i sjela vår, som aldri forsvinner. Vi lever med en sorg som til tider spiser oss opp. Vi har måttet begrave vårt barn! Vi går til graven for å "treffe barnet vårt". Derfor er det så viktig for oss å spre kunnskap, å få endret det som ikke fungerer i helsevesenet og informere gravide om at de må aldri se det an om bevegelsesmønstret er merkbart forandret. At det er bedre å sjekke hvordan det står til en gang for mye enn en gang for lite. Jeg er også for at man gjør det man kan for å forebygge en ny dødfødsel, jeg trodde det var en selvfølge men etter å ha snakket med andre gravide englemødre har jeg sett at det ikke er en selvfølge. Noe som ofte går igjen, for å ta et eksempel, er dem som har mistet i andre trimester. La oss si uke 22! Jeg har snakket med ei som har mistet fire (!) babyer på grunn av livmorhalssvikt. Først ved nummer fem ble det gjort større tiltak for å holde livmorhalsen lukket og den babyen lever i dag og holdte seg inne lenge nok til at h*n kunne overleve, heldigvis! ♥ Hos mange blir det faktisk ikke sjekket for livmorhalssvikt, mange vet ikke engang at det var derfor de mistet, for at de rett og slett kom i for tidlig fødsel for at livmorhalsen sviktet! Ikke alltid at det blir gjort noen tiltak i neste svangerskap! Er det ikke bedre å forebygge enn at enda et liv skal gå tapt, i verste fall? Det som skremmer meg er at det slettes ikke virker til å være en rutine å forebygge en ny alt for tidlig fødsel.. Det skal jo være en rutine, det bør jo sjekkes opp! Det gjelder andre ting og, ikke "bare" dette med livmorhalssvikt.. Feks. hvor babyen døde av blodpropp i morkaken eller annen morkakeproblematikk, det er heller ikke en selvfølge at alle får blodfortynnende neste svangerskap.. Jeg fikk imidlertid dette! Det er veldig varierende hvordan oppfølging du får, jeg føler jeg får verdens beste oppfølging på vårt sykehus i Bodø, dessverre er det mange som ikke er fornøyd med oppfølgingen de får rundt om i landet. Gjerne på større sykehus. Noen må krangle seg til ekstra ultralyder, oftere kontroller. Det jeg får som en "selvfølge" kan bare andre drømme om. Det skal være totalt unødvendig! Skal ikke gå for mye inn på disse problemstillingene nå, men også dette handler om forebygging for nye dødfødsler! Hva skjedde sist og hva kan vi gjøre for å unngå at det skjer igjen?

 

 

Så vil jeg si at jeg berømmer helsevesenet og alt dem gjør. Jeg berømmer alle jordmødre, alle barnepleiere, alle leger og andre som måtte jobbe på eller rundt en fødeavdeling. De gjør en viktig jobb og må nok ha en av de fineste men også tøffeste jobbene et menneske kan ha. De gir alt av seg selv for at du og din baby skal få en fin start på den nye tilværelsen deres. De får være vitne til mye fint, å få oppleve at et mirakel (eller mange tusen fler) kommer til verden, å få se kjærligheten foreldrene har for denne skjønne skapningen, det sterke båndet. De står på for å hjelpe nybakte foreldre dag som natt. De har nok mange fine stunder i jobben med babyer. Men det er ikke bare en dans på roser. Det er nok en svært krevende jobb på mange måter også, mer krevende enn vi andre kan forstå! Jeg legger ikke noe skyld på alle disse flotte ildsjelene, de gjør sin jobb så godt de kan og har kun de beste intensjoner og ønsker for at alt skal gå godt med deg og deres baby. Likevel må helsevesenet få mer kunnskap om akkurat dette med dødfødsler, skylden ligger på nettopp det. Kunnskap. Feile holdninger som følge av feil kunnskap/kunnskap som kunne vært bedre. Hele systemet må få mer kunnskap! Det må komme ovenfra (nei ikke fra himmelen). Sykehuset i Bodø har vært verdens beste støtte for oss etter vi mistet vår datter samt i vårt nye svangerskap. Jeg kan faktisk si at takket være dem, har svangerskapet etter dødfødselen snudd seg fra å være et jævla mareritt til noe ganske greit egentlig, selv om redselen ikke vil forsvinne. Alle vi har møtt på i Bodø, har behandlet oss med respekt, kjærlighet og omsorg. Det vil jeg bare presisere! 

 

Likevel har jeg gjort meg noen bemerkninger. Jeg har jo som sagt gått gravid to ganger. En gang som "grønn" gravid, altså ingen risikofaktorer og hadde vanlig oppfølging som alle andre. En helt vanlig fødende. Dette var altså svangerskapet med Saga, engelen vår. Denne gangen regnes jeg som høyrisikofødende, hvor jeg følges opp på sykehus ved jevnlige kontroller og får komme til sykehuset når jeg vil for sjekk. Ikke for at det er noe særlig ekstra risiko for at det samme skal skje igjen, overhodet ikke, men for å gjøre svangerskapet lettere for oss psykisk og for at vi faktisk har mistet et barn. Dag som natt kan jeg komme til sykehuset, ja jeg har benyttet meg av tilbudet opptil flere ganger uavhengig av klokkeslett. Senest i går formiddag hvor jeg fikk full sjekk med CTG registrering og ultralyd av lege for at jeg i to dager hadde kjent merkbart mindre med liv. Luringen vår i magen ble plutselig karatespiller i det vi nesten var ankommet sykehuset, det skjer hver gang egentlig. Er det ikke typisk? Jaja, det som teller er at han har det fint og er aktiv, så får vi heller kjøre noen "bomturer" (som slettes ikke skal sees på som bomturer!) ♥ En jordmor og en lege slapp det de hadde, for å møte oss når vi trengte det. Det betyr så mye ♥ De prøver også å tilrettelegge slik at vi får "våre folk" som allerede følger oss opp, til å møte oss når vi kommer. Selv om det ikke alltid går da! Det jeg imidlertid har lagt merke til er: Ringer vi inn til føden blir vi ofte møtt med et flatt toneleie "Ja det er fødeavdelingen" FØR at vi sier hvem vi er og da blir vi møtt med "Å hei, er det dere ja! Ja selvfølgelig, bare å komme inn med en eneste gang så skal Sunniva få bli sjekket". Uten noe om og men. Dere aner ikke hvor mye det har hatt å si for vår del i dette svangerskapet, jeg hører ofte av andre i min situasjon, som har mistet før og som ikke blir møtt slik på diverse andre sykehus (gjerne større sykehus hvor alt blir mer upersonlig). Det betyr mye å bli møtt slik! Det som plager meg litt, er at alle skulle blitt møtt på den måten. Med den blide og forståelsesfulle tonen. Ikke med et flatt toneleie. Jeg forstår de kanskje (garantert) er travel, er ikke det. Alle skulle blitt møtt med stor forståelse når dem er bekymret, ikke bare vi som har mistet. Jeg forstår sykehuset har mye å gjøre og ikke kan ta inn absolutt alle til sjekk, der hvor det er åpenbart at det ikke er noe. Likevel skulle det vært lettere for grønne gravide (som ikke har noen risikofaktorer) å få komme inn til sjekk. Jeg husker selv når jeg gikk gravid med Saga, det var ikke bare bare å få komme inn! Flere ganger var jeg bekymra. Noen ganger ringte jeg inn pga lite liv også! Jeg måtte via fastlegen og et helsikkes pes for å få en ekstra kontroll i tredje trimester med UL. Jeg var bekymret, hovedsaklig pga vekst da jeg bruker noen medikamenter som må være perfekt i dose for at baby skal vokse bra. Og den timen fikk jeg for at fastlegen min var veldig snill og forståelsesfull, egentlig skulle jeg ikke få den ultralyden. Det skal ikke være så tungvindt å få en sjekk om man er veldig bekymret! Her må det mykes opp. Mange foreldre gir opp og tenker at " de har sikkert rett, det er ikke noe ". Som oftest er det slik, men i noen få, få tilfeller er det noe galt. Og da er det kun du som mor som til syvende og sist vet hvordan barnet ditt har det i magen, for det er kun du som kjenner sparkene og bevegelsene slik som bare en gravid mor kan. Stol på deg selv!

