hits

Sunniva Emilie Pedersen

Englemamma og gravid igjen

Et lite pust i bakken 22.09.2018

Fler det bare blir "syt og bs" p bloggen n for tiden, men jeg vil heller fortelle hvordan ting er fremfor rosemale hverdagen til noe den ikke er. Vi m bli flinkere p vise hele sannheten, ikke bare det fine. Flere lurer sikkert ogs p hvordan det str til, det er ikke akkurat mye oppdateringer for tiden. De siste ukene har vrt knalltffe, som mange av dere allerede vet. Jeg har vrt.s.utbrent som jeg ikke har vrt p flere r, typ tilbake til "Levaxintida". Det passer drlig nr man har strsteparten av ansvaret for en liten fjert p n 4 mneder (og oppi dette hadde han bde utviklingssprang som varte i ages, 4 mnds svnregresjon som kom 4 uker fr vi forventet det og kedgn, mange av dem og). Kaos, jepp! Men s lenge mini fr det han trenger (og han har det virkelig bra!), s er jeg fornyd. Makan til en rolig og tilfreds baby! h som jeg elsker den lille klumpen!

 

 

Jeg har mttet ta noen kraftige opprydninger i livet mitt, energityver m vekk. Om det er drlige vaner, relasjoner eller hva som helst. Noen av valgene er selvflgelig tffere enn andre. Jeg har gtt i en ond sirkel uten lytte til mageflelsen og n sa det stopp. Jeg har holdt kjeft istedenfor brle ut "dette er faen meg ikke greit!", men det er akkurat det jeg skulle gjort hele veien. Jeg har vrt i dette "landet fr" og ansvaret ligger kun p meg. Det er min skyld. Jeg kan ikke tvinge andre til endre seg (eller lre seg hva selvinnsikt er, empati og andre grunnleggende ting i livet..). Det jeg kan gjre og har kontroll p, er velge hva og hvem jeg nsker i mitt liv for at jeg skal f best mulig livskvalitet. Jeg har kjent p en slags sorg over mtte klippe bnd jeg skulle nske jeg slapp klippe. mtte fase ut relasjoner som jeg skulle nske fungerte, men som gjr meg vondt. Det er p tide gi slipp.

Det som er s pussig (egentlig ikke) er at jeg har ftt mer energi n! Frst n skjnner jeg hvor drlig jeg har flt meg og hvor mye disse energityvene har tappet meg. Beklager for at jeg snakker i koder, men nsker ikke henge noen ut p bloggen og det har heller ikke skjedd noe "dramatisk" i den forstand. Noen ganger fungerer bare ikke en relasjon, uansett om man er venner, familie, naboer eller hva som helst. Nr det bare krsjer men man fortsetter relasjonen s ender man bare opp med sre hverandre, for at det nettopp krsjer. Og det var vel det som skjedde. N er det over og n har jeg det bra. 

 

Mamma og Mini ute p bretur. Det har vrt godt ha naturen, en plass man kan puste ut og la tankene vandre fritt. Nr jeg str ved veikryss og m velge en retning, finner jeg ofte svaret p hva jeg br gjre nr jeg nettopp er ute rusler :-)

 

Andre endringer jeg har mttet gjre er ta bedre vare p meg selv. Jeg har tvunget meg ut p tur, stortsett hver dag. Det kle p meg og mini, ta p bresela osv; alt blir tungt som regel og mannen m ofte hjelpe meg. Men vi tvinger oss ut, jeg og Mini (eller, han synes det bare er koselig s han m ikke tvinges til det!). Jeg setter den ene foten foran den andre og gr, selv om det er tungt. Sakte men sikkert. Noen ganger gr vi i bare tjue minutter, som regel i tre kvarter. Noen ganger i 1 time -1 time og 30 min. Noen f ganger er vi bare rett utenfor huset, bare for f frisk luft. Pappaen er heldigvis flink ta med Mini p ting (som kjre traktor), s han fr heldigvis nok av aktivisering utenfor huset. Pappsen er flink med avlaste meg og jeg gir alt jeg har til Mini. Han har det veldig fint og merker nok lite til at Mamsen er litt redusert ♥

 

Jeg unngr bruke vogna, egentlig. Fr bare hy puls av vognkrigeren min og jeg ender bare opp med  bli sliten. Mini liker bare bli trillet om vi triller i humper, han trenger stimuli i form av bevegelse for sovne. Triller vi p asfalt eller vanlig grusvei, synes han det er for lite action. Han er jo ogs en nrhetsbaby, jeg kan egentlig skjnne at flere babyer ikke liker bli plassert nedi en "balje" med tak, alene. N er Stokkevogna mor/barn vennlig mtp. hyde og barnets sikt mot den som triller, men likevel.. Jeg hper dog p at sportsdelen skal bli en suksess, Kompis har ALDRI likt ligge. Han skal opp og frem, flge med p verden, slik har han vrt fra dag n. Akkurat som Pappsen, hakke tid til slappe av.

 

Og der spora jeg av igjen. Typisk meg. S til der jeg slapp: Nr jeg har togvrak/flykrsj dagene (hvor jeg sliter med f til selv de minste ting) blir man som kjent bare drligere av tvinge seg til fysisk aktivitet, da har jeg lyttet p kroppen og slappet av. Slike dager trenger jeg gjerne mye hjelp p ogs.  vre utbrent er ikke det samme som vre deprimert eller ha en litt lei periode, hvor det tvinge seg p tur kan gi energi. Det er heller motsatt. Men de dagene jeg har hatt bittelitt g p, hvor jeg ikke er heeelt kakemann men kanskje "bare" litt kakemann, ja da har jeg utnyttet muligheten og gtt ut p tur, selv om det ogs kan vre tungt da. Og s mye bra det har gitt meg, disse turene! Det f komme ut i frisk luft og f vre i naturen! Jeg fler at naturen lader meg, rett og slett! Havet, skogen, h! Disse sm, korte turene i rolig tempo gjr s mye med meg. Bare jeg lytter til kroppen, hva den greier, s gr det ganske s fint egentlig. Som kronisk syk i 7-8 r har jeg lrt meg noen ting om utbrenthet/fatigue. Selv om det ikke er likt for alle som er utbrent, er det mange likheter. Flere utbrente har hatt stor effekt med gjre sunne endringer med tanke p kosthold, det vre ute daglig (trenger ikke ndvendigvis g s mye, bare det om s sitte ute p trappa og trekke inn frisk luft) og prve fokusere minst mulig p at du er syk, det er alfa omega! Frstnevnte er skikkelig undervurdert men har gjort store forskjeller for meg som utbrent. Tarmen (som selvflgelig er en stor del av fordyelsesprosessen) str for ca 70-80% av kroppens immunforsvar. Spiser du dritt, ja da fler man seg rett og slett mer dritt. Det merker jeg nr jeg spiser drlig i perioder, da blir jeg enda drligere. Slapp, svimmel og kvalm + en voldsom fatigue. Det var en lang vei for meg innse at jeg mtte ta grep for et par r siden, den ligger som regel laaangt inne og er et srt punkt. Jeg var vel i fornektelsesbobla "Jeg blir ikke frisk uansett og jeg er ikke utbrent for at jeg har drlig kosthold, beveger meg for lite (fr jo uansett ikke energi til bevege meg), er s synd i meg som er syk, kostholdsendring kan ikke gjr meg frisk blabla.". ha en slik tankegang gjr en bare enda mer syk, dessverre. Kanskje provoserende for andre i samme bt lese, jeg syntes det selv fr jeg inns at jeg MTTE ta grep for f en levelig hverdag (men igjen, det er ikke n fasit, man m finne veien for en selv for bli friskest mulig). Det var ikke min feil at jeg var blitt kronisk syk, ei heller kan jeg spise meg frisk eller ta en mirakelpille daglig s er alt bra igjen, men jeg kan gjre ting for f det LITT lettere. Det er nemlig veldig tungt og mrkt vre utbrent. Det kan bli ganske s mrkt, flere blir faktisk deprimerte av vre utbrente.. Det er jo ikke rart, man orker jo ingenting! Jeg gjr det jeg kan for holde meg snn nogenlunde ovenp, slik at jeg kan g turer med snnen min, lage middag, holde huset i orden osv. Det har jo ogs mye si p humret ogs, hvordan form man er i!

 

Det som lader meg aller mest, er g tur i regnvr. Elsker g tur i regnet (trenger bare et breomslag, leter etter et brukt et for harde livet).

 

Mange kronisk syke fungerer bedre p karboreduserte kosthold (sukker trigger gjerne betennelsestilstander i kroppen og kroppen trives best med mest mulig stabilt blodsukker). Jeg har flere autoimmune sykdommer, dvs at kroppen angriper seg selv. Spiser jeg lett lavkarbo, gr anti-tpoen ned (verdiene som sier noe om hvor mye kroppen er i angrepsmodus, alts hvor mye den angriper seg selv). Fr var de verdiene SKYHYE, de var ikke mlbare engang.. Jeg har det veldig mye bedre p et lett lavkarbokosthold med fokus p kjtt, fisk, grnnsaker og meieriprodukter. Jeg prver vre flink med kosten, men innimellom er det vanskelig. Jeg spiser ikke dette for "g p en diett", jeg m spise dette livet ut for holde meg friskest mulig (ogs for PCOSen min, blir veldig plaget med cyster hvis jeg slurver med maten, dietten er jeg blitt anbefalt av sykehuset og annet helsepersonell). For meg er det er ikke en diett, men en livsstil. Jeg liker den ikke, dog. Hater nemlig fett og elsker alt med carbs ;-) S det er en daglig kamp med mots fristelser som frukt, juice, brdmat osv. Bare for ha det sagt, rdfr deg med helsepersonell fr du legger om livsstilen. Jeg tar jevnlig blodprver for flge med, man skal i hvert fall ikke g p noen streng diett som syk, uten bli fulgt med p av kyndige. 

 

 

En annen ting, som jeg nevnte ovenfor, er hvor mye du fokuserer p at du er syk. Jeg skriver endel om sykdommen min i sosiale medier (som insta og bloggen) for vre mer pen og for at folk forhpentligvis skal forst situasjonen bedre (tidligere var jeg veldig lukket og mtte lite forstelse, som var vanskelig for meg/oss). Men snn i hverdagen hrer du lite klaging, jeg snakker lite om plagene mine. Jeg hater "uffing" og synes det er vanskelig nok skrive om det. 

Jo mindre jeg fokuserer p at jeg er syk og har mange utfordringer knyttet til det - jo bedre har jeg det med meg selv. Jo lettere er det leve med sykdommene. Ja du skjnner, trenger ikke utdype det s mye. 

 

 

S. En kombinasjon av alt ovenfor har gjort underverker n i disse ukene hvor jeg har vrt helt kakemann. Ble litt avsporinger (jeg er ekspert p spore av). Jeg er veldig glad situasjonen har snudd og at jeg fler meg bedre n! Mannen ogs, ikke minst. Stakkar, han har hatt ganske s mye p seg i det siste. Jeg er s glad jeg for det meste har en forstelsesfull mann, selv om det er vanskelig for en energibunt forst alltids. Men det kan man vel ikke forvente, det er jo en gang slik at man kan ikke forst noen andre sin situasjon uten ha vrt i samme skoene selv.. 