 

 

Og så til et nytt problem, kanskje et av de største? Nedskjæringer. Vi har en helseminister som prioriterer litt feil. Er ikke fødeposten den aller viktigste å bruke penger på? Alt handler om å spare penger, spare penger, spare penger. Dessverre spares det på feil plasser! Her skal sykehustruser skrankes inn på for å spare, her skal 40% av nybakte mødre kastes ut av døra etter 6-8 timer. Og her har vi en ny risikofaktor for flere barnedødsfall, i verste verste fall! Det er galskap! Det må komme et sabla sabla godt system mtp jordmor eller helsesøster i ettertid av fødsel for at det skal være et godt tilbud, helt ærlig, jeg tviler på at det blir å skje! Er det slik som i dag, blir det kriiiise! Dette er overhodet ingen god løsning.. Kapasiteten er sprengt på sykehusene, det er alt for få jordmødre, leger osv. Vil dere høre min mening? Jeg tror alle disse nedskjæringene kan gi negativt utfall i tallene på barnedødsfall, spesielt med tanke på dødsfall kort tid etter fødsel. Jeg håper jeg tar feil og jeg håper at jeg blir positivt overraska over hva Helseministeren Bentiboy har tenkt ut. Men jeg skal innrømme at jeg er skeptisk og kanskje har endel fordommer. Er det trygt for fødselsomsorgen at en mann uten barn (så vidt jeg vet), som ikke virker til å ha noen særlig erfaring med disse søte, viktige (!) små, skal styre alt som har med det å gjøre i Norge? En mann som jeg tror ikke har særlig kunnskap om kvinner, graviditet, fødsel og babyer? Som allerede nå viser at han prioriterer vekk det aller viktigste i livet, nemlig disse små miraklene som er fremtiden vår og det aller kjæreste vi har ♥ Det aller vondeste man kan miste. Vi har ingen å miste. Og det er dit jeg vil med dette blogginnlegget.

 

Takk for at du leste ♥ Vær så vennlig å del slik at vi får delt disse viktige ordene ♥ Også vil jeg i samme slengen be dere donere til LUB, slik at de kan fortsette med det livsviktige arbeidet dem gjør, nemlig å redde flere barn fra å dø samt å støtte foreldrene i den mest alvorligste livskrisen man kan havne i. Lite som stort beløp hjelper, gir alle litt blir det mye tilslutt ♥ HER kan du lese om forskjellige måter å gi penger på, hvis du ikke vil vippse til 10591! Takk ♥

 

 


Følg gjerne facebooksiden min her

Takknemlig 15.04.2018

 

Her om dagen fant jeg en veldig uventet pakke i postkassen! Kjente igjen navnet med det samme, ei hyggelig dame jeg hadde mye å gjøre med som barn i dansemiljøet. Undret veldig på hva hun hadde sendt, men hadde en liten mistanke da hun er superflink med håndarbeid. Åpnet pakken og i den lå det to superfine strikkasett som hun hadde laga til JW ♥ Fyfader så glad vi ble! Så heldig vi er, som får så mye fint fra både kjente og fjerne ♥ Det bare rører meg ekstra når man får så fine gaver fra folk man ikke har hatt noe med å gjøre på mange mange år, som rett og slett bare vil være snill ♥ Det blå settet er i 0-3 mnd og det brune/grønne er i 3-6 mnd! De skal vi bruke så mye vi bare kan ♥

 

 

Se så fint ♥

 

 

De aller fineste gavene vi får, er de noen legger sjela si i ♥ Vi er så heldige som får så mye fint av både nære og fjerne. Det betyr alt ♥ Takk Lisbeth!


Følg gjerne facebooksiden min her

Alene 12.04.2018

 

Datoen nærmer seg. Marerittene øker.

Pulsen øker. Jeg går mer og mer inn i meg selv.

Blir fjern. Reddere for hver dag som går. Er ikke meg selv lengre. Distanserer meg fra alt.

Nedstemt. Trist. Apatisk også. Alt på en gang. Men ikke deprimert. Jeg bare er så ufattelig redd som jeg aldri har vært før, noen gang.

Ingen mulighet til å flykte, ingen mulighet til å få det lettere. Det blir bare tyngre og tyngre jo nærmere jeg kommer. 

Det er ingenting jeg kan gjøre. Går veien for det meste alene. Så alt for alene. Ingen forstår egentlig.

Om kveldene er det bare å begynne å grue seg. Til natten. Til marerittene. Til tårene. Alt føles så ekte. Jeg drømmer at jeg mister deg. Sliter med å sovne.

Gråter stille tårer, helt alene.

Tenker på at jeg kan miste deg også. At vi igjen skal gå igjennom dette marerittet. Livet har ønsket oss vondt mang en gang, hvorfor ikke en gang til?

Det er alt eller ingenting denne gang. Alt står på dette, alt står på deg. At vi bare får deg ut i live.

Alle metoder skremmer meg, alt har sin risiko, men det eneste jeg bryr meg om er å få deg ut levende. Med pust, med gråt. Med hjerteslag. Ikke livløs. Jeg har 

nemlig en gang før holdt en livløs baby. Uten puls, uten pust, uten gråt. En baby som etterhvert ble blå og stiv. 

Alle snakker om at det er så tungt etterpå, at man blir sengeliggende, at det er så mange risikoer på mor.

De skjønner ingenting. Virkelig ingenting. For meg, er det kun en ting som betyr noe i hele verden. Å få deg ut levende. I live. Jeg bryr meg ikke om meg selv.

Jeg vil risikoen skal ligge på meg. Jeg vil ta støyten, for at du skal få komme ut med et bankende hjerte. Jeg gjør det med den største selvfølge.

Jeg er så redd, ubesluttsom. Føler meg presset. Jeg vil så gjerne ta tilbake kontrollen men jeg tør ikke gamble. Jeg er mislykket. Føler meg svak. Føler meg

så alene.

Føler ingen forstår.

Jeg er redd som aldri før og må gå veien..

 

Alene..

 


Følg gjerne facebooksiden min her

Svangerskapsoppdatering 29+0 og ultralyd 12.04.2018

Preggomagen i Trondheim forrige helg! 

 

Det har vært veldig mye i det siste, bla. var vi i Trondheim sist helg som jeg nevnte ovenfor og som de fleste allerede vet. Vi var på LUB sitt landsmøte, det var veldig sterkt, fint og samtidig tungt. Men sitter igjen med mest positivt, absolutt! Godt å møte "likesinnede" som forstår sorgen din, godt å møte andre gravide som kjenner på de samme følelsene som meg. Det var derimot veldig tøft å være gravid og snakke med dem som ikke har greid bli gravid igjen, heldigvis er folk veldig åpne om at det er vanskelig noe som gjør det lettere for meg å møte dem på en så fin måte jeg kan ♥ Og de unner meg det virkelig, det er ikke det dette handler om! Det var mange fine gravidmager der (i tillegg til noen små søte barn), så kan tenke meg til at det ikke har vært bare bare for dem det gjelder. Det er ikke det at jeg ikke unner meg å være gravid, eller synes jeg fortjener det, for det gjør jeg! Men det gjør virkelig disse parene også, dem har opplevd det samme som meg og ønsker seg et hjerteplaster, en baby ♥ Hadde nok kjent på akkurat det samme om det var meg som ikke var blitt gravid igjen, folk må forstå at det er ikke sjalusi dette egentlig handler om! For alle disse fantastiske menneskene unner meg en baby som jeg skrev ovenfor, det handler om at det er en vond påminner om hva du ikke har! Det har ikke noe med andre å gjøre i det hele tatt! Dette gjelder forøvrig prøvere ellers og, det blir bare så ekstra forsterket når man har mistet en baby i tillegg. Det er ingenting galt med folk som kjenner på tunge følelser når man ser gravide eller feks. nybakte mødre, mistet eller ei, det er bare så sårt siden man ønsker seg det så gjerne selv! Hjertet mitt gråter for alle som ønsker seg en baby men ikke får det så lett til, vit at jeg tenker på dere og håper det blir deres dag en dag ♥

 

 

Ovenfor ser dere JW etter lørdagens ultralyd. Vi fikk også tatt 3D ultralyd, noe som var kjempegøy! Kan anbefale Ultralydportalen på det varmeste, for en koselig ultralydtime! Den aller koseligste jeg har vært på faktisk! Han ligner endel på Saga, endel på meg og en god del på Kristoffer. Tror han blir mer lik Kristoffer egentlig, Saga var mest lik meg. Fremfra ser han litt ut som meg / Saga når det kommer til ansiktskonturer og munnen, fra siden ser han mest ut som Kristoffer! JW ser også ut til å få nesen fra farsiden til Kristoffer, i alle fall fremfra. Den er noe bred! Fra siden av kunne jeg skimte litt av min! Hehe! Blir så spennende ♥ Han hadde heller ingen synlige misdannelser.


Jeg føler ikke for å legge ut 3D bilde da det er veldig beskrivende over hvordan han ser ut, flere av dere vet nok at jeg er opptatt av at barna selv skal få bestemme om bilder / informasjon av dem skal ligge ute på nett eller ei, og samtidig vet konsekvensene av dette. En baby kan selvfølgelig ikke bestemme dette. Jeg kan derimot fint legge ut et uskyldig 2D ultralyd (slik det ovenfor) eller kanskje finne på å legge ut mindre avslørende bilder etterhvert som ei hånd, litt av ansiktet osv. med folk jeg føler meg komfortabel med å dele slike bilder av vår sønn. Så da vet dere det! :-) Mange lurer nok da på hvorfor jeg deler så mye bilder av Saga og ikke vil dele bilder av JW, det er nemlig en helt annen grunn for det. Kort og brutalt, Saga lever ikke og det er eneste måten jeg kan bevare hennes minne på, at folk skal huske henne. Det er også eneste måten å fjerne tabuet i samfunnet vedr. døde (og spesielt døde babyer / barn!), det er noe jeg jobber hardt for. Åpenhet om døden, også den aller verste typen av dem. Hadde Saga levd hadde jeg ikke delt særlig med bilder av henne heller, flere av dere husker nok at jeg snakket om personvern osv. i graviditeten med Saga!