 

 

Dagsferskt brebilde ♥ Mini elsker bli brt! Jeg er en seleperson, jeg liker ha ting enkelt; klips, klips, klips, stram, juster, stram, good to go. Ikke noe hokus pokus. Sjal er derfor ikke min greie, selv ferdigknytt elastisk sjal var for tungvindt holde p med. N var jeg ddssliten i nyfdttiden, men likevel. Vurderer prve ut meh dai etterhvert da. Bring er helt fantastisk alts, sovemedisin og det er bare s koselig for bde Mamma og Lille. Mini koser seg glugg i hel og har seg minst en powernap i bresele pr. dag. Pappsen er s hnepappa at han tr ikke bre (forelpig), men dette tror jeg blir bedre nr vi kan ha han p ryggen etter 6 mnd. Det gleder jeg meg til, han er 7,5 kg +- n, s han begynner bli tung ha fremme. Ikke fr jeg gjort noe vettugt heller, som husarbeid. Blir litt som ha en ryggsekk p magen, tyngdepunktet blir bare klusset til. Dette vil bli lettere ved ryggbring!

 

 

M bare vise dere noe Lisa har sydd til meg. Stoffet kjpte jeg billig (!) p siljesyr sitt storsalg av utgtte stoffer tidligere i r. Dette er i str 74 (9 mnd) som vi gr over til om ikke s alt for lenge. Noen klr i 68 (6 mnd) sprenger allerede, men n er ogs strrelsene i merkene veldig forskjellige har jeg funnet ut av. Siden Mini bruker tybleier bruker jo ogs klrne bli sm litt fortere enn hva de ellers ville blitt. Blir jo litt stump ;-)

 

 

S lei meg for at jeg ikke har mer traktorstoff! Skulle hatt flere slike sett!

 

 

Skikkelig fargeknsj. 

 

 

Selebukse med tyttebr p! OMG! Anbefaler alle flge Solsy, hun lager s mye fint! Skikkelig flink! Love♥


Flg gjerne facebooksiden min her

Babyrom inspo 13.09.2018

Vi blir etterhvert starte med tilvenning av egen seng - helt i mini sitt tempo. Det er s koselig planlegge hvordan sengekroken hans skal se ut! Vi er jammen ikke sikker p hvordan den ender opp tilslutt, men tenker legge ut litt babyrom spam nedenfor. 

 

Sebrasengen er ELSK! Vi blir dog g for ei rimeligere seng.

 

 

Vi tenker muligens g for denne sengen fra Ikea. Usikker p om vi skal ha den i lysegr eller hvit (hvor vi skifter ut de fargede knottene). Siden vi forelpig bor i et liite hus, m vi tenke oppbevaringsplass, oppbevaringsplass, oppbevaringsplass p alt vi foretar oss i huset ;-) Disse skuffene er gjeve feks. ha sengety i.

Ogs m vi ha en fin sengehimmel over! Litt usikker p hvilken farge vi blir g for, alt etter fargen p senga. 

 

Dette sengetyet er TO DIE FOR! Fr vente se om det kommer p salg, forelpig aaalt for dyrt. Elsker sennepsgul av en eller annen grunn! Er ikke noen typisk pastellbl mamma (du ser sjeldent gutten vr i noe med pastellbltt!). 

Men litt bltt gr det i! Dette var minst like nydelig som det forrige, men med den samme grufulle prisen. Det hadde tatt seg ut p soverommet vrt som gr i lyse grtoner og litt hvitt ;-) Men kan nok se for meg at sengety i sateng-ish materialer, ikke er s praktisk til en liten smttis som sikler, gulper, tisser og bsjer ukontrollert :P 

 

OK! P tide innrmme at jeg er en blmamma likevel (nr det gjelder interir). Nr det gjelder klr derimot..

 

 

Denne lille hvallampen var elsk!

 

Et nydelig petroleumsbltt sengeteppe!

 

En nydelig pyntepute fra Minikids.no

 

Et enkelt og nytralt teppe fra Sebra

 

 

Ballongdekorasjon. Ikea har lamper som ligner, kanskje det hadde vrt noe? 

 

 

Sjekk. Denne. Posteren. OMG OMG OMG!

 

Kanskje ha noen bokstaver over sengen? Johan feks? Eller noen ord som Sov stt?

Nydelig vimpel!

 

, tenk hatt et lite tipitelt da! En liten kosehule som mini kan ligge kose seg i nr vi leser i bker.

 

Nattbord. Men akkurat dette passet kanskje ikke 100% med alt ovenfor. N vet vi jo ikke hva vi ender opp med gjre da ;-)

 

-

 

N i frste omgang skal vi jo bare innrede en liten barnekrok siden vi blir dele rom ei god stund til (inntil Mammaen er klar for noe annet..), s tar derfor ikke for meg "hele rommet". Inne p minikids er det LETT ta av, kan jeg tenke meg til! Vi m ogs f ordnet noe til bkene, siden vi leser endel godnatt historier om kvelden (allerede faktisk). Mini elsker bli lest for! Skal ta dere med p innredningen. Vi har blitt spurt om julegavensker til mini allerede, der tenkte jeg legge ut spesifikke nsker til rommet (bla.) etterhvert. Mini vet ikke hva jul og gaver er engang, da passer det jo ypperlig nske seg noe p hannes vegne som han (vi..) faktisk trenger eller kommer til trenge, som ting til rommet, friluftsutstyr osv. :-) 

 

Ha en fin kveld ♥

 


Flg gjerne facebooksiden min her

Et rlig innlegg 12.09.2018

 

 

Hei p deg ♥ Det er drlig med oppdateringer p denne fronten, tenkte bare gi en kort update. 

 

Pisa var p sin frste bttur i dag.

 

Mini nrmer seg 4 mnd, tiden flyr jo avgrde! Elsker hverdagen med lille solstrlen vr, selv om den ogs byr p endel utfordringer ♥ Kroppen min har sagt .stopp. og jeg m ta et lite pust i bakken og faktisk be om hjelp. Det ligger langt inne og jeg har slitt med enormt mye drlig samvittighet (spesielt ovenfor mannen min) og flelsen av vre mislykket som Mamma. Ikke misforst det jeg skal si n, jeg unner andre mdre ha energi og f ting til (jeg heier p dere!), men det har vrt vanskelig for min egen del se at andre fr til s mye og jeg fr til s "lite". Mini fr alt han trenger og stortrives (fikk masse skryt hos helsesster, noe jeg trengte hre!), men jeg fr ikke gjort alt jeg s gjerne skulle gjort med han. Gtt p enda flere turer, aktivisert han enda mer.. Lest flere babybker, gjort enda flere koselige ting sammen. G p flere oppdagelsesturer. Det har faktisk ikke vrt s mange turer i det siste. Etter dagens tur (som er frste turen p flere dager), l jeg skalv i senga med frostrier, flakkende blikk, nummenhet og en slags lammende flelse i kroppen + en utbrenthet-flelse av en annen verden. Og det var etter en relativt kort tur i fjra som ligger rett ved huset. Jeg vet jo godt at det gjr meg bare vondt verre presse meg nr jeg er utbrent og har mine drligste dager, men vil s gjerne f det til. Overkjrer kroppens signaler. Vil s gjerne f til det "alle andre" fr til, ogs glemmer jeg at jeg er kronisk syk.. Jeg har hatt nok med komme meg ut av sengen nr Mini har bestemt seg for st opp. gi han det han trenger gjennom dagen, har vrt tft nok, selv om han ikke har manglet noe. Jeg skal ikke ta dere med p hele sykdomsregla som de fleste her allerede kjenner til, men kort fortalt plages jeg med fatigue som flge av kroniske sykdommer, kroppen min lader ikke om natten som en normal kropp gjr (og derav vkner jeg med flatt batteri der andre vkner uthvilt / mer uthvilt enn nr de la seg). Dagene har gtt i sirup og jeg har kjempet meg igjennom time for time til at mannen min kom hjem og kunne avlaste meg littegrann. For han har det sklart ikke vrt s lett forst min situasjon, han som er energibunten selv, det har vrt ganske frustrerende for min del. Litt anspent har det vrt (uten at det har vrt noe srlig krangling) som bunner mest i at jeg hater vre syk. Nedfor. Svak. mtte sprre om hjelp. Jeg blir s irritert p meg selv for at jeg ikke bare kan vre frisk som "alle andre", ogs lar jeg kanskje den irritasjonen g utover han. 

 

 

Jeg har hatt et umenneskelig press p meg det siste 1,5 ret. Eller, det har egentlig gtt slag i slag siden jeg ble gravid med Saga juni 2016. Det har vrt beintft for kroppen min, alt som har vrt bde fysisk og psykisk. Og det er frst n jeg kan puste litt ut. Og det er frst n kroppen min kan f bearbeide litt av det vi har sttt i. Er det n ting jeg angrer p den dag i dag, er det at jeg overkjrte meg selv fullstendig vedrrende fdselen til Johan. Skulle bare tatt keisersnitt og vrt p en annen avdeling, men neida, her skal jeg fde vaginalt etter sist marerittfdsel, til og med p samme fdestue som med Saga. Vre p barselavdelingen. Flink pike syndromet.. Ogs er jeg s himla sta til tider, vil ikke skuffe andre men ikke meg selv heller. Jeg har hatt s mange etterreaksjoner og tffe tider i sorgen, n etter at Kristoffer sin etterreaksjon ga seg, at bare det i seg selv kan gjre et menneske utbrent. Jeg har det veldig fint psykisk alts, der er det ingenting utsette. Jeg er sterk og takler dette ogs, men kroppen min er sliten. Sliten av st i s mye tungt, sliten av at jeg alltid skal presse meg s himla hardt. 

S n har jeg bedt om hjelp. Ideelt sett er jeg der at jeg trenger MYE hjelp fremover. Takk gud for at mannen har friuke n, er helt kjrt etter flere uker med utviklingssprang, kedgn og n 3-4 mnds svnregresjon, sorgen har blusset ganske mye opp i tillegg til at kroppen bare har krasjet av alt den m st i ellers ogs. Men vi starter med at mannen overtar 20% av min permisjon, s tar vi det derfra. Trenger vi mer, fr vi mer, men jeg vil ha minst mulig hjelp (men nok til at jeg ikke mter veggen og faktisk fr en depresjon for at jeg er s himla overbelastet med diverse stressmomenter, sorg, utbrenthet, lite hjelp osv). Enhver i min situasjon ville kjent likt p det! Vi fr nok mer svar p situasjonen min etter at jeg har vrt p timen jeg har hos endokrinolog i starten av oktober, m f tatt nye prver igjen s vi ser om det er noe som kan justeres p medisinene, det er titt og ofte de er i ubalanse (og da blir ALT i ubalanse). Har ikke ftt sjekket jernlagrene p noen mnd heller, har jo "mistet" endel blod etter jeg fikk spiral ogs har jeg jo i tillegg nylig fdt og gtt igjennom en renselse + at jeg ammer og barnet tar av mine lagre. 