-

Så til den ukentlige svangerskapsoppdateringen!

-

 

Termin: 1 Juli ♥ Skal forløses litt før. 

 

Formen: Nå er jeg (ikke overraskende) ganske så sliten etter helga, så nå tar jeg det chill! Ingen mer reising på meg før babyen er kommet til verden, kroppen min likte ikke flyturer og stress! Tromsøtur neste helg blir avlyst og alt annet jeg hadde lyst til å gjøre utpå våren som innebærer noen timer kjøring eller fly, avlyses. Jeg går dessverre glipp av en konfirmasjon jeg hadde så lyst til å delta på at dere ikke aner.. Heldigvis får Kristoffer dratt, så får vi se om jeg blir liggende på sykehuset når han er vekke. 

Har hatt så mye kynnere på Trondheimsturen at jeg noen gang har lurt på om det har vært rier innimellom (kynnere kan slå over i rier om man overanstrenger seg for mye og ikke lytter til kroppen). Jeg var ganske så sikker på at det var noe når vi tok flyet ned til Trondheim og stresset til hotellet, heldigvis roet det seg bare jeg fikk slappet av i senga! Var sååå redd for flyfødsel ( i alle fall siden jeg ikke er bikket uke 30 enda! )! Hjelper ikke på at jeg må springe etter mannen min som ikke kan gå (bare løpe), hørtes sikkert ut som en pesende hval innimellom! Måtte bare springe etter han, et sabla stress. Hehe. Jeg er en person som ikke hadde kynnere forrige svangerskap og først nå har hatt kynnere dette svangerskapet, så for meg er ikke kynnere normalt. 

 

Babyen: Helt perfekt og helt gjennomsnittlig i størrelse. Veier ca 1350 gram og er ca 35 cm lang. Er på størrelse med et rødkålhode. Skjelettet er mer kompakt, men fortsatt mykt og bøyelig. 

 

Liv i magen: Greit med liv i magen, selv om jeg her om dagen kjente ganske lite liv og triksene for å få liv ikke fungerte = ganske så mye panikk. 

 

Kjønn på baby: Gutt ♥ For å si det slik, det er ingen tvil. Haha.

 

Ukens must have: Ikke noe spesielt egentlig! 

 

Nattesøvnen: Ganske trøtt og sover litt for lenge om dagene, ikke så rart egentlig. Kroppen min trenger hvile! Slik får det bare være!

 

Graviditetshumøret: Godt humør, har det ganske greit! Spesielt etter helga som var, den ga meg så mye!

 

Vektøkning: Noe over 10 kg. Ikke kjempeglad i dobbelhako mi, men den får bare være der! Har lyst på carbs og da spiser jeg carbs. Heldigvis er jeg blitt ganske trygg på meg selv og min kropp, jeg digger den, mannen digger den og den har snart vært igjennom to tette og tøffe svangerskap. Tigerkropp!

 

Neste kontroll: Jordmorkontroll den 18.

 

Navnevalg: Initialene JW ♥ Det er i alle fall planen da!

 

Tanker om forløsning: Føles OK ut. Nå (eller, etterhvert da) handler alt bare om å gjøre alt som skal til for at jeg føler meg trygg og ikke få panikk, slik at ungen får vært lengst mulig i magen når jeg er innenfor termin (termin regnes fra uke 37+0 og oppover). Jeg gjør mitt for å holde meg trygg og lytter til meg selv og mine behov. Det hjelper på å vite at hvis jeg blir redd eller har et sånn "nå er ungen død"-moment (de er ganske jævlige..) at jeg kan dra inn på sykehuset uansett hva klokka er. Når jeg har slike moments føler jeg, 100%, at vi skal gjennoppleve helvettet igjen. Herregud som jeg savner å bare ha et vanlig svangerskap uten frykten og alt det andre, hvor alt bare er en rosa sky stortsett.. Det er noe helt annet å gå gravid som englemamma, kan ikke sammenlignes engang.. 

 

Innkjøp: Litt apotekvarer bare, samt bittelitt til fødebagen (viser under). 

 

Ukas ting i fødebagen: En pakke multimam, liten flaske antibac (tar bare med just in case), glutenfrie sjokoladebarer og fire litt større truser! Multimamen og antibacen kom ikke med på bildet, samt ene pierre robert trusen. 

 

 

Elsker Pierre robert sine boxere! Nettingtrusene funker best når man må bruke de svære bleiene, men når man bruker mindre bind liker jeg best å ha egne boxere fremfor nettingtrusene. Litt ekstra på baken av gravidreserver + plass til bind gjør at man trenger litt ekstra plass, greit å kjøpe en ekstra stor størrelse.! 

 

Det var alt for denne uken! :) 

 

 


Følg gjerne facebooksiden min her

JEG BRUKER IKKE GIFTERINGEN MIN LENGRE!! ÅNEI, SKRANTER EKTESKAPET? 10.04.2018

PS: Familien vår trenger ikke lese denne teksten, ehehe. 

 

Nå har det seg slik at jeg er møkkalei mannen min (som bare skal passe seg så han ikke blir EKS mann!!!) som bare går rundt å fiser og er morgengretten. Han er alt for klengende, maser på meg om å klø han på ryggen hele tiden, og for å ikke snakke om PJUSKING overalt! Så dritalei! Jeg vil sove i fred!! Han fjerter som sagt konstant og elsker å gjøre meg irritert med de helt forjævlige kroppsluktene hans. Sitter å titter på meg til jeg kjenner lukta før han bryter ut i latter, ÅÅÅÅH! Jeg synes også han har teite verdier og meninger, nei vettu hva. Han må jo mene akkurat det samme som meg ellers klikker´æ for mæ! Han er også aaaalt for mye borte, når han ikke vil sitte å holde meg i hånda til enhver tid får han bare ha det SÅ GODT! Tenk at han JOBBER fremfor å holde meg i hånda? OH MY GOD. Også hater jeg å kjøpe snus for han hele tiden og pante/kjøpe ølbokser (haha, nå hørtes han alkoholiker ut :P), spesielt når jeg er gravid. Folk stirrer og lurer nok på HVA I helvette er det du gjør gravide kvinne? Jeg snuser faen ikke og drikker sjeldent, drikker i hvertfall ikke nå som jeg er gravid. Nå orker jeg ikke mer av denne skammen! Det eneste jeg er rusa på er carbs. Også orker han ikke være halve natta oppe for å snakke om jenteting liksom, JEG KLIKKER SNART! For en drittmann! Hvem er han til å bestemme over sitt eget liv? Og for å ikke snakke om at han er et jævla seksuelt frustrert vesen som prøver sæ hver jævla kveld (og morgen, formiddag, ettermiddag, osv). Måtte stryke vekk morgen, for han er så morgengretten at morgenkos bare er å glemme. Da er det bare å trå forsiktig så du ikke får ei slegge i hauet. Men anyways, skjønner han ikke at jeg er jævla gravid, svær som en hval og samtidig høres ut som en overvektig klappende hvalross ved den minste anstrengelse!!?? Skikkelig sexy med en flodhest med astma humpende oppå deg. Og skulle jeg mot formodning ha lyst en kveld hvor energinivået ikke er på bunn SÅ HAR HAN SÅ JÆVLA VONDT I DEN JÆVLA RYGGEN HANS. Og om morgenen er du bare gjennomsylta sur. Where are you then, din liksom Italian Stallion. Nei nå er det bare å skrive ut skilsmissepapirene, du har jo fått deg en så gjev app (som du snakker om HELE tiden) som gjør at du enkelt kan skrive ut fra mobilen, SÅ DA KAN DU IKKE KLAGE PÅ DET IALLEFALL! Og slapp av, jeg skal ikke være ei kranglete megge, du skal få europrisbestikket og de gamle koppene, også får jeg porselenet, finglassene og finserviset. Så lenge vi are doing it my way, ekke det no problem lizzom. 

 

Neida. CLICKBAIT much. Hahahah, hadde det bare litt gøy på kveldinga. Det er dem som lurer på hvorfor jeg ikke bruker gifteringen. Han bruker, men ikke jeg? Joda, jeg har faktisk ikke brukt den noe særlig etter bryllupet. Pga en av mine sykdommer så hovner jeg opp i kroppen ila dagen. På morgenen kan ringen/fingeren sprenge, før den på formiddagen er alt for stor, før den er liten igjen og så for stor igjen +++. Slik varierer det en hel dag og det er veldig slitsomt å ha på seg ringen da, når du enten må passe på slik at den ikke faller av eller må gå rundt med smerter. Nå som jeg er gravid har jeg bare enda mer vann i kroppen, kjempegøy! Så da vet dere det! Jeg vurderer å tatovere en slags giftering på fingeren, siden jeg trolig aldri kan bruke den noe særlig. Vi får se!

 

 

 

 


Følg gjerne facebooksiden min her

Vel hjemme 08.04.2018

Jeg vet ikke hvor jeg skal starte! For ei helg! For noen folk! For ei forening! Jeg er så stolt av å være medlem i LUB! Nå i helga har jeg, rettelse VI, fått kjent på så mye at jeg har ikke ord. Må få sortert alt ♥

 

Jeg har fått se mer på hvordan foreningen fungerer "Innenfra", i alle fall bittelitt! Jeg har fått se hvor viktig det er at LUB får støtte for å kunne fortsette sitt gode arbeid. For mange har dem vært alt i tiden etter man har mistet et barn, spesielt den første mest intense tiden men også i senere tid. Det ER så viktig og jeg ber alle mine følgere, venner, familie, alle som en om å støtte LUB! Du kan bli støttemedlem som koster cirka et par hundrelapper i året, du må ikke ha mistet for å være medlem. Gå inn på www.lub.no. Du kan være en bestemor, en tante, en venn av foreldrene som har mistet eller bare rett og slett en som vil være snill og støtte et godt formål ♥ Du kan vippse et valgfritt beløp til 10591, alle beløp hjelper! Gir alle litt, blir det stort tilslutt! Ønsker du gi pengegave via kontooverføring kan dette kontonummeret brukes: 1602.58.56922. Sender du LUB til 2490 støtter du LUB med 100,-. Du kan også gi grasrotandelen til feks fylkeslaget i Nordland: Org. nr. 913 058 240 evnt. et annet fylkeslag som du kan finne her! LUB har mange utgifter og prosjekter de holder på med, de er så avhengig av å få nok penger inn for å hjelpe folk som mister! Vær så snill mine fine, søte følgere ♥ Dem har gjort en så stor forskjell for oss bare i helga at jeg aner ikke hvordan jeg skal få gitt tilbake, i tillegg til alt annet de har gjort for oss etter vi mistet og ikke minst ble gravid igjen!

 

Jeg skal fortelle mer, men har bare ikke energi eller noe som helst akkurat nå! ♥ Helt kjørt etter helga! God natt ♥

 

 


Følg gjerne facebooksiden min her

Svangerskapsoppdatering 28+0 05.04.2018

 

 

Et alt for skittent speil, igjen. Hehe! Sånn går det når dagene går i hundre med avtaler, besøk og forberedelser til foredrag. 

 

-

 

I går var vi til legekontroll og samtale hos jordmor på samtalepoliklinikk. Ganske sliten i dag ja! JW var helt perfekt i vekst, morkaken og alt av organer så bra ut, ingen anmerkninger som helst. Jeg var før timen ganske sikker på at JW hadde lagt seg i hodeleie da jeg har fått så mye bank opp mot ribbenene de siste par ukene, i tillegg at det har vært mye press "der nede" (hodet som stanger nedover), jeg hadde helt rett!  

 

 

Vi fikk ikke så gode biler, han lå som sagt i hodeleie. Leppa og nesen ble en smule dratt, ser ut som den snusleppa og den enorme nesen! Haha! Allerede tatt etter faren eller.. 

 

-

 

Termin: 1 Juli ♥ Skal forløses litt før

 

Formen: Vært ganske sliten/utbrentsliten, i tillegg har jeg hatt endel magekramper. Ikke ala kynnere eller noe sånt, minner meg om cøliakikramper når jeg har fått i meg hvetemel, bare at det har gjort vondt i "livmora" på en måte. Det ble tatt prøver og alt så bra ut på UL, bare å vente å se på hva prøvene har å si! 

 

Babyen: Vokser som han skal! Som sagt var han helt perfekt i vekst! Det vil si at han trives, at "alt" fungerer slik at han får nok næring i seg, at jeg får i meg passe nok med stoffskiftehormoner (en hel vitenskap det der med hormonelle sykdommer og graviditet) osv. Han er forresten ca 1100 gram og 33,5 cm lang. Herregud så stor han begynner å bli! I følge kk.no er han like stor som et spisskålshode (?). Hahaha! Hva i alle dager er det?

Lungene vil nå kunne puste luft, og fosteret gjør regelmessige puste­øvelser. Lungene begynner å bli bedre forberedt på et liv utenfor livmoren hvis barnet skulle bli født for tidlig. Sentralnervesystemet begynner å bli så modent at fosteret klarer å regulere kroppstemperaturen selv. Fosterets kropp består av mellom to og tre prosent fett. Og det er over 90 % sjanse for at det skulle gå bra, om mini skulle bli født nå! DET er så godt å komme over den kneika!

 

Liv i magen: Mye liv! Noe som resulterer i færre uplanlagte og planlagte legebesøk! Jeg hadde ikke vært på kontroll på litt over 4 uker i går, rekord! Jeg føler jeg meg tryggere, siden godt med liv er et sunnhetstegn greier jeg slappe mer av. Fortsetter det slik, skal jeg ikke på sykehuskontroll før om 4 uker igjen.

 

Kjønn på baby: Gutt ♥ Jeg følte i noen uker etter Ordinær ultralyd (OUL) en slags sorg for at jeg aldri får oppleve å være ordentlig jentemamma. Jeg er jo jentemamma, men ikke på ekte som mange andre er. Vi stopper som mange vet med denne babyen da det ikke er forsvarlig for oss (begge!) å gå igjennom flere graviditeter. Dette var noe vi bestemte oss for allerede i graviditeten med Saga, vi stopper på to! 
Før vi mista Saga, hadde jeg overhodet ingen ønsker om kjønn egentlig, eller, jeg håpte faktisk litt mer på gutt bare siden Kristoffer ønsket seg så gjerne en liten Mini-Krikko! Da tenkte jeg som de fleste andre at det viktigste var bare at babyen var frisk og at det ville bli kult og koselig uansett kjønn. Og det mener jeg jo fortsatt! Men det er likevel litt annerledes nå, etter vi mistet.

Jeg ville ikke ha ei til jente denne gang for å få en erstatter, det som det handler om hos meg er at jeg var så forberedt på å bli jentemamma. Rosa, glitter, kjoler, pynt, søte klær, fletting av hår, ponnier og rideskole, baking, sying og annet håndarbeid, snakking om "jentegreier", det å kanskje få bli mormor, det å oppleve at Kristoffer kanskje en dag fulgte sin datter opp kirkegulvet, skjønner du? Alle disse greiene som vi kanskje ikke vil få oppleve, som vi skulle få oppleve (i alle fall en del av tingene vi hadde sett for oss!)! Nå skal det sies at gutter også kan gjøre det som står ovenfor, men blir mini som sin pappa er det ikke tilfellet :P Jeg var så forberedt på å bli mamma til en jente, jeg føler meg snytt på mange områder. Dette er ting vi ikke blir å få oppleve.. Men det har vært en prosess, nå er den sorgen ganske over og jeg er glad for gutten vi venter, det blir nok veldig bra det også! Like bra men på forskjellige måter. Jeg må få lov til å føle det jeg føler, med den bagasjen vi har. Jeg forstår at folk ikke greier forstå alt som følger med når du mister et barn og blir gravid igjen, og det er helt greit! For man kan jo ikke forstå uten å ha vært der selv. Det handler som sagt ikke om at gutten ikke er ønsket, for han er virkelig virkelig ønsket! Og når han kommer ut er jeg sikker på at vi tenker at det kunne ikke vært annerledes, det kunne ikke vært ei jente! 

Hadde Saga vært en gutt og som vi deretter mistet, hadde jeg nok håpet på en gutt denne gang, skjønner du? Heldigvis vet jeg at disse tankene er helt normale blant folk som mister, flere vil ha samme kjønnet igjen men noen vil ha motsatt kjønn for at de er redd for at det skal skje igjen og at man skal ha bedre sjans hvis det ikke er samme kjønnet! Det er forskjellig hva engleforeldre føler og det er ingen fasit, alt er normalt og det må folk vise forståelse for! 

 

Ukens must have: Den nye dusjsåpen min fra Lush! It´s raining men heter den, himmelsk lukt ♥

 

Nattesøvnen: Sovet mye, kroppen min har virkelig trengt det! Jeg har flere utfordringer enn gravide flest og da trenger kroppen min hvile. Så fremover mot forløsning vil jeg kun fokusere på å ta vare på meg selv, slik at jeg stiller best mulig til belastningen kroppen min skal igjennom og barseltiden (selv om det nok vil bli easypeasy sammenlignet med en barseltid uten baby..). 

 

Graviditetshumøret: Helt greit, men er ganske sliten så jeg er ikke alltids den smilende, glade Sunniva full av humor! Men det får så være, det er tungt det vi står i, aboslutt!