Johan er i fokus og vi m bare gjre det som er best for han, akkurat n er det at Pappsen hjelper litt ekstra til s Mamma fr slappe litt mer av nr fatiguen er som verst (som deretter gjr Johan og alle godt). Han har det jo veldig fint i utgangspunktet, han fr absolutt alt han trenger, han stortrives virkelig ♥ Men jeg sliter med holde tempoet oppe og jeg vil bare forebygge s jeg ikke gr p en skikkelig smell. Det passer seg virkelig ikke med en liten i hus, som krever s ufattelig mye dgnet rundt ♥

Det er mulig jeg m trappe ned p ammingen, det tar veldig mye energi som jeg ikke har engang.. Jeg skal tenke nye igjennom det, frst skal jeg se om ting blir bedre med mer avlastning osv. Jeg har jo mttet greid meg selv i store deler av tiden etter fdsel, jeg hper mer hjelp skal lette p den verste utbrentheten ♥ Jeg og Mini ELSKER amme og vi har ingen problemer ellers mtp. amming, s det er veldig trist om vi m gi slipp p det. Men Mamming fr Amming ♥ Jeg skal ikke piske kroppen min for hardt.

 

 

At det skulle vre s krevende vre kronisk syk mamma (krevende er det jo uansett, syk eller ei), det visste jeg ikke. Men herregud s verdt alt er ♥ Jeg har aldri smilt og ledd s mye, som etter at vi fikk Johan. Er bare s glad i denne lille fjerten, elsker hverdagen med han ♥ Han ga oss smilene tilbake, som vi mistet etter at Saga dro fra oss ♥

Love ♥

 


Flg gjerne facebooksiden min her

50 kjappe 07.09.2018

1. Hvor var du for 3 timer siden?
Ska vi se.. Tror jeg var nede hos Svigerfar og Gro en tur p den tiden? 

2. Hvem er du forelsket i?
I Chris Hughes fra Love Island UK (2017). Han er bare s my type on paper som de sier. Joda, jeg er helt seris, har et rlite kjendiscrush a gitt! Men forelskelse er teit, jeg hater vre forelsket. Det gjr jeg forvrig ogs nr vi gr tilbake til den ordentlige verden hvor jeg er en gift kvinne som er sammen med Kristoffer p 6-7 ret. Tihihi! Han tar det heldigvis ikke ille opp at jeg sikler etter en hunk i UK ;-) vre sammen med noen over s mange r og nr man attptil er gift, er det ikke noen rosa sky til enhver tid. Ikke at vi har s mange nedturer, men jeg foretrekker heller ha det stabilt og fint hele tiden, hvor man elsker hverandre (som er mye sterkere og finere enn vre forelsket). Har aldri likt den "rusen" man fr av vre forelsket, det gjr deg bare skrullete og teit.

3. Har du noen gang spist en fargestift?
Det har jeg garantert gjort som baby!

4. Finnes det noe rosa innen en radius p 5 meter rundt deg?
Ja, en sprettball. Hvorfor har vi en sprettball?

5. Nr dro du sist gang p kjpesenteret?
Det var dagen fr dpen, skikkelig stresstur! 

6. Har du p deg sokker akkurat n?
Ja. To forskjellige til og med. Rockesokk!

7. Har du en bil verdt over 2000 dollar?
Ja det har vi. Tre stykker til og med. Noen som vil ha et par av de?

8. Nr var sist gang du kjrte ut av byen?
 Rart sprsml. By som i Bod? Dagen fr dpen. 

9. Har du vrt p kino i lpet av de siste 5 rene?
Ja, en eller to ganger. Ikkje noko klisjklasj-jente jeg nei. Men vi som par burde absolutt bli flinkere p gjre litt andre ting enn det "samme gamle" som TV kveld og snt (selv om jeg elsker det). 

10. Er du heit?
Er en mellomting mellom varm og kald person. Noen ganger er jeg jvlig varm, andre ganger jvlig kald ;-) Tihi. Jada, jeg skjnte at det var ikke det de spurte om. Spr du meg i dag fler jeg meg alt annet enn heit. 

11. Hva var det siste du drakk?
Cola. Tre bokser. Fler meg elendig i dag, kanskje for jeg bare har spist og drukket dritt ;-) Skjerpings.

12. Hva har du p deg akkurat n?
Hoodie, sokker, truse, ammebh og en lstsittende tights. Fler meg som et telt. 

13. Vasker du bilen din eller lar du bilvaskeren gjre det?
Jeg lar mannen ta seg av det, til hans fortvilelse. Jeg skitner den til, han rydder opp ;-) Jeg har dessuten angst for bilvaskemaskiner og jeg orker ikke vaske den selv.

14. Siste maten du spiste?
Taco. Potetgull. Godteri. Sjokolade. Jeg har bare spist dritt i dag, er heldigvis ikke ofte jeg skeier snn ut! Vanligvis spiser jeg ikke drittmat.

15. Hvor var du sist uke p denne tid?
Du spr godt. Hallo senilia. Jeg er faktisk ikke sikker, men trolig hjemme.

16. Har du kjpt noen klesplagg den siste uken?
Ja, kjpte klr til dpen. Lillebror valgte ut klr, sko og tilbehr. Skulle ikke tro han hadde sans for mote ;-)

17. Nr var siste gang du lp?
Ser du meg lpe er det noe veldig, veldig galt. Da er det bare ringe alle instanser.

18. Hva er det siste sportsarrangementet du s p?
Fotball sikkert (ufrivillig), hater fotball.

19. Hva er favorittdyret ditt?
Hund. 

20. Din drmmeferie?
Maldivene.

21. Den siste personen du var p besk hos?
Svigerfar. Jeg og Kompis har vre faste runder hver dag. Han er svrt glad i Farfaren sin :-)

22. Den verste skaden du noen gang har hatt?
Jeg har ikke skadet meg noe srlig, heldig der! Brannskaden jeg fikk p hnda gjorde vondt i 8-9 mneder (og ganske s vondt nr det skjedde), men er slettes ikke noe klage over. Har ikke knekt noen bein eller noe snt!

23. Har du vrt forelsket noen gang?
h jada, det har jeg..

24. Savner du noen akkurat n?
Det gjr jeg til enhver tid.

25. Siste filmen du s?
Noe avengersgreier, selv om jeg hater slike filmer. Mannen s p det, s jeg kikket n litt p tvn innimellom. 

26. Hva er ditt hemmelige vpen for lokke til deg det motsatte kjnn?
N lokker jeg ikke til meg menn av det motsatte kjnn da det er svrt upassende og tacky nr man er gift (og jeg er jo strlende fornyd med det jeg har!), men nr jeg var singel gjorde jeg heller ikke noe for lokke dem til meg, de var der. Herregud s cocky det hrtes ut, haha. De f gangene jeg virkelig var intr. i noen og jeg var den som tok iniativet, slo det imidlertid helt feil ut :P Jeg har aldri skjnt greia med flrting og snt, det er ikke helt min greie. Tehe.

27. Hva er dine planer for i kveld?
N skal jeg ned med hundemat til bikkja som har skt asyl hos Svigerfar, fr jeg venter p en viktig telefon. 

28. Hvem er den siste personen du sendte en melding til p Facebook?
Tror det var Mamma.

29. Neste tur du skal p?
Har ikke noen spesielle turer jeg har planlagt, blir ikke srlig med reising nr man har en liten fjert p 3-4 mnd. Hvis du tenker p gtur, blir det nok i nrmeste fremtid. 

30. Noen gang vrt p leir?
Joda, har vrt p litt av hvert av leirer. Leirskole, rideleir osv.

31. Er du skoleflink?
Jeg var ganske skoleflink, jobbet knallhardt og hadde hye ambisjoner, dessverre blir det aldri noe av de drmmene p grunn av sykdommene mine. Det tok lang tid akseptere det! Kjipt bli frarvet fremtiden men man m bare lre seg leve med det.

32. Hva vil du vite om fremtiden?
INGENTING. Fr var jeg veldig opptatt av vite om fremtiden og snakket jo med klarsynte (som ofte hadde rett). Men s fant jeg ut at det var ikke gy vite hva som kom til skje. Allerede nr jeg gikk gravid med Saga visste jeg at vi kom til f en gutt litt over ett r etter frste barnet, selv om jeg IKKE skjnte hvorfor vi skulle f to tette! De spr aldri i sykdom/helse, hvis noen lurer p hvorfor vi ikke fikk vite om Sagas bortgang. I noen f tilfeller har det blitt feilspdd og, s gr man venter p noe skal skje som aldri skjer. Eller at man lser seg fast i spdommen og ikke "lever livet" for man fler man m flge det som man har blitt spdd. 

33. Har du p deg parfyme akkurat n?
Nei, prver unng det n som lillemann er s liten og bare vil lukte ordentlig Mammalukt (eller Pappalukt).

34. Skal du til doktoren i nrmeste fremtid?
Ja, bde til fastlege og endokrinolog.

35. Hvor er din bestevenn?
Rett ved siden av meg. Mannen min ♥

36. Hvordan har din bestevenn det?

Relativt greit. 

37. Er du brun?

Hva er det motsatte av brun?

38. Hva hrer du p akkurat n?

Kristoffer som ser p TVn.

39. Samler du p noe?
Tybleier kanskje? Elsker fine prints, det gjr meg glad. Men samler egentlig ikke p noe, tror jeg?

40. Hvem er den strste sladrehanken du kjenner?
Det har jeg ikke lyst til skrive, rett og slett. 

41. Nr var sist gang du ble stoppet av politiet?
Jeg har aldri blitt stoppet av politiet. Mannen derimot, haha! Skikkelig uflaks selv om han ikke har ftt noe bot eller noe slikt.

42. Har du noen gang drukket brus fra et sugerr?
Standard nr man er p restaurant.

43. Hva str det i den siste tekstmeldingen du fikk?
Telenor som har justert noe greier i abonnementet. 

44. Liker du sterk mat?
Litt sterk mat gr bra, jeg ble delagt i smakslkene etter at Lillebror lurte meg med en Habanero eller hvordan det enn skrives. Fr det digget jeg sterk mat! Jeg spiste Habaneroen som en Paprika.... Det var jvlig.

45. Nr var sist gang du dusjet?
I gr. 

46. Er du ndt vaske klr?
For et sprsml? Hvem skulle ellers vaske dem?

47. Hva er din familiebakgrunn?

Jeg er helt norsk, vokst opp i Vesterlen og vi var en familie p seks. Tror vi stopper der :-)

48. Er du noen sin bestevenn?
Mannen sin! Vi er soulmeiiiits, knoll og tott, ullt og alt. 

49. Er du rik?
Veldig rik. Jeg har en omsorgsfull mann som elsker meg for den jeg er og behandler meg med respekt, vi har verdens nydeligste datter og snn, vi har det vi trenger, et tak over hodet, mat i kjleskapet, klr, rent vann og en bra velferdsordning som beskytter oss om livet gr deg i mot eller du trenger helsehjelp. Vi kan skrive, lese, regne. Har du det samme som meg, er du rik, mye rikere enn folk flest i verden. Sett pris p det gode du har i livet, det som er en selvflge for deg, er noe mange andre i verden gr drmmer om, men aldri blir f oppleve. 