 

Vektøkning: Bikket 10 kg, fått både lovehandles og dobbelhake igjen! Jeg stresser ikke særlig med det, jeg har jo blitt anbefalt å gå opp ca 15 kg. Snakket med jordmor om dette med vekt i går, hun synes det var flott da hun syntes jeg var for tynn i starten. Jeg slet litt med å spise da, det var veldig tungt samtidig som jeg tenkte veldig på en kommentar jeg fikk kort tid etter vi mistet Saga. Kommentaren var altså ikke rettet mot meg, men den gjaldt sulting de tre første månedene av et svangerskap og morkakens festepunkter. Legene synes den teorien var helt idiotisk og det hadde ingen som helst medisinsk hold i det, men likevel brant den seg fast da jeg ville gjøre alt for at morkaken skulle sitte godt da det var en av to mulige årsaker til at Saga døde. Jeg gikk ned 5-6 kg på kort tid i starten, nå er imidlertid ikke spising noe problem lengre. Men av og til lurer jeg på om folk i det hele tatt tenker før de snakker, hvem sier noe sånt til en person som nettopp hadde mistet sitt barn PGA ei morkake som delvis løsnet.. 

 

Er sannelig ikke rart 1 trimester var forjævlig, når jeg slet med å spise, ikke fikk til å sove (kroppen min blir stressa når stoffskiftet ikke er i balanse), kronisk syk og sliten kropp som sliter under en graviditet, det var ikke lenge igjen til jul (tiden før jul og jula var helt forferdelig for oss), vi sto på et tungt sted i sorgprosessen, vi var redd for å miste enda en unge + en hel del (normale) motstridende følelser samt lite forståelse fra dem som fulgte oss opp (på det tidspunktet, nå er oppfølgingen fantastisk) og folk ellers. Hvem hadde greid det noe bedre? Ingen. Folk har ikke peiling på hva vi står i og har stått i.

 

Neste kontroll: 3D ultralyd på lørdag, det blir så koselig å se hvem JW ligner på! Så er det vel jordmorkontroll den 18 april også har jeg ny legekontroll og samtale hos jordmor i starten av mai-ish? 

 

Navnevalg: JW ♥ Vi er usikker på om vi skal bruke ene navnet eller begge navnene sånn til dagligdags, vi får se hva som føles rett når Little B er ute.

 

Tanker om forløsning: Jeg føler meg egentlig svært trygg, spesielt etter gårdagens samtale med overlegen. Hun er virkelig et unikum ♥ Så forståelsesfull og er en av få som er opptatte av at jeg ikke skal presse meg for hardt til noe, være "flink pike" å gjøre som andre forventer/ønsker og det å lytte på meg selv. 

 

Innkjøp: Tre Condorstrømpebukser i tåke, kamel og sterk turkis farge! Nå har vi seks stykker, elsker fargene Condor har! Den blå ble imidlertid ikke med på bildet. Jeg har egentlig det jeg trenger til JW nå, bare litt småpjusk igjen til fødebagen og litt sånn annet som gjenstår. Tar det i mai! 

 

 

Jeg har ikke lagt noe i fødebagen denne uken, får se neste uke! Er ikke så alt for mye som gjenstår, endel blir jeg ikke handle inn før i mai! Får se om jeg finner noe å legge nedi i neste uke. Ha en strålende helg alle sammen, jeg skal som mange vet til Trondheim for å holde foredrag på LUB sitt landsmøte. Jeg er en smule nervøs, men det går sikkert bare fint! Har ikke forberedt meg så bra da.. Får ta det litt på sparket.. 

 


Følg gjerne facebooksiden min her

Babypakke: Rema 1000 02.04.2018

 

Jeg rett og slett digger at enkelte butikker gir bort gratis babypakker! De jeg har bestilt fra er Rema 1000, Apotek 1 og Kiwi. Her om dagen hentet jeg den fra Rema 1000 som jeg tenkte å gi en liten "review" på! 

 

 

I pakken får du badesåpe, våtservietter, engangsstellekluter, bomullspinner, smokk, en pakke bleier og en body i str 74/80. Nå var pakken min en smule smæsjet, jaja la gå.

 

 

Våtserviettene har jeg undersøkt til å være OK med tanke på skadelige stoffer, så de blir vi nok å beholde. Kjekt å ha til starten hvis jeg ikke har nok energi til å vaske gjenbrukbare kluter i maskin. Må bare spare energi der jeg kan! Nå har jeg kjøpt inn endel Natracare våtservietter som er så godt som bare økologisk, men det brukes vel fort opp.. Engangsbleier og engangsstellekluter kommer godt med av samme årsak som våtserviettene, for å spare energi i starten til at kroppen min har hentet seg inn igjen. Egentlig er jeg ikke helt for engangsprodukter, det er en stor synder for miljøet vårt, men må som sagt svelge noen kameler til at kroppen min er back in business. Og bare for å ha det sagt, jeg bryr meg ikke om hva andre gjør! Forstår at man har forskjellige verdier og prioriteringer, det som er rett for meg trenger ikke være rett for deg og omvendt. Gjør alle dog en liten innsats for miljøet på de områdene man kan og ønsker, er det mye bedre enn ingenting!  

Anyways. Veldig gjevt at man får bomullspinner til babyer med, da slipper jeg handle dette inn sånn med det aller første! Hadde det på listen. Smokk vet jeg enda ikke om vi får bruk for, bodyen og badesåpen gir vi bort. Bodyen er ikke helt min stil, dere blir å forstå. Bare vent til dere får se hvilke farger og klær JW skal kles opp i, hehe. Likevel er det bra at dem gir med en body, spesielt til dem som ikke har så god råd til klær eller forsåvidt til dem som ikke er så kresen som meg. Når det gjelder såpen, jeg er som mange vet tilhenger av mest mulig naturlige produkter, såpen er sikkert OK (har ikke sjekket innholdsfortegnelsen grundig) men jeg ser helst til å bruke andre økologiske naturprodukter vi har kjøpt inn. Jeg har allerede en slik remasåpe liggende fra babypakken vi fikk til Saga, den bruker jeg som såpe når jeg skal lanolinisere ullklær! 

 

 

Veldig fornøyd med Rema pakken sånn alt i alt :-) Veldig flott initiativ fra Rema 1000! 


Følg gjerne facebooksiden min her

Milepæler 01.04.2018

De siste ukene har ikke bare vært preget av tunge merkedager vedr. Saga, men også dager hvor vi nådd viktige milepæler i forbindelse med svangerskapet. Hver gang vi når en milepæl, får jeg et litt større snev av håp om at dette skal gå bra. Jeg hadde først en milepæl på å komme meg til UL i uke 8 for å se at hjertet slo, så var det å komme til 2 trimester (13 uker). Etter det var det å komme forbi ordinær ultralyd hvor alt forhåpentligvis så bra ut (noe det gjorde). Så var det å passere uke 23,24,25,26. Om ungen skulle bli født i uke 23 er det dog veldig usikkert om det går bra eller ei, det samme gjelder vel i uke 24 (selv om prosenten for at det går bra er høyere enn i uke 23). Så det å komme forbi uke 25 og 26 med mini i godt behold, gjør meg litt tryggere. Skulle han bli født på det tidspunktet, var det store sjansen for at det skulle gå bra! Siste milepælen nådde vi nettopp, nemlig det å møte 3 trimester og legge 1 og 2 tri bak seg. Nå møter vi antakelig på den tøffeste biten, men det er godt å tenke på at vi snart er ferdig og at det forhåpentligvis går bra. Prøver å tenke at det skal gå bra, det er dog ikke alltid så lett. Neste milepæl er å komme forbi uke 30, jeg leste en eller annen plass at en jordmor mente at bare man var kommet 30 uker på vei var det veldig stor sjans for at det skulle gå bra med ungen om den ble født for tidlig, også mtp. senskader. Vet ikke om det ligger forskning i bunn på det utsagnet, men det høres jo veldig logisk ut! Etter det er det kun en milepæl igjen, forløsningen. Jeg gleder meg ufattelig mye til å bli ferdig nå, om ikke alt for lang tid er vi ferdig med 3/4 av svangerskapet. Våren bruker alltid å gå så fort, så jeg tror de siste ukene ikke blir å ta så alt for lang tid. Vil bare bli ferdig med seigpiningen! 

 

 

Love♥


Følg gjerne facebooksiden min her

Svangerskapsoppdatering 27+2 31.03.2018

 

Woho! Fikk sjokk når jeg gikk inn på babyverden sin terminkalkulator i dag, 27+2 dager på vei! Det føles helt uvirkelig å ha kommet hit. For meg er det ingen selvfølge.

Litt forsinket svangerskapsoppdatering forresten, ikke hatt mulighet før nå dessverre! 

 

 

Termindato: 1 juli ♥

 

Formen: Har ikke så mye å gå på, dessverre! Merker lungene og alt av organer er skviset, får såvidt puste nå! Hatt litt rygg/bekkenvondt men ikke nok til å klage over :-) Merker jeg er kommet i tredje trimester (eller, tror jeg er kommet i tredje trimester, noen mener man er i det i uke 27, noen i uke 28). Merker det begynner bli TUNGT. 

 

Babyen: JW er ca 32 cm lang og 1000 gram tung. Omtrent som en kålrot! Nå begynner babyen å åpne øynene sånn smått, men den ser gjerne ikke så godt. Hørselen er også blitt bedre enn tidligere! 

 

Liv i magen: Bra med liv, merker det begynner bli mindre plass. Bevegelsene har endret seg, nå er de mer irriterende og forstyrrende enn de koselig små raptussparkene som var før, hehe! Kristoffer våknet her om dagen av at babyen sparket han i ryggen, heldigvis sover jeg tungt for tiden.