50. Hva gjorde du ved midnatt i gr kveld?
L i senga og var paranoid over spkelser. Spooky!


Flg gjerne facebooksiden min her

Da var Johan Wilhelm dpt! 04.09.2018

Tjohoo, for ei helg! Sndag 2 september ble Johan dpt, p selve (frste) bryllupsdagen vr, vrt kjre lille hjerteplaster♥ Tenk at livet kan snu snn p bare ett r. Denne gangen til det bedre ♥ Lite visste vi hva vi ventet nr vi sto nygift p kirketrappa for ett r siden! Da var vi mildt sagt veldig langt nede og det komme seg gjennom dagene var en utfordring. Nygift men laangt fra lykkelig! Og se hvor vi er n! Jeg er uendelig takknemlig for det gode vi har ftt i livet vrt, n smiler vi p ekte. 

Jeg har gruet meg litt til dpen, skal jeg innrmme. Kontrasten blir s stor, ja jeg tror folk flest skjnner den biten selv uten ha mistet et barn. S jeg har kanskje skjvet alt litt fremfor meg og unnlatt kjenne p s mye. Jeg var ogs passelig lei av planlegging etter bryllupet i fjor, jeg la s siiinnsykt mye i det at jeg ble mettet av hele planleggingsbiten for ei stund. Vi kom til fredagen fr dpen, alts to dager fr, og hadde nesten ikke planlagt noe som helst! Folk spurte om vi hadde kontroll p ditten og datten, og vi sto der bare som sprsmlstegn. "Neiiii du, det har vi ikke tenkt s mye p, thehe, bare to dager igjen liksom!". Lrdag mtte jeg stresse til byen sammen med lillebror for ordne ca ALT, det var mildt sagt kaos. Bilen var stappe full og plutselig satt vi med en shiba hund p fanget ogs, hehe! Hvor kom den fra? Det hele var s komisk, vi lp fra kjpesenter til kjpesenter. Pappsen hadde Mini (med hjelp av familie, han var mildt sagt stressa som deretter gjorde meg stressa) og jeg fikk vel et rlite sammenbrudd nr jeg kom hjem, etter ha gjort TUSEN rend p bare fire timer (og det er 2,5 timer i bare kjring t/r). Og det uten medisiner, mat, vske, noe som helst (som i hvertfall ikke er lurt, kroppen min tler stress drlig i utgangspunktet MED medisin og mat). Jaja, uansett. Takket vre de beste folka som str p som helter, kom vi oss i ml p lrdag. I gr kveld flte jeg meg skikkelig drlig faktisk, folk har sttt snn p for oss, bde n i dpen men ogs i fjor til bryllupet (og til begravelsen...). Ogs har vi ikke ftt gitt tilbake 1/4 engang.. Jeg blir s rrt bare tenke p hvor mye folk har gjort for oss! ♥ Tusen takk!! For meg er det slettes ingen selvflge ♥ S ja, jeg har mildt sagt flt meg dritt og hatt tidenes drligste samvittighet!

Dpsdagen startet som smurt. Jeg sto opp kl 6, matet Pisa fr Pappsen la seg med han for sove igjen. Jeg hoppet i dusjet og klargjorde meg, etterhvert sto Pappsen og Pisa opp og Vilja kom for hjelpe meg med fletting (hun er ddsflink p det!). Storessteren min krllet hret mitt og vi rakk faktisk ogs f Pisa til sove en dupp til fr vi dro i kirka. Alt l alts til rette for en vellykket dag! Bare Kompis fr lurene sine s er han stort sett bare i godt humr! Halv elleve var vi i kirka, vi snakket litt med Benjamin fra NRK og kledde p dpskjolen som jeg selv ble dpt i (og Pappaen min og Farmoren min, faktisk! Over 80 r gammel denne kjolen og maaange i familien er dpt i denne!). Det var veldig spesielt for meg bruke den kjolen ♥

Kompis skrek bare litt i kirka, i ettertid fant vi ut at han hadde gjort seg ut i bleia, selvflgelig er ikke det noe koselig! Men alt i alt oppfrte han seg eksemplarisk og vi slapp rmme ut p kjkkenet under seremonien. Det var utrolig koselig ha en dp under hsttakkefest, det var s koselig med barnekor som sang og at det generelt handlet om barn! Men jeg skal innrmme at jeg kjempet mot trene fra start til slutt, det var s utrolig tft p mange mter og det var jeg IKKE forberedt p! Litt trer kom det likevel.. Det var bde rrende faktisk f holde en dp, det er ingen selvflge for oss.. Men det var ogs veldig sterke kontraster. Jeg tenkte p begravelsen til Saga, minnene trengte seg p. Kanskje ikke s rart siden det var i samme kirka og med samme presten, det var s mye som var likt fra da. Tenkte p at vi aldri fikk dpe henne, at Saga skulle vrt her feiret Johan sin dp med oss. Hun er alltid med oss ♥ Men det var ogs gledestrer for Johan, jeg er s glad for at vi har han og at vi har ndd s langt som vi har ♥ Jeg skulle bare s gjerne hatt begge ungene mine her med meg, og det m jeg f lov til tenke p ♥ Etter seremonien bar det til Saga si grav. Trene rant og jeg gjorde ingenting for holde dem igjen. Det var tft for mange og det at vi hadde Johan med oss til Saga si grav, gjorde liksom alt s tydelig. Hva vi har og ikke har, og hva som flger oss hver dag ut livet. Jeg setter s stor pris p at folk godtar at vi p vr mte har Saga med oss i hverdagen, uten at vi dyrker sorgen p noen mte. Bde etter bryllupet og dpen har vi lagt blomster p Saga si grav sammen med gjestene, det er bare helt naturlig for oss gjre det! Og heldigvis forstr og respekterer familien og andre nre det, det er vi glade for! 

S bar det til samfunnshuset, frst ble det holdt en quiz som Johan si oldemor og ene "gammeltanten" vant, noe som bde var overraskende og gy! Resten av gjestene l hakk i hel, vre aller nrmeste l hakk i hel med kun ett poeng mindre enn vinnerne. Etter quizen fulgte det nydelig middag. Svigerfar hadde ordnet nydelig viltgryte ogs var det koldtbord til. Mye forskjellig velge i og gjestene var fornyde med maten, noe som var bra! Tusen takk til alle som sto i timesvis p kjkkenet ♥ Maten smakte helt fortreffelig! Vi satt igjen med myyye mat etterp, vi har mildt sagt frtset i mat etter dpen. Etter maten var det kakespising, vi hadde fem kaker (som var mer enn nok til 28 stk). Vi har jo s mette etter middagen at det var lite plass til mektige kaker. 

Johan ble etterhvert litt urolig, det er jo ikke bare bare f han til sove hvor som helst. Klart man blir urolig nr man er s trtt! Tilslutt fikk vi han til ta to sm dupper i bilstolen noe som gjorde at han greide holde humret oppe. Han fikk MYE oppmerksomhet fra gjestene og virket til nyte det, men han var rimelig sliten nr vi kom hjem. Bde jeg og han sovnet halv seks p kvelden og sto opp neste dag kl halv ni (med noen mltider innimellom). Tusen takk til alle som hjalp til med rydding, det betyr mye ♥ 

Johan sine faddere er; Ssteren min Victoria, som er utrolig flink med barn. Hun gr medisinstudiet og flytter snart til Bod, noe vi gleder oss veldig til! Vi gleder oss ogs til f mer kontakt med Vicci (som vi kaller henne), hun har mye fin input hun kan gi Johan ♥ Vi valgte ogs ha Vilja som fadder, hun ELSKER barn og er utrolig flink med dem, noe som kanskje ikke er s rart da hun har to mindre ssken. Det var litt vanskelig velge henne siden vi hadde tenkt ha henne sist (som jeg har nevnt her inne fr), men vi mtte bare tenke p hvor ufattelig mye dette ville bety for henne og ikke minst Johan, som kommer til f s mye oppmerksomhet av gudmor Vilja ♥ Hun har allerede gjort mye med lilleklumpen og er veldig ivrig p gjre ting med han og tilbringe tid med han. Og til slutt Elin, ei jordmor som har vrt svrt viktig for oss ♥ Hun var med p Saga sin ddfdsel, hun har vrt vr samtalejordmor i svangerskapet til Johan (og skal ha mye av ren for at vi kom helskinnet igjennom svangerskapet!) og hun har vrt en stor sttte i ettertid av at Johan kom. Hun bryr seg s mye om oss og ikke minst lillegull, s det var liksom soleklart at vi skulle velge henne som fadder ♥ Hun har spesialkompetanse p det vi har sttt i og str i, jeg vet rett og slett ikke hvor vi hadde vrt uten henne! 

Vi er veldig fornyd med valg av faddere. Vi skulle gjerne ha greid velge de resterende som vi tenkte ha sist i tillegg til de vi har n, men det ble bare rett og slett for vanskelig med tanke p Saga og sorgen ♥ Vi ville ikke at Johan sin dp skulle minne oss for mye om Saga og det som har vrt trist, siden det var han som skulle vre i fokus. De vet at de er viktig for oss uansett, de som vi tenkte ha sist ♥

Vi er veldig fornyd med dagen, den kunne ikke blitt bedre! Takk til alle som kom, fra fjernt og nrt. Takk for alle gaver, vi er fornyde med hver eneste gave, herregud s mye fint forskjellig som gullet har ftt! En fin blanding av smykker, diverse "dpsting", klr, leker, hjemmelaga ting og ting med sjel i, friluftsting og penger. Vi er s glade, tuuusen takk! ♥

 

 

Min lille hjertevenn.


Flg gjerne facebooksiden min her

Well hello there 28.08.2018

 

Hei og hopp! N sitter jeg dnn sliten i godstolen og venter p at mannen min skal komme hjem ♥ Han holder p med pakke rundballer, dagen har mildt sagt gtt i ett! I gr dro vi til Bod, mannen min skulle p kurs som innebar overnatting p hotell. Vi slang oss likesgodt bare med, vi! S slapp vi sitte hjemme kjede oss, jeg og Kompis kunne heller finne p noe gy i byen! Dessuten skulle jeg til ultralyd hos Aleris kl 16, orka ikke stresse tur retur byen nr vi kunne overnatte. Alt blir ti ganger vanskeligere og mer tungvindt nr du har en baby p slep, spesielt nr det er snakk om flere timer. Og stress gjr meg jo som kjent veldig drlig i kroppen.

 

 

Frst gikk vi rundt i glasshuset, Mamsen fant seg ny vinterjakke, en gul en faktisk! Elsker den! Kompis satt i bresela og fulgte spent med p alt av farger og folk. Bresele er genialt! S tuslet vi ned p Ohma for kjpe takeaway sushi, fr at vi gikk kikket p btene i havna. Jeg kom til tenke p hvor ufattelig deilig det bare var g. Uten at noen kjenner deg (mest sannsynligvis). At du bare kan f vre deg selv, uten disse stemplene. Hun som har mistet et barn. hun som er ditten og datten. Blanke ark. Jeg vil ha blanke ark, uten noen stempel. Uten at alle vet hele livshistorien din og du stadig blir pmint det som ikke har vrt fullt s gy. Bare f vre den du er. For historien, den definerer deg aldri som person. Det bare f sulle rundt i min egen verden og la tankene vandre fritt. Om livets eksistens, elsker filosofere. Det er ogs s spennende p en mte oppleve verden p nytt gjennom min snn sine yne. vise han nye ting, ta han med hit og dit. Det forundrer meg alltid hvor fascinert han blir av helt vanlige ting ikke jeg tenker over engang! Som en sokk, en detalj i taket osv. Uansett, det var deilig med sjluft (joda, det har vi jo hjemme og..), Bter (har vi jo ogs hjemme). Mennesker i alle aldre, kjnn, fasonger med alle slags etnisiteter. Alle har sin historie. Det er s deilig  kunne dra p butikken nrtid som helst, slippe kjre i timesvis for dra til en time. Jeg merker jeg dras mer mot byen, kanskje ikke s rart siden vi drar s ofte dit og det koster meg s mye energi tur/retur bod breivika? Men jeg lengter ogs etter bare vre meg. Den jeg er. Uten stempel. 

 

 

Uansett. Ultralyden av halsen viste forandringer i skjoldbruskkjertelen, men det var ikke s ille at vi trengte ta vevsprver. Det var da enda godt! Legen trodde ikke det var noe. Men likevel blir jeg stressa av tanken p at jeg har litt forandringer. Det har jeg hatt i noen r, det var ikke stor forskjell siden sist ultralyd (da hadde jeg ogs det slik, bare litt mindre), men likevel.. Om jeg skulle bli alvorlig syk eller vrre til, er det krise for K og J. Det er derfor jeg blir stressa.. Men jeg krysser fingrene for at vi har fylt opp ulykkeskvota for ei stund. 

 

Jaja, uansett. Mannen dro p lsmaking etter at jeg var ferdig p Aleris, s dro jeg og J bort p besk. Jeg trodde jo ikke jeg skulle komme meg ut av byen, det var s mye avsperringer og lastebiler som blokkerte veiene, at jeg brukte en halvtime p det. Kjrte ogs feil i enveiskjrt gate, ble mildt sagt stressa nr jeg mtte rygge tilbake for at en bil kom i mot. Tilslutt kom vi oss n fram og Pisa kunne nyte litt oppmerksomhet, fr vi dro tilbake igjen en time etterp. Det ble litt mye inntrykk p en dag, s det tok nesten tre timer legge han. Jeg prvde ALT av triks, tilslutt satte jeg han i bilstolen vugget mens jeg sang nattasang, det roet han ned men han ble ikke svnig av det. Tilslutt mtte jeg ske rd av Mini sin profesjonelle legger. Pappsen fikk et ledig yeblikk i middagsspisinga, FEM (!) minutter tok det fr han fikk mini til sove. Urettferdig! :P Her satt jeg i tre timer prvde alle triks. Ogs har vi ndd ei litta milepl! Mini sov hele natten i egen seng! Sliten liten kriger. Men jeg tror ogs det at han fikk sove uforstyrret gjorde at han sov lengre, bde jeg og K er makk i svne (og J selv). Samsoving kan vre kos, men jeg ser frem mot trappe ned med det i Mini sitt tempo. Jeg tenker, s lenge han fler seg trygg og komfortabel p noe (som sove i egen seng) s gjr det ingenting som helst at vi begynner med det n. Vil han ikke sove i egen seng inntil oss (han sier tydelig i fra om det er noe) s er det helt greit, da fr han sove p siden min. Vi tar alt i hans tempo, det tror jeg gjr at babyer blir trygge. Vi tvinger han ikke til noe som helst som han ikke vil (noe man ikke skal med babyer!). Mini er blitt veldig trygg og bedagelig av seg og viser tydelig at han trives hos oss og med det vi gjr. En skikkelig liten gladbaby, han grter faktisk sjeldent (hvis man ser bort fra nr han er trtt eller skikkelig overstimulert da, men det blir vel alle). Vi tar hans signaler fort og skjnner med en gang hva han vil nr det er noe, s han m ikke vre tydelig for f oss til forst. Det gir trygge babyer! 

 

 

Og til ei annen milepl! I dag var jeg adskilt fra Pisa i hele 3,5 timer! Omg! Det er andre gangen Pisa blir passet, men sist gang han ble passet var det bare en god time. Jeg mtte en tur til frisren fr dpen og heldigvis fikk jeg time i dag slik at jeg slapp dra til frisren i helga. Gudmor tok p seg oppdraget siden Pappsen var p kurs, hun er jordmor p barsel (og s flink med babyer!) s jeg skulle i grunn ikke ha noen grunn for vre nervs, men likevel var jeg det. S redd for at det skulle rable for han etter s mange timer, spesielt siden han var lunefull nr jeg leverte han fra meg (mtte st opp tidlig m vite, kriise, syvsoverbaby deluxe). Satt parat med telefonen framfor meg hos frisren, i tilfelle hun skulle ringe for at han var gtt av skaftet. Fikk ogs to frisrer til stripe hret mitt, de jobbet foooort! :P Fikk ikke en eneste telefon heldigvis, Mini hadde stooorkost seg hos Gudmor ♥ Han hadde visst bde smilt og ledd mye, s det var nok stas. De hadde ogs gtt p tur slik at han fikk sovet en time ♥ Jeg ser n at jeg har ingen grunn til stresse med la andre ha han i noen timer, han er (forelpig) s trygg p folk og det gjr jo meg bare godt f litt babyfri her og der. Vanligvis er han jo med meg hele tiden! Alle mdre trenger puste litt innimellom ♥ Andre kan gi og lre han s mye fint som ikke jeg kan, gi han frisk input rett og slett! Det er s fantastisk for barn ha flere trygge omsorgspersoner (som besteforeldre, tanter, onkler, faddere osv). Det tror jeg ogs gjr dem tryggere :-) 

 

 

I kveld ville Mini bare ligge ved puppen, sikkert mange inntrykk fordye etter at vi kom hjem. Han var helt skutt stakkar, s lett legge for en gangs skyld! Men vi skal ikke klage, nr vi frst fr han til sove s sover han, gjerne hele natta (dog 1-3 matpauser). Han er en skikkelig rutinebaby, s lenge vi flger dem er han en superenkel og fornyd baby. Vi har ikke hatt ei eneste vkenatt hittil ;-)

 

Mamsen var ogs mildt sagt sliten, det fltes ut som jeg hadde ligget i koma etter at vi vknet fra J sin ettermiddagslur. Beina var som sement og jeg var s sliten at jeg ville spy og bare sjanglet. Fr ta det rolig noen dager n..

 

Love ♥ Elsker lille bestevennen vr ♥


Flg gjerne facebooksiden min her

Routines og dp 23.08.2018

Tjoho! N har vi nettopp hatt et utviklingssprang i heimen, det har mildt sagt vrt kaos med mye surking og lite svn. Godt er det alltid nr de slipper taket! N venter vi bare spent p flere kedgn og 4 mnds svnregresjon. Kanskje ikke lurt lese seg opp p hva som kommer, da blir det jo bare til at man gruer seg :P

Pisa elsker "G i skogen" regla (selv om vi ikke kan den helt da, improviserer litt :P), fr store latteranfall av det. Vi synger, leser og tuller mye med lille Kompisen vr. Han elsker det!

Det er s deilig ha passert 3 mnds dagen til Johan. N nyter vi virkelig babytiden, ting er mer kos enn hva de var i starten (Kanskje ikke s rart nr han hadde kolikk?). Han smiler og ler ca hele tiden, han er s herlig! Blir kanskje like gledesspreder som sine foreldre? Elsker utforske og er blitt sterk som en bjrn, tror han i alle fall ;) Ogs er han fremdeles en skikkelig rutinebaby, bare han ikke plages med noe (som utviklingssprang) s trenger vi hverken bekymre oss for vkenetter eller mye uro, vi vet at han sovner etterhvert. Eller, vkenetter har vi hittil ikke hatt faktisk. Gjevt med en slik baby! Vi fr myye kjrestetid om kveldene og det er s godt. Vi er fortsatt som to tullete nyforelska tenringer, bare at vi ikke er tenringer lengre ;-) Vi jobber ogs med at Kompis skal finne svnen selv, i alle fall litt p egenhnd. Det gr hittil veldig fint! Jeg ammer han og legger han opp i "reflukssenga" som vi har ordnet til i vr seng. S ligger jeg der venter til han sovner, stille, uten si noe som helst, jeg bare er der. Han bruker stortsett alltid finne ut av det selv uten uro (men bruker gjerne ligge kikke p alle detaljer i rommet og ha litt snn latteranfall frst). Begynner han grte eller blir urolig p noe vis, tar jeg han ned og inntil meg og ammer han p nytt slik at han blir rolig igjen, fr jeg prver igjen. Bruker nesten alltid funke p max 2 forsk. Jeg hper vi greier flytte han over i egen seng etterhvert (som blir stende helt inntil min del av senga). Men jeg er for gjre det p barnas premisser og at de skal fle seg trygg, liker han ikke egen seng s venter vi litt til. Men han sover jo egentlig i "egen seng", bare oppi vr seng. Han ligger egentlig ikke inntil oss. Vanskelig forklare, men vi mtte bygge opp med sm madrasser, tepper og snt pga stille refluks. Noen ganger sover han inntil meg etter ha ftt mat om natten/ tidligmorgenen, det er kos da ♥ Men ikke artig bli sparket, lugget og klort nr han vkner da ;-)

Snn ellers planlegger vi dp, den nrmer seg med stormskritt. Blir s koselig med dp p vr frste bryllupsdag ♥ Er endel frafall p gjestelisten, men bra skal det bli uansett. Hektisk blir det nok, da vi ikke er s mange til klargjre ting. NRK skal ogs vre med filme i kirka, muligens senere og. Tror dpen blir avslutningen p nett/TV-dokumentaren (vi vet ikke helt hva det blir av den enda). Er forresten s lei av planlegging etter bryllupet i fjor, dpen blir ganske mye enklere enn bryllupet. Litt detaljer blir det nok, men ikke noe WOW. Ikke ha noe hye forhpninger folkens :P 

M bare fortelle om det. Kompis sin frste tur i traktor ♥ Han elsket det!

 

Det blir litt lite med oppdateringer her, men dere forstr sikkert. Dagene gr jo ogs i baby, baby, baby, s de er ikke s spennende lese om kanskje. Takk til de trofaste leserne som er innom hver dag, s gy se at s mange er s intr. i hverdagen vr! 

Ja, ogs tenkte jeg bare fortelle om hva vi tenker om navnet til Johan. Jeg.greier.bare.ikke bli fortrolig med det. Jeg var ikke det i utgangspunktet, gikk med p det for at navnet er s spesielt for Mannen min. Alle sa jo at jeg ville venne meg til det, men for vre rlig.. Jeg fr bare mer og mer avsmak p det, da det bare fles HELT feil ut. S det blir til at jeg kaller han Kompis eller Pisa. Det fles bare helt feil ut si Johan, og jeg tenker faktisk Imre nr jeg ser p han ogs m jeg "ta meg i" at han heter ikke Imre men Johan, s da blir det bare til at jeg kaller han for kallenavnene. Vi har snakket litt om legge p et annet navn fremfor Johan og bruke det som dobbelnavn (alts ikke fjerne Johan, det er viktig for oss). Vi fr se hva vi kommer frem til! Skal tenke p det ei stund til. Heldigvis vet Kompis ikke hva han selv heter og skulle han vite det, tror han nok at han heter Kompis eller Pisa ;-) Vi har snakket med flere som har endret p navnet i ettertid, bla en lege p sykehuset. S vi er heldigvis ikke alene om det. 