 

Kjønn på baby: En gutt

 

Ukens must have: Ikke noe spesielt, sukkerfri brus kanskje?

 

Nattesøvnen: Sovet MYE, men er kanskje ikke så rart etter de tunge merkedagene som har vært!

 

Graviditetshumøret: Jeg har vært litt irritabel og ekstra følsom, det er jeg ganske sikker på stammer fra sorga og merkedagene som har vært. Kristoffer har også følt slik på det! Vært tunge dager, greit å være ferdig med dem.. Herregud så rart og tungt det er å være gravid igjen etter å ha mistet i svangerskapet sist! Så mye man må (enten man vil eller ikke) tenke på og bekymre seg for..

 

Vektøkning: Pittelitt ned siden sist.

 

Neste kontroll: 4 april skal jeg til både samtale hos jordmor samt legekontroll. Da er det en måned siden forrige kontroll, utrolig at jeg har greid å holde meg så lenge uten å måtte ha behov for UL sjekk. Første gangen i dette svangerskapet at jeg har gått så lenge mellom kontrollene! Og det har for det meste gått helt greit! Det har alt å si om du blir godt ivaretatt mentalt eller ikke, jeg får den beste oppfølgingen (også på det medisinske) noe som betrygger meg endel. 

 

Navnevalg: Bebis får initialene JW. Vi ønsker holde navnet for oss selv til han er ute. 

 

Tanker om forløsning: Jeg tror det blir bra! 

 

Innkjøp: Ska me sjåå.. Litt ullklær på salg? Ikke kjøpt noe spesielt siste uka. Eller jo, en ny, brukt pult til sysakene mine. Ikke helt babyrelatert, men planlegger jo å produsere litt baggybukser og luer til JW etterhvert. Venter bare på stilig retrostoff! Er så stilig med hjemmesydde klær i spreke farger og kult mønster.

 

Ukas ting i fødebagen (den begynner bli ganske full nå, så tar det bare med her siden det ikke er mange tingene jeg legger i hver uke):

 

MICROLAX! Man vet man er i tredje trimester når fordøyelsen gååååår såååå tregt. Jeg er kanskje også til tider en smule dårlig på å drikke nok. Microlax er fantastisk til sånn krisebruk, altså ikke noe man bør bruke over lengre tid med mindre det er en god grunn for det. Microlaxen blir å komme godt med uansett forløsningsmetode, neppe så godt å "presse" på do den første tiden etter keisersnitt som vaginal fødsel (igjen, jeg hadde ikke en normal fødsel sist og presset tre ganger så lenge enn det som er "lov" og normalt, så jeg vet ikke om det normalt sett er behov for avføringsmidler i månedsvis som jeg trengte). Har forstått at det ikke er bare bare etter et keisersnitt, tenk at folk (mammapolitiet) ser på det som en lettvint løsning!

Dessverre ikke noe mer spennende i fødebagen denne uken!

 

Love♥

 

 

 


Følg gjerne facebooksiden min her

Grenser, fødsel og sånt 30.03.2018

 

Tidligere var jeg et menneske som alltid sa ja. Altså ikke særlig sunt for en selv. Jeg var så vanvittig redd for å såre noen eller noe i den duren. Så folk visste at kom de til meg med noe, var det veldig stor sjans for at de fikk et ja. Jeg sa ja når magefølelsen, dagsformen og hjertet sa nei. Selvutsletting på høyt nivå! Jeg brydde meg kun om andre og hvordan de hadde det, jeg brydde meg ikke i det hele tatt om meg selv; som både var kronisk syk og brukte all min (lille) energi på å please andre. Jeg hadde det til tider helt forferdelig, jeg maxet ut det eneste giret jeg hadde og endte opp med å "havarere" meg selv. 

Så kommer det en dag du innser at du må ta vare på deg selv. Med det kommer det et vanskelig snupunkt i livet, men et viktig valg som har reddet meg. Å lære seg å si nei. I starten er det veldig, veldig, veldig vanskelig, spesielt når du har så ekstremt mye empati og samvittighet som jeg har. Du grubler forferdelig og føler du svikter alle, har en konstant klump i magen for alle du "skuffer". Redd for at folk skal begynne å mislike deg. Folk er jo vant til at jeg alltid sier ja, så når jeg sier nei så sier det seg jo selv at noen blir furt eller såret (selv om mange også forstår og ikke tenker mer på det, men noen blir fornærmet). Men det har jeg lært meg å leve med, alle kan ikke forstå min reise, mine valg og hvorfor jeg tenker og gjør som jeg gjør! Jeg forventer aldri at andre skal brenne seg ut for min del, jeg må kreve samme respekten i retur. Dette handler altså om respekt. At andre skal respektere meg, men viktigst av alt, at jeg skal respektere meg selv. Jeg har blitt flinkere på å kreve respekt. Jeg behandler tross alt enhver sjel så godt jeg bare kan, med en stor dose forståelse oppå der igjen. Selv de som ikke fortjener det. Kan ikke jeg få det samme i retur, må jeg dessverre sette en strek.

Jeg har en regel jeg lever etter, den MÅ jeg leve etter, ellers kjører jeg meg fullstendig på felgen igjen. Sier hodet, hjertet og formen NEI, så sier jeg nei. Kroppen min vet best. Du kan bruke den såkalte "skje-teorien" på meg. Jeg får utdelt noen skjeer hver dag (energi). Noen dager har jeg tyve skjeer, noen dager ti, noen dager fem, en sjelden gang tredve og i værste fall bare en eller to skje. Det hender og de siste dagene har jeg bare hatt noen få skjeer hver dag. Veldig forståelig siden vi står oppi de tøffeste merkedagene.

 

 

 Jeg må bruke en skje på å dusje, en på å lage meg frokost, en på å kle på meg om morgenen, to på å handle, ti-femten skjeer om jeg skal til Bodø en tur, osv. Ting som er en selvfølge for andre, må jeg nøye veie opp mot hva jeg har å gå på den dagen. Så har jeg tyve skjeer en dag, har jeg tyve. Ikke en skje mer! Bruker jeg for tredve, mister jeg ti i morgen og sannsynligvis fem-ti skjeer flere dager etterpå det også. Så når jeg sier NEI, er det for at jeg ikke har nok skjeer å bruke. Altså energi. Jeg har alltid lyst til å glede andre, bruke tid sammen med folk jeg er glad i og hjelpe dem som trenger hjelp, så å takke nei er ikke alltid så gøy. Noen ganger må jeg takke nei mange ganger på rad, det er skikkelig skikkelig ubehagelig. Men når kroppen min sier NEI, når alle varsellampene blinker og forteller meg at dette blir å koste meg for mye, da må jeg lytte på min kropp. Det er altså ikke for at jeg ikke ønsker å tilbringe tid med folk som inviterer meg med på ting, eller for at jeg ikke ønsker hjelpe. Jeg vil alltid hjelpe! Og jeg setter sånn stor pris på dem som vil tilbringe tid med oss. 

Jeg merker spesielt når jeg går gravid, at denne problemstillingen dukker opp. Det er noen som ikke forstår meg, mine kroniske lidelser og min hverdag. Det gjelder til vanlig, men spesielt når jeg går gravid! Når jeg går konstant utbrent i ni måneder, er det veldig mange ganger at jeg må takke nei til ting. Både forrige graviditet men også denne gang. Spesielt denne gang. Jeg føler jeg bare takker nei nå for tiden. Jeg føler jeg skuffer så alt for mange, og jeg merker godt på enkelte at de blir skuffet. Det er trist at ikke alle forstår, men det må jeg bare leve med. Mange tenker jeg plages med normal graviditetstrøtthet, når jeg sier jeg er utbrent, noe som ikke er tilfellet. Derfor lurer de nok på hvorfor jeg ikke greier mer enn jeg greier, det er jo dessuten bare vanlig å ha denne trøttheten i første trimester liksom.. Nei, jeg plages ikke med graviditetstrøtthet, bare så det er sagt. Mange har tankegangen "graviditet er ingen sykdom", noe som er helt korrekt. Men graviditeten gjør mine sykdommer som i utgangspunktet er tung nok, enda tøffere. Det er slitsomt at man som oftest ikke blir trodd eller forstått, som oftest får jeg kun forståelse fra andre som har vært fullstendig på felgen av utmattelse selv. Og Kristoffer forstår meg, han er den eneste jeg viser sykdommene mine helt og holdent til. Jeg hater å gå å uffe meg og klage over ting, så ovenfor andre prøver jeg spille så frisk som mulig, slik er jeg dessverre bare laget av natur. Ovenfor K kan jeg vise sannheten. Det igjen gjør det vanskeligere for andre å forstå, som ser meg i "god form" på gode dager, men de ser meg ikke på alle de tunge dagene hvor det å lage middag eller stå opp er min største utfordring. Mange tror det ligger psykisk, men det ligger kun fysisk.  Hater til tider å ha en usynlig sykdom, skulle heller hatt en skadet fot eller noe i den duren. Hinker og halter du så ser jo alle at du er skadet = mer forståelse. Er du utbrent, blir du heller plassert i båsene "lat" eller "psykisk syk", som jeg overhodet ikke passer inn i. Jeg er fysisk syk og kommer alltid til å være det.