 

Love♥


Flg gjerne facebooksiden min her

Den grusomme frykten 11.08.2018

 

Nr man blir mamma (og pappa), fr man plutselig en haug med frykter og bekymringer p seg. Det har jeg virkelig ftt kjenne p! Men jeg tror det blir ekstra forsterket nr man har mistet et barn, da har man jo kjent p kroppen - nemlig det miste et. Nr jeg gikk gravid med Saga tenkte jeg ikke s mye p bekymringer og redsler, i graviditeten med Johan derimot! Da grudde jeg meg til tiden etter at han kom ut. Hva om han brant seg p ovnen? Hva om han faller i trappa? Hva om hunden biter han? Hva om han blir pkjrt, siden folk ofte fyker forbi her? Hva om han drukner i elva eller i havet som er rett ved? Hva om han faller i en brnn eller skader seg p et eller annet vis? Hva om han blir alvorlig syk? Hva om han fr kreft? Hva om hva om hva om?

Jeg merker det godt n som han er ute. Jeg sjekker ofte om han puster, sm babyer som sover vises det jo gjerne ikke s godt p. Ofte har jeg panikken i halsen "nei, jeg er faktisk usikker p om han puster!!". S kan jeg holde en finger rett fremfor nesen, for kjenne om han puster ut. Mange av dem som har mistet et barn velger en snn pustealarm i senga til babyene sine (da spesielt dem som har mistet i krybbedd men ogs folk som har mistet i andre situasjoner - man blir uansett mer p tuppa enn foreldre ellers), vi har valgt ikke ha det, selv om jeg flere ganger har vrt fristet. Men det ville bare frt til undig stress siden de kan gi endel falske alarmer. Bde jeg og Pappan er ofte sjekker til Johan.. Selv om ingen av oss sier noe hyt, s vet jeg at vi begge tenker "Jeg vet aldri hva som venter meg n". Om han har sovet lengre enn normalt, blir jeg stressa. Om jeg vkner fr Johan, blir jeg stressa. Jeg blir stressa av samsove, redd for rulle over han i svne. Hvorfor samsover jeg da? Jo, fordi at baby sover ingen andre plasser (forelpig, vi jobber med saken). Det gir mamsen drlig svnkvalitet. Bde jeg og Pappsen brukte sprette opp i svne av panikk, lever han? Om vi sitter nede og jeg blir stressa, ber jeg Pappan (hvis han er her) g opp sjekke for meg, jeg kan ikke vre den som evnt. finner han dd. Mange vil nok tenke "Herregud, ro deg ned, det blir jo ikke skje, snn kan du ikke tenke", men dette er realiteten for dem som har mistet et barn. Det er s brutalt og forferdelig at man ikke greier miste et til.. Og det er dessuten lett si de ordene nr man sitter med sin egen lille ungeskokk - hvor alle er i godt behold. Vi har 2 barn men mangler 1.. Vi greier ikke denne enorme sorgen en gang til.

Jeg har ogs et stort behov for ha han nr meg. N er han jo liten og skal ikke vre lenge adskilt fra meg uansett, men overlate han til andre er utenkelig - med mindre pappan er sammen med han og det ikke er snakk om mer enn n time. Han er veldig knyttet til pappaen og, ikke bare meg. Jeg kommer nok til vre ppasselig med hvem som passer han og slikt (nr han er blitt litt gamlere og trygg nok) men samtidig vet jeg at andre kan gjre en fantastisk forskjell for vr lille gutt. Lre han ting som ikke vi kan, ta han med p spennende ting! Det er bra for barn f input fra flere. Som besteforeldre, tanter, venner, engasjerte naboer osv. Men jeg vil nok srge for at han kjenner dem nok og er trygg nok p dem, fr jeg lemner han til noen andre. Og ikke minst, at jeg fler meg trygg p dem! At jeg kan stole p at de blir passe like godt p det lille gullet mitt - som jeg elsker over alt i verden. Dette hrer jeg mange engeforeldre si, at de er blitt mer ppasselig med hvem som passer barna de har fra fr eller dem de har ftt i ettertid, foreldrene m fle seg trygg p dem fr at de fr det til! 

Vi kan heldigvis trste oss med at alt jeg skriver ovenfor er helt normalt for folk som har mistet et barn, og det styrer ikke hverdagen vr p noen mte. Frykten bare titter innom i blant og det m den f lov til gjre i vr situasjon. Det sier noe om kraften i sorgen vi har sttt i og str i. Frykten vil alltid vre der, disse tankene om "hva om, enn hvis" vil nok ogs vre der (de er jo hos alle foreldre, bare sterkere hos oss engleforeldre), nye redsler vil komme etterhvert som han blir strre. Men det er ikke et problem s lenge man ikke lar frykten styre! Jeg vil aldri begrense Johan, jeg vet at det gjr mer vondt enn godt. Han skal f leve sitt liv! Skal overhodet ikke vre noe helikopter over han (selv om kroppen sikkert blir skrike NEI nr han er utenfor radaren min). S fr jeg heller finne en mte kontrollere frykten p, enten jeg vil eller ikke. Og det er ikke slik at jeg gr rundt konstant redd, jeg er faktisk ganske chill til tider. Men noen ganger i lpet av dagen blir det... Og snn m det bare f lov til vre, traumet etter Saga blir aldri forsvinne. Som jeg skrev ovenfor, s lenge man ikke lar frykten styre vr hverdag eller begrense Johan er det ikke et problem ♥

I dag hadde jeg en ekkel opplevelse som er vanskelig skrive om, men jeg velger dele for f andre til forst mer av det vi str i. Jeg var handlet i Saltstraumen, hvor jeg ofte er handler. De har ikke alt jeg trenger p nrbutikken. Det er et stykke kjre, en god halvtime hver vei. Mini bruker sove p tur til og sutre noe p tur hjem igjen. Snn er det bare, handle m jeg. Jeg kan ikke stoppe hver 3 km for trste, noen ganger m jeg bare kjre nr jeg vet at alle hans behov er dekt - at det bare er for at han er lei / sutrer (man hrer jo forskjell p grtingen). S da blir det litt av og p skriking. S nr jeg kjrte hjem, var kommet forbi Stvset, s ser jeg i baksetespeilet. Han var blitt stille og jeg skulle se om han hadde sovnet. HERREGUD! Han ser jo mrkebl/lilla ut. Den fargen kjente jeg alt for godt igjen fra Saga.... Jeg tar handa bak og rister/klapper p hodet hans for f frem en reaksjon, han skvetter til og begynner hylgrte (selvflgelig, han sov jo!). Jeg tenker at han ikke er blitt dd enda, men kanskje at det er p tur g galt. Kanskje kveles han av noe, men jeg vet ikke hva. Jeg brstopper bilen i utkjrselen, springer bak og river opp dra. Og puster lettet ut. Han var bare litt rd i kinnene etter ha grtt fr han sovnet, lyset ute gjorde at fargene s feil ut i speilet. Ungen skrek og lurte nok p hva i alle dager mammaen holdte p med. S var det bare trste lille ♥

Heldigvis er det ikke ofte vi har snne ekle opplevelser, men dagens opplevelse satt en stkk i meg. Da var det godt lufte ut til andre engleforeldre, som hadde stor forstelse og kunne fortelle om egne skremmende opplevelser.

Snn som n i skrivende stund, sitter jeg nede lurer p om jeg har strammet svpet hans for mye, siden han sover lengre enn hva han bruker. Hva om han blir kvelt av svpet? Enda Kristoffer alltid klager p at jeg svper for slakt, at Johan alltid fr hendene ut. Litt man skal g bekymre seg for.. Men som jeg sa, redselen blir nok aldri forsvinne. Man m heller bare la den komme og s la den g igjen. Kjenne p det og s gi slipp. Hadde vi gtt rundt vrt konstant redd og begrenset barnet pga frykt ol. s hadde det jo vrt et problem, men dit tror jeg ikke vi kommer.

 

 

Som jeg elsker denne lille tassen ♥ Jeg elsker morgenen, nr du ligger og grynter og klorer meg for f meg til vkne. Vi str opp, hvor du etterp ligger prater om alt du har drmt i natt p stellebordet. Nr vi om kveldene skal sove, men du ikke helt vil sove. S kan du ligge titte p meg, for s begynne storsmile. Og jeg prver ha stoneface siden du skal sove, men bryter etterhvert ut i latter for at du er s st. S ligger vi der  ler begge to, den ene mer enn den andre. S kan jeg hre mannen smkjefte p meg fra underetasjen : "du fr han jo ikke til sove slik!". Nr du er misfornyd og fr tidenes steste surleppe (snn skikkelig nedovermunn!). Jeg elsker ammestundene, den kontakten bare vi to har. Amming er fantastisk og jeg hper jeg fr til amme deg frem til du er to r, som er WHO sine minsteanbefalinger. Jeg elsker se p deg og pappaen din, den kontakten dere to har. Du fr s store smil og s lange latteranfall nr du er med papps ♥ Alt er gy med pappa. Jeg elsker hre deg snakke, jeg vet ikke hva du prver fortelle meg, men du er en snn kar som har mye p hjertet ♥ Kanskje du er som Mamma (og Pappa forsvidt), som setter pris p lange og dype samtaler om alt fra A til ? En snn som filosoferer over livet og ens egen eksistens? som jeg elsker dagene med deg. Jeg elsker se hvor trygg du er blitt, all omsorg og kjrlighet vi har gitt har gjort deg til en relativt trygg og fortrolig kar (men bestemt, det er du fortsatt og det er helt greit, er det noe du ikke vil s sier  du det!). Du vet at vi alltid er der nr du trenger oss, det merker vi p deg. Kontakten vi har ftt, elsker jeg. Du er blitt s "klr" , det er s gy flge utviklingen din. Dagen med deg er nesten bare som en lek, med masse smil og latter hos alle sammen ♥ , jeg kan aldri miste dette. Det klarer jeg ikke.. ♥

 

Alt ♥


Flg gjerne facebooksiden min her

Titt tei 06.08.2018

 

Wow, over 150 lesere hver dag UTEN at jeg har vrt noe srlig aktiv p skrivefronten! S gy! 