 

 

Anyways. Denne graviditeten er jeg blitt flinkere på å gruble mindre. Det er en ting som betyr noe for meg disse månedene, og det er å få ungen ut i live. Det er ingenting annet som betyr noe akkurat nå. Jeg har prioritert vekk alt annet stortsett, jeg har skyvet vekk folk. Jeg har måttet beskytte meg selv, brukt alle mine ressurser på denne babyen. 

Det er et svintøft svangerskap som vi heldigvis begynner å se en ende på. Ferdig med første og andre trimester, bare den tøffeste biten igjen. Eller, første og tredje blir nok like tøffe, men på forskjellige måter. Det har vært så tøft å kjenne på alle følelsene som kommer opp i nytt svangerskap etter å ha mistet, det er så tøft å være så redd, i tillegg står man i selve sorgprosessen som man aldri blir ferdig med. Jeg og K undret oss her om dagen på hvordan i helsikke vi hadde greid å stå oppreist den tøffeste tiden. Det var så tøft at vi må for faen være laget av titanium nå. Alt dette vi står i, krever uhorvelig mye energi av oss, både det å være redd men også det å sørge (og alt det andre man får med på kjøpet etter å ha mistet). Å sørge er tunge saker, spesielt når du sørger over å ha mistet ditt barn. Jeg vet hvor tungt det er å gå gravid igjen, som ofte føles som en ensom ferd. Jeg må bare være brutalt ærlig og fortelle ting som de er, ingen, hverken helsevesen, familie, andre nære eller andre, forstår hva vi står i nå. Men der igjen, selvfølgelig hjelper det på at folk bryr seg og er gode mot oss, det betyr mye! Men det som kan skape problemer for oss, er når folk tror dem forstår og kommer med allslags meninger og råd. Det gjør bare vondt værre. Har du ikke vært der, vet du ikke.. Rett og slett! 

De eneste som forstår oss, er dem som har mistet selv og har vært gravid etter tapet. Det er dessverre de eneste som forstår. Jeg har ikke så mange å støtte meg på, men noen likevel. Og her igjen, vi alle har forskjellige historier. Like tunge og like unike, men så utrolige forskjellige, så det igjen gjør at det er store forskjeller innenfor dem som har mistet og er gravid igjen. Hva man er redd for, hva man plages mest med, nårtid man er mest redd osv. Dem som mister i uke 26, er gjerne mest redd rundt den tiden. Dem som mister i uke 35 er gjerne mest redd da. Dem som mister under fødsel (som meg), er mest redd når det gjelder fødsel. Dem som mister en 5 uker gammel baby, gruer seg gjerne mest til den tiden. Dem som mister i magen, føler kanskje ungen er tryggest utenfor magen. Dem som mistet i feks. krybbedød, føler kanskje at ungen er tryggest i magen? Skjønner du? Joda, vi alle er redd, både før og etter "vårt tidspunkt" som man mister på, men alt blir veldig veldig intenst rundt tiden det gikk galt på sist og hvordan det skjedde. Døde barnet av pustestans, blir ofte foreldre hysteriske for at det skal skje igjen, og lærer seg alt når det kommer til førstehjelp. Døde barnet i krybbedød, blir gjerne foreldre redd for å la det sove uten oppsyn og sjekker ofte til babyen (dette føler dog flere på også, også dem som mistet i magen, tror det er noe jeg kommer til å kjenne på). Mistet man babyen i magen, er man hysterisk redd for at noe skal skje når den er inni "magehula" som skulle være så trygg for en liten baby.. Det er så mange variasjoner, det er bare det jeg skal frem til! Det er ikke EN fasit.

For oss er problemet fødsel / forløsning, det ble en veldig traumatisk og brutal opplevelse, alt skjedde så fort, uten tid til å summe seg. Mareritt fra start til slutt. Her har jeg kun forståelse fra andre som har mistet under eller i forbindelse med fødsel. Og det er jammen meg ikke mange av dem, så jeg har ikke så veldig mange å snakke med som forstår akkurat min frykt. De jeg har snakket med har valgt (naturligvis) keisersnitt første gangen etter dem mistet under fødsel. Noen tørr å prøve seg på vaginal fødsel senere en gang, om de først fikk en god opplevelse med keisersnitt. Å få en god opplevelse etter en svært vond en, har mye å si. Andre engleforeldre som ikke har mistet under fødselen, skjønner gjerne ikke redselen jeg har for å føde igjen. Alt som kunne gå galt, gikk galt under fødselen. Ikke "bare" at hun døde brått og uventet, som ville gjort meg ekstremt redd og uttrygg ved en evnt. senere vaginal fødsel (mangel på kontroll og konstant frykt for at det som skjedde sist, skal skje igjen). Den ble også ekstremt lang på slutten, en utdrivningsfase som ville skremt enhver fødende kvinne (mistet eller ei) fra å føde igjen ved en senere anledning. Og at da ikke folk forstår, det gjør meg frustrert. Dem hadde nemlig ikke greid det selv, ingen av dem. Fødsel er noe av det mest skremmende jeg kan tenke på. Føler det er å gamble med livet til barnet. For meg er det ikke særlig trygghet i å være fullt overvåket, løsner for eksempel morkaken, skjer det gjerne så fort at du ikke har noen sjans til å redde ungen uansett. Bare tanken på å få høre "Nå har du 6 cms åpning" igjen gir meg panikk. For meg betyr 6 cms åpning = nå dør ungen. Jeg hadde konstant vært redd, skulle jeg satt meg selv igjennom en vaginal fødsel. Konstant redd. Det hadde ikke blitt en fin opplevelse uansett hvor "fort" og fint det skulle gå fysisk, eller at man endte opp med en levende unge. Fødselen hadde ikke vært preget av noe annet enn frykt.

Helsevesen forstår ikke. Familie forstår ikke, ingen forstår. Jeg føler meg presset til noe kroppen min skriker nei til og jeg blir lei meg for at folk ikke klarer å tenke seg til at fødsel = død for meg. Jeg vet jo at jeg får det som jeg vil, jeg får akkurat den metoden jeg vil ha og det er allerede spikret. Vi vet hva som skal skje, hvilken dato og hvor hen. Men likevel er det så lite forståelse og det må jeg bringe frem slik at andre i min situasjon skal slippe å måtte kjenne på dette som jeg har kjent på. 

Å sette meg igjennom en vaginal fødsel igjen, at noen i det hele tatt forventer at jeg skal greie det uten problem, ja dem aner ikke hva dem faktisk ber meg om. Skulle jeg tørre det, er jeg verdens modigste kvinne som har overvunnet det som skremmer meg aller mest i livet. Det er greit at jeg er tøff og sterk, og at jeg på 95% av alle punkter møter det som skremmer meg. Men ikke alle kamper er verdt å ta, ikke alle kamper er LURT å møte. Spesielt når man ikke er klar for det, om man noen gang blir det! Traumer tar lang tid å bearbeide, hvis de i det hele tatt kan bearbeides. Det er et år siden jeg gikk igjennom et mareritt av en fødsel, det er ikke så lang tid i det store bildet. Traumer på dette nivået er forbundet med kraftige sår som gir deg mareritt og fucker til livet ditt i lang tid etterpå. Det er skummelt å rote i traumer som kan ta knekken på deg, som holdte på å ta knekken på deg. Det gikk bare såvidt bra. Det er ingen som ber en person som har opplevd noe svært svært alvorlig (som har etterlatt store traumer i denne personen sitt liv) om å gå igjennom en liknende hendelse igjen. Det samme gjelder her. Uansett hvor mye du vet at akkurat dette, det skjer ikke igjen. Uansett hvor mye du vet at en fødsel stortsett alltid går bra, at fødsel er trygt, at kvinnekroppen er laget for å føde bla. bla. bla. Likevel, det skjer. Og det skjedde meg. Min kropp kan visst faen føde, jeg har født et dødt barn og holdt ut et mareritt av en utdrivningsfase, men likevel sviktet kroppen min meg slik at det kjæreste jeg har nå ikke lever lengre. Og i noen svært få tilfeller, skjer det flere ganger i en person sitt liv. Det har skjedd og det kommer til å skje, det også. Så det kan altså skje igjen, mikroskopiske sjanser, men likevel, for meg kan det skje. Det har skjedd. Jeg har vært en av de 0,04 %. Vi har vært det. Og skjer det igjen, er det likevel ingenting helsepersonell kan gjøre for å redde babyen. Uansett hvor nære vi er operasjonssalen. Så vennligst vis respekt for valget jeg tar, uansett hva det ender på. Dette er et valg utelukkende jeg tar, det som føles rett ut for meg. 

 

Jeg føler meg ufattelig alene. Jeg har mange som bryr seg og vil støtte oss, det er altså ikke det, men jeg savner noen å snakke med som forstår meg helt og holdent. Vil ikke plage andre engleforeldre som har mistet under, føler meg til bry. Mange av dem har småttiser nå eller er gravid igjen, dem har nok å tenke på. Jeg får støtte fra K, han er verdens beste og han vil så gjerne forstå, men på mange områder går jeg helt alene. Jeg føler at den aller tyngste veien nå i graviditeten, den går jeg helt mutters alene. Akkurat denne veien, kan ikke mannfolk gå. Akkurat denne biten forstår dem ikke. Det er både tungt og trist, men det er bare slik det er. Å være den som går gravid, hvor kroppen din sist gang sviktet deg, som kostet deg det kjæreste du har. Føler at alt ligger på meg, føler det er min feil siden min kropp sviktet meg og kostet oss vår datter. Denne biten kan han ikke forstå. Han kan heller ikke forstå biten med å få ungen ut, han fødte ikke et dødt barn, han måtte ikke gå igjennom den tøffe fødselen ellers, selv om han var verdens beste støtte på siden av meg, så vet han ikke hva jeg måtte gjøre. Han støtter dog valget mitt, er ikke det altså ♥ Men det er tungt å gå så alene.. Dagens frustrasjon. 

 

 

Og før jeg runder han av; Hvis det blir keisersnitt vil jeg alle skal tenke på sitatet underfor. Det eneste som teller for meg, er å få babyen ut i live. At det ligger økte risikoer på meg, gjør meg ingenting som helst, det er naturlig om man tenker at denne gangen vil jeg at risikoen skal ligge på meg fremfor ungen.

 

 

Love♥

 


Følg gjerne facebooksiden min her

Begravelsen 29.03.2018

I dag er det et år siden jeg og Kristoffer, sammen, bærte det aller tyngste vi noen gang har bært. Vår datters kiste til graven.

 

 

Begravelsen ble ikke før 12 dager etter dødsfallet, det var vanskelig å få noe bra til før da. Vi var veldig opptatt av å få presten vi ønsket, som siden viet oss, samt pianisten. Dessverre falt det på Morfaren til Saga sin bursdag, bursdag for han vil nok aldri bli det samme igjen ♥ Vi hadde dessverre ikke flere dager å gå på. Saga lå mesteparten av tiden på kapellet i Misvær, vi var ofte å besøkte henne. Vi pyntet med LED lys og leker rundt kisten. Når vi var der, hadde vi også levende lys. 

 

 

Dem som hadde ansvaret med å pynte i kirka, hadde ordna det så fint til begravelsen. Dette var nok veldig tungt for dem også ♥ Det er ikke ofte et barn dør her inne i "gamle Skjerstad", men det er noe man aldri kan bli vant til uansett. Det er bare vondt og urettferdig, folk syntes det var veldig vanskelig å møte oss. Hva skulle dem si, det var liksom ingen ord som kunne gi noen som helst trøst. Dette forstår vi ♥

 

 

Det var flere som hadde ordnet med blomster, herregud så utrolig fint gjort ♥ Det var så mange fine blomster, varme ord og hilsninger, jeg blir aldri å glemme støtten ♥ 

 

 

Se på alle de fine blomstene ♥ Flere som ikke ble med på bildet. Også fikk vi mange blomster hjem til oss også! Lekene som lå ved kisten fikk vi lov til å begrave med Saga. 

 

 

Seremonien var tøff men samtidig fin. Vi kunne se presten syntes det var en kjempetøff oppgave men han tok oppgaven så fint ♥ Før begravelsen ble det spilt sørgemusikk av bygdas kjære pianist, all musikken som ble spilt har jeg store problemer med å høre på den dag i dag. Som "my heart will go on", "nothing else matters" og "river flows in you" av Yiruma. Sistnevnte hadde vi for lenge siden bestemt vi skulle ha som innmarsj til vielsen vår, det føltes så rett å ha denne i begravelsen og. Det var veldig tøft å ha den i vielsen, under prøvevielsen knakk jeg i hopen ♥ De to andre sangene greier jeg ikke høre på i det hele tatt.

 

 

Hundene måtte selvfølgelig også få gi sin egen blomsterdekorasjon ♥ Jeg og Kristoffer var i en så dyp sjokktilstand og "ikke overhodet tilstede" at begravelsen er litt slørete for oss. Vi var for det meste apatiske. Vi fikk et skikkelig latteranfall når et navn ble lest opp feil fra båndene, vi var virkelig ikke jordet på noen slags måte. Der igjen er jeg litt overtroisk og tror Saga ordnet det slik at vi også fikk ledd litt den dagen, at hun stelte i stand noe gøy oppi noe så forferdelig. Det er ikke noe annet enn forferdelig å begrave sitt eget barn. 

 

Når vi gikk inn i kirken, som noen av de første, satt vi oss ned på benkene og så oss aldri bak. Vi visste aldri hvor mange som satt der, trodde ikke det var så mange utenom noe familie og noen naboer. Så går vi frem og løfter opp hver vår side av kisten til Saga og snur oss. Så ser vi alle menneskene i kirka, folk vi kjente og folk vi ikke kjente så godt. Folk som bodde i nærheten og folk som kom langtveis fra. Folk som kom for å vise sin støtte. Tårene fosset ut, det var så utrolig sterkt. Det blir jeg aldri å glemme. Tusen tusen takk, til alle som greide å komme ♥ Vi vet mange ønsket men ikke greide det og det forstår vi veldig godt, en barnebegravelse er den tøffeste begravelsen man kan gå i. Det er bare så urettferdig, meningsløst, vondt og jævlig rett og slett. For alle sammen.

 

 

Kristoffer holdte på å kollapse fullstendig når vi gikk nedover langs kirkegangen. Jeg måtte støtte han opp med kista. Han var helt skjelven og var redd han skulle svime av. Det er det tyngste vi noen gang har bært. Å se alle de gråtende fjesene på vei langs ned kirkegangen. Alle var knust. Min familie, Kristoffers familie, naboer, nære og ukjente. Alle.

 

 

Kristoffer og Per Jostein (Saga sin Farfar) senket kisten. Jeg strekker hånden min etter Saga, når hun senkes ned. Det skjedde bare. Jeg vet at nå blir jeg aldri få treffe min datter igjen. 

 

 

Vi fikk mange varme, gode klemmer fra alle som var i kirken. Det betydde så mye ♥ Jeg får bare ikke sagt det nok. 

 

 

 

 

Alle de fine blomstene ♥ Rådyrene var kjappe med å spise dem opp, men det synes ( i alle fall jeg) bare er artig. Det syntes nok Saga også, hun hadde sikkert vært like glad i dyr som meg ♥ Hun lo nok fra himmelen, når Rådyrene forsynte seg. De hadde nok sikkert vondt i magen etter alle de blomstene! Viktig å se humor der man kan.

 

 

Vi fikk også utrolig mange blomster hjem samt kort med varme tanker. Jeg har sikkert nevnt det før, men må bare si det igjen. 

-

Etter begravelsen dro vi hjem. Isabel og Anders hadde laget noe varmmat til oss og de andre, vi valgte å ikke ha noe stort etterpå begravelsen. Vi var så slitne og hadde ikke energi til å stelle i stand noe. Vi ble dog veldig glad for at Isabel, Anders og de andre nærmeste stelte noe i stand til oss etter en så tøff dag ♥ Det er også noe som har satt seg i meg, noe jeg er så utrolig takknemlig for. Det var veldig godt å bli ferdig med begravelsen, vi følte noe "lettet i oss", eller kanskje heller ble fjernet fra våre skuldre. Nå kunne vi puste bittelitt ut og kunne se litt mer fremover enn før. Det var likevel steintøft på dette tidspunktet og det var det i lang tid. Men det var godt å bli ferdig med det, vi hadde grudd oss sånn til begravelsen. Vi sitter igjen med gode minner fra dagen og takker alle som kom, vil også takke presten spesielt ♥ Verdens beste prest som har vært en god støtte for oss i en ekstremt tung tid! 

 

 

Igjen, takk til alle som har vist oss omtanke ♥ Tusen tusen takk! Både den gang i 2017 men også i ettertid. Dere vet nok ikke hvor utrolig mye det betyr, men det betyr virkelig alt at noen ser deg og bryr seg. Man trenger ikke nødvendigvis å si så mye, bare det å gi en klem ♥ 

 

 

Bilde fra den 17 mars i år ♥ Synes vi pynta grava fint ♥ 

 

 

Gleder meg sånn til å få planta om og ordnet bedet skikkelig, lyngen vi planta i høst har blitt vissen og fæl. 

 

 

Vi fikk kjøpt endel blomster til Saga sin dødsdag og bursdag. Viktig for oss å ordne noe til henne på de få områdene vi kan. 

 


Følg gjerne facebooksiden min her

Om meg

Sunniva E. Pedersen - Englemamma og gravid igjen

Hei! Jeg heter Sunniva, er 23 år gammel og kommer fra Salten i Nordland. Er gift med Kristoffer og eier cocker spanielen Dennis. Mars 2017 ble vi engleforeldre til Saga Eleah, Sommeren 2018 venter vi vårt hjerteplaster. Følg oss på vår ferd!

Søk i bloggen

Kategorier



Arkiv




Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no