I skrivende stund sitter mini sover i den elektriske vippestolen sin. Har prvd i X antall timer f han til sove i senga med meg, uten hell. Ikke bare bare legge den lille rakkern der alts! :P Mannen er i byen og handler litt smnips, vi orket ikke vre med. Mini er helt avhengig av rutinene sine og da ville dagens ettermiddagslur ikke ha like god kvalitet som han behver (han sover lett i bil og vkner s fort man stopper eller kjrer sakte). Det som er s komisk var at nr jeg gikk gravid s var jeg fast innstilt p bare flge babyen - ikke ha noe rutiner. Spesielt ikke i starten! Men s kom babyen min MED rutiner (det blir jo flge babyen sin?), han ville sove de tidspunktene p dagen og han har alltid sovet om nettene. S fort noe av det sklir litt ut blir han balalaika i hodet og legginga for natten blir nrmest umulig.. Ogs pvirker det humret neste dag! S jeg har lrt, rutiner for Johan, det ER viktig! Barn er jo forskjellige :-) Men jeg har forsttt av det ikke er vanlig? Ser nemlig overalt at diverse profesjonelle sier at nr de bikker tre mneder skal man begynne tenke p rutiner :P Som han har hatt hele veien, selv med kolikk.. Heldig oppi uhellet!

 

Fine stokkevogna mi som vi muligens m bytte ut. ELSKER denne vogna, kjenner jeg fr en smule kjrlighetssorg bare av tanken. Vi skal muligens g over til Bugaboo (og da blir det nok Donkey (?). Det som er dumt med Stokkevogna er at den er STOR (spesielt med bag) og tar mye plass i bagasjerommet. Jeg m bare tenke litt til.. Fine gode vogna :(

 

Alt str forresten bra til hjemme hos oss ♥ Kompis er blitt s rolig og tlmodig av seg, virker som det verste mtp. stille refluks har gitt seg. Han har jo ogs hatt kolikk, det ga seg heldigvis helt for et par tre uker siden! Vi koser oss massemasse! Han er s god at ♥ Jeg fler meg i bedre form - og det er jo bra! Har vrt ganske drlig. Mannen har hjulpet meg litt n i helgen, som var nok til f meg litt ovenp igjen. Er langt fra bra da, skal fortsatt til Endokrinolog i midten av juni og til UL av halsen i denne eller neste uke. Venter spent p time!

 

 

Pisa / Kompis nrmer seg 12 uker og 3 mnd. Shit! S fort tida gr! Han gjr noe nytt for hver dag som gr, spennende flge utviklingen hans. Han smiler masse og er bare s goood. Og en skikkelig pappadalt! Smiler massssse til pappaen, ler til og med! 

 

N vil Pisa ha mat, tenkte bare stikke innom for en liten oppdatering ♥ Love

 


Flg gjerne facebooksiden min her

Dpsgave til kompis 31.07.2018

 

N nrmer dpen seg med stormskritt (iiiiik!)! Her om dagen bestilte vi en Mini MF til Kompis, det blir gaven fra Mamma og Pappa. En skikkelig hitech liten sak med luftfylte gummihjul,flyte og frontlaster. Vi tenker etterhvert kjpe inn brytepakke, henger, gravemaskin du kan feste p og vinsj bla. men merket Rolly har ikke en superhyggelig pris da. Det fristet selvflgelig kjpe hele pakka p en gang, men m stadig minne meg p om at han IKKE skal bli bortskjemt og storforlangende selv om han blir "praktiserende enebarn". Han ER ikke enebarn, men han vil likevel f stortsett all oppmerksomheten.

 

 

Tft, ikke sant? Det er jo klart grdsgutten skal ha utstyr nr han skal hjelpe Pappsen med bryte utenfor og gjre gravearbeid i hagen ;-) Enda ei stund til han kan bruke traktoren, s det er jo supert gi feks en tilhrende henger til jul og en gravemaskin til bursdag osv. 

 

Love ♥


Flg gjerne facebooksiden min her

Hvordan har kjlesengene fungert? 30.07.2018

 

N og da fr jeg sprsml vedrrende kjlesengene som vi samlet inn til i slutten av 2017/starten av 2018. Jeg tenkte bare oppdatere dere litt! Det var jo ca 2300 godhjertede mennesker som bidro til hele 183 500,- (!!!!) kroner, jeg regner med dere er spente p hre om hvor stor forskjell akkurat deres bidrag har gjort? Har det hjulpet foreldre som str i en av de verst tenkelige situasjonene, i s fall, hvor stor betydning har sengene hatt? Det tenkte jeg informere om i dette blogginnlegget.

For litt over seks mneder siden fikk alle landets sykehus ei kjleseng, bde fdeavdelinger og nyfdtintensiver. Det er av samme typen som alle sykehus i Sverige har hatt i flere r (er faktisk en svensk englemamma og jordmor som har designet den modellen). Den er mobil, kan tas hjem og har kjleelementer som skiftes 2-3 ganger i dgnet. Det er helt rtt at vi ndde s langt, da vi startet innsamlingen hadde vi som ml f samlet inn til n (!) seng, nemlig til vrt "eget" sykehus i Bod. Ogs endte vi opp med stortsett hele landet, det var helt vanvittig. P det heftigste kte tusenlappene hvert minutt, det var helt sykt. Noen sykehus fikk 1-2 senger ekstra pga strrelse, men ogs flere avdelinger, som Ullevl og St. Olavs. Jeg liker ikke ta all ren for dette, iden fikk jeg nemlig hos en annen englemamma i Bergen, som samlet inn en elektrisk kjleseng til Haukeland. LUB har ogs gjort en formidabel innsats med hjelpe meg. Herregud, jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten dem! Jeg var i frste trimester i et nytt tft svangerskap og mildt sagt i drlig form, de tok mye last av mine skuldre. De bidra ogs konomisk til bla. frakt og de f sengene vi manglet p slutten. Et privat minnefond ga to senger til Ullevl, en rekke andre engleforeldre har ogs samlet inn penger via deres egne innsamlingsaksjoner. Jeg har ikke det eksakte tallet, men utenom vr aksjon er det vel snakk om 12 stk +- ? Og det er superbra! Dvs at vi kjpte ca 43 senger fra vr aksjon om jeg ikke husker feil (Ammetke og kortidsminne deluxe). Uten disse andre innsamlingene hadde vi ikke kommet helt i ml, s takk til dem som ble inspirert av oss og startet deres egen ♥ Vil ogs takke Lillian i Bergen som ga meg iden, helt fantastisk iniativ og alle andre som har hjulpet p noe vis - som gratis frakt hit eller dit, for eksempel! Og ikke minst, takk til mannen min som har hjulpet meg i denne prosessen, stttet opp om alt praktisk og stilt opp i bde TV og avisintervju. For meg koster det ikke s mye  snakke om Saga og vr historie, det er naturlig for meg snakke om det (selv om det ble litt for mange intervjuer p slutten). Det er derimot ikke like lett for min mann, s det at han har vrt s pen p bde landsdekkende TV og i flere avisintervjuer .. Kudos ♥ 

 

 

Jeg skal ikke fortelle s mye om vr historie da de fleste som kjenner oss, vet om den. Men til dem som ikke vet og kanskje er innom bloggen for frste gang: Vi mistet vrt frste etterlengtede barn Saga under fdsel, p selveste termindagen 17 mars 2017. Det er det verste vi noen gang har opplevd og vi er fortsatt sterkt preget av det den dag i dag, 1 r og 4 mnd senere. Dette vil flge oss for resten av vrt liv og vi vil aldri bli som fr. Under selve marerittet: fr, under og etter ddfdselen, fikk vi god oppflging av sykehuset. Ingenting som helst klage p! De snille englene p barsel gjorde alt de kunne for at vi skulle ha mest mulig minner i ettertid, jeg elsker (!) dem for det. Der og da skjnte vi ikke hvor viktig det skulle bli! Det fltes meningslst ut ta s mange bilder, hvorfor trengte vi hrlokk, hnd og fotavtrykk? Hvorfor skulle vi ta vare p klrne? Hvorfor skulle vi ta henne med oss hjem fr begravelsen? Vi skjnte ikke da hvor dyrebar disse f dagene vi fikk sammen med henne var. Det var den eneste sjansen vi fikk og helsepersonell gjorde at vi utnyttet tiden bra. 3 dager fikk vi med Saga. 3 dager fikk vi p oss, til bde si hei til vr datter men ogs til si farvel for alltid. Av hensyn til prosessen som skjer nr et menneske dr, m de ligge kjlig. Da bevares de mest i huden og prosessen gr saktere. Nr vi mistet, var det ikke noen kjleseng oppdrive. Saga ble kjrt frem og tilbake fra kjla, de ansatte p sykehuset var flinke til  minne oss p tilbringe mest mulig tid med henne (som  foresl hente henne opp til oss, uten at vi mtte sprre frst) men de mtte ogs raskt hente henne igjen for kjre henne ned p kjla. Det var forresten forferdelig, det at din datter skulle bli kjrt p kjla. Det at hun ble dekt til fr de tok henne ut av rommet av hensyn til andre p barsel, som om hun var noe ekkelt (de prvde skjule det, men man fr med seg alt..). Skulle vr datter ligge der nede, "fryse", helt alene. Mors og farsinstinktet er der selv om babyen er dd! Vi ville bare ha henne med oss. Jeg ville passe p henne den korte tiden jeg hadde igjen. Nr andre babyer grt p barsel, kunne jeg brvkne og begynne lete etter Saga, for jeg trodde i et sekund at det var hun som grt og at alt som hadde skjedd bare var en vond drm. Fr jeg kom til meg selv og inns at marerittet var et levende mareritt..

Klippet fra NRK kan sees HER 

Jeg tenker ofte inni meg at jeg skulle gjort alt for en dag til med Saga. Jeg skulle gjort alt for f utnyttet tiden vi hadde, bedre. Jeg skulle ftt tatt gipsavstpning, jeg skulle skiftet klr p henne oftere (slik at vi kunne hatt flere minner), jeg skulle ftt tatt flere bilder, jeg skulle gitt henne enda et kyss i pannen. Holdt henne en gang til. Stryke henne en gang til over kinnet. Alt jeg skulle gjort, bare jeg utnyttet tiden bedre. Fikk mer tid. Fr aldri sjansen igjen. Her kunne kjlesengen gjort en stor forskjell for oss. Det innebrer selvflgelig at helsevesenet vet hvor viktige disse sengene er, at de tilbyr foreldrene bruke en slik seng og ser til at foreldrene "sanker" mest mulig minner. Gjerne presse litt p, men ikke tvinge. Noen nsker ikke og det er helt greit, men de fleste nsker tilbringe tid med sitt dde barn. Folk synes dette hres rart ut, tilbringe tid med et ddt barn? Det er likevel barnet ditt og man fr mors/farsinstinktet, man er s uendelig stolt av dette barnet. S glad i det! Selv uten puls ♥ Nr man str i det, er det helt naturlig for de fleste bruke tid p barnet sitt. Og det har s mye si for sorgprosessen videre! Etter ha snakket med mange i miljet, har jeg inntrykket av at de fleste sykehus i landet er flinke p sttte i etterkant av ddsfallet. Det er selvflgelig forbedringspotensial, men sykehusene fr mer og mer kunnskap om hvordan de skal sttte foreldre som har mistet et barn. Vi er strlende fornyd med hjelpen vi fikk i Bod, som sagt! At vi fikk s god sttte, oppflging og sitter igjen med minner, jeg tror det er en av grunnene for at vi klarer oss s bra i dag. Det kunne gtt mye vrre!

Etter at vi mistet Saga, har jeg hatt s lyst til hjelpe andre i samme situasjon. De som kommer etter. Jeg husker selv hvor ufattelig godt det var bli "omfavnet" av andre som var litt foran p stien. Det fltes egentlig ut som at folk i et eller flere trappetrinn over deg, rakte en hnd og sa "Det kommer til bli umenneskelig tft, men du greier det, se bare p meg! Jeg greide det og da greier ogs du det." Jeg ville ogs rekke ut en hnd til andre som kom etter meg. For jeg visste hvor god den hnda var, nr vi trengte den som mest. Man sitter p en dyrebar erfaring som man kan bruke til hjelpe andre. 

 

Dette innlegget skrev jeg p gruppen Vi som har et barn for lite, 2 dager etter at Saga ble fdt. Fikk s mye kjrlighet og s mange rd for veien videre ♥ (Ddsrsak var veldig uklart fr morkake ble obdusert og prvesvar kom i retur, s det som ble den endelige konklusjonen med tanke p rsak har endret seg litt siden den gang).

 

S til det store sprsmlet? Har disse sengene hjulpet foreldre som har mistet barnet sitt? 

 

Som jeg har sagt hele veien, jeg hper disse sengene aldri blir brukt. Men jeg har hele tiden visst at brukt, det kommer de til bli. Dessverre. Og brukt, det har dem blitt. Mange ganger. De er blitt brukt p de aller fleste sykehus. Vi har ftt maaange mailer fra sykehus som takker for sengene og som forteller at foreldrene har satt stor pris p sengene. Vi har til og med ftt hjemmelagakort i posten, for at sykehus har vrt s glade for ha noe som helst tilby foreldrene som er i en s stor sorg. Men aller viktigst av alt, jeg har ftt s mange meldinger ♥ Jeg blir like knust hver gang jeg fr dem.. Meldinger fra foreldrene selv ♥ De som har brukt disse kjlesengene. Jeg synes det er utrolig sterkt og tft av dem greie sende melding til meg nr de str i en s intens fase som det er i starten. Og jeg setter snn pris p det, selv om de er enormt tffe lese. Tenk at alle vi som har samlet inn til kjlesenger og alle dem som har bidratt med donasjoner, har gjort en stor forskjell for de som gr igjennom alle foreldres strste mareritt, noe av det verste et menneske kan oppleve! Vi har gjort en stor forskjell for dem som har kommet etter oss og dem som dessverre blir komme etter oss. Det er godt vite at man har kunnet gjre noe godt, nr foreldrene har det s forferdelig som de har det ♥ At nettopp foreldrene selv kan f valget selv, med tanke p hvor mye tid de vil tilbringe med sitt barn som de snart skal si hadet til, for alltid. Der de aldri trenger sende barnet sitt p kjla i lpet av disse f dyrebare timene / dagene, om foreldrene selv ikke nsker det. Jeg skulle gjerne sladdet navnene og vist dere alle de tffe og ekstremt fine meldingene jeg har ftt, men av hensyn til foreldrene s gjr jeg ikke det. Men vit, alle dere som bidro: Dere, dere har virkelig gjort en forskjell ♥ Uten dere hadde dette ikke vrt mulig. Disse sengene har allerede ftt gjort mye godt, oppi det s alt for vonde foreldrene str i. Jeg blir aldri venne meg til f hre hver gang ei seng er blitt brukt, de skal jo ikke bli brukt! Jeg blir nok fortsette med  grte hver gang jeg hrer om noen som har mistet et barn. Jeg blir nok alltid kjenne p den vonde flelsen og minnene fra nr vi selv mistet, og med den etterfulgte hjelpeslsheten: Jeg kan ikke fjerne smerten deres og jeg er lei meg for at de m g p denne tffe veien som aldri slutter. Jeg blir nok alltid sende meldinger nr noen nye i omrdet har mistet, selv om jeg ikke kjenner de. Men oppi alt, er det godt vite at jeg, vi, har gjort veien litt lettere g ♥

 

 

 

Hadde ikke bedre bilder, men p Landsforeningen uventet barnedd sitt landsmte i April fortalte jeg om vr historie, om Cubitus Baby (kjlesengene), hvordan Sykehus har tatt i mot disse kjlesengene og ikke minst, hvordan foreldrene selv syntes det var ha ei slik seng. 

 

-

 

 

Og som en litt koselig avslutning for vr del (som mange allerede vet), s fikk vi vrt Hjerteplaster 19 mai i r. Han heter Johan og er verdens herligste lille klump ♥ Han gjr livet godt leve igjen og han ga oss smilene tilbake, som vi mistet etter at Saga dro ♥ 

Litt over 5 mneder etter at vi mistet Saga, ble vi nemlig overrasket med en liten spire i magen min ♥ Den var ikke ventet! Jeg fant det faktisk ut like etter at jeg hadde hoppet i fallskjerm, hehe! Ikke rart han er en propell av en baby nr foreldrene er s glad i adrenalin og spenning! Svangerskapet og fdselen (ja, jeg greide fde enda hvor redd jeg var!) var umenneskelig tff, det er godt vre ferdig med det hele ♥ Det var mye inn og ut av sykehus, vi hadde den aller beste oppflgingen i Bod. Jeg unner alle i vr situasjon et hjerteplaster ♥

 

 

"Vi er tre i vr familie.
Vi er fire i vr familie.
Tre og fire - p samme tid.

Vrt usynlig barn
som vi brer med oss
uten at noen ser det...

Bare nr du kjenner
vrt usynlige barn
kjenner du
vr familie"

 

Saga Eleah ♥ f. 18.03.17 d. 17.03.17

Du blir aldri glemt. Mamma og Pappa elsker deg ♥

 


Flg gjerne facebooksiden min her

Tybleier - mindre sppel! 09.07.2018

 

For de som kjenner meg, er det vel ikke noe sjokk at vi bruker tybleier p lillemann. Jeg liker tenke p mer miljvennlige lsninger, ty er jo ogs bra for babyens hud! Vi har brukt ty fast i 3-4 uker n og det fungerer utmerket! Vi har prvd litt greier og funnet vre favoritter, ting ble ikke helt som vi s for oss p forhnd. All in one bleiene er ikke det vi (jeg) foretrekker, som jeg trodde vi skulle like best. Lommebleier har blitt veldig populrt (som jeg trodde kom til bli slitsomt holde p med). Pappan tar tybleier p og av de gangene han skifter, men orker ikke "preppe dem". Han vil ha det enkelt. Jeg er veldig glad han gir det en sjans! Men n kan tybleier vre like enkelt som engangs hvor den eneste forskjellen er at du vasker bleiene istedenfor kaste dem (og vaskinga tar jo jeg meg av, elsker vaske klr!). Uansett. Lillemann tisser masse til bare vre 7 uker, s i lommebleiene kan jeg legge i hvilke som helst innlegg jeg nsker. Igjen, elsker lommebleier!! Ogs er det s gy stappe, hehe! Skikkelig tybleie-entusiast. All in one bleiene m jeg booste (dvs, legge inn et lite ekstra innlegg for f den til holde litt lengre). Med tybleiene har vi ikke hatt n bsjeeksplosjon (med lekkasje), det har vi derimot hatt med engangs! Alt holder seg inne. Har bleien rett passform kommer heller ikke tiss ut. Vi har bare en type bleie som ikke passer vr klump, den kan det komme lekkasjer i. Tror den selges videre ;-) Derfor er det s viktig ikke kjpe flere bleier av en type fr du har ftt prvd dem p baby, babyer er forskjellige og noen bleier passer bedre til klumper av noen babyer. Andre passer bedre til slanke, lange babyer feks. Viktig prve ut fr man gr til strre innkjp ;-) Vi har forresten ikke hatt noen som helst antydning til sr stump, n er vi flinke til lufttrke ogs da + bruke tykluter med hudvennlig spelsning i (gjerne med kokos, lanolinblanding og andre herligheter for huden). Skal man gjre det billig, bruk bare kokosolje (trenger ikke kjpe extra virgin olje som er litt dyrere). Vi har ikke brukt vtservietter p ages og vil bruke det minst mulig. Ikke at jeg mener det er skadelig eller at noen gjr noe galt om de bruker det eller engangsbleier, det bryr jeg meg overhodet ikke noe om. Ofrer ikke andres business en eneste tanke. Men for meg er det viktig bruke naturlige og rene produkter der jeg kan.

 

 

Vre elskede kluter. Du kan bruke hvilke kluter du vil, trenger ikke ha noe fancy greier. Oppklippede gulpekluter eller vanlige vaskekluter funker sikkert greit det ogs! Jeg lager nok kluter til ca 4 dager i slengen, det holder seg kjempefint i en lufttett boks (vi bruker cheekywipes sin, men en hvilken som helst boks funker sikkert knall). 

 

 

Her er det vi bruker ha i klutelsningen vr. Kokosolje og sheepish grins wafere (bruker 1 bit og 1/4 teskje kokosolje p ca 12 kluter, er ikke mye man skal ha oppi). 

 

S, hva med natta da?

Siden vi har en stortisser, ser jeg helst for meg at nattbleien skal holde i 12-13 timer. Vi skifter s godt som aldri p natt, han bsjer hver 3 dag og da som regel p morgenen eller ettermiddagen. S da trenger vi bare en bleie som holder LENGE for mest mulig uforstyrret svn (han ER s vanskelig legge igjen)! Lillemann sovner gjerne en gang mellom halv ni og halv elleve p kvelden, alt etter hvor urolig han er. Kveldsstellet tar vi ca 20 s da vil jeg gjerne at bleien skal holde i minst 12 timer! Ogs vil jeg gjerne at huden skal f puste om natten, dvs at PUL/plasttrekk utgr. Det meste han bruker p dag, har PUL sperrelag, vil derfor at stumpen skal f "puste". S da bruker vi ei god, tykk, gammeldags ullbukse av ubehandlet ull (ikke absorbering). Et par-tre ganger i mneden lanoliniserer jeg den, trenger ikke vaske med mindre det er kommet avfring p! Lanolin+tiss=spe og dette stemmer virkelig, for den buksa der har ftt kjrt seg hardt nr det kommer til tiss :P Ofte er den ganske fuktig p morgenen, s henger jeg den opp til kvelden, nr kvelden er kommet er den trr og lukter himmelsk! N har vi en tykk bleie i bambus og hamp (som regel) innerst + ekstra innlegg for enda bedre absorbering, alts vi bruker ikke bare ullbuksa (den er bare der for holde tisset inne). Vi har slitt litt med finne gode lsninger, men Anavy formsydd med det lange innlegget fungerer ypperlig. Eneste er at han fr stor bleierumpe, noen ganger for stor. Der har vi en liten balansegang siden "stortisserbleiene" gjerne er kjempetykke og store pga mye innlegg. S har man den svre ullbuksa i tillegg... Man kan selvflgelig bruke all in one bleier p natt, men ofte m de boostes med ekstra innlegg for holde lenge nok. Den lsningen hadde uansett ikke funket her da han tisser s mye. Lommebleier kanskje, de har plass til mer innlegg. Men n liker jeg uansett at huden fr puste nr det er snakk om s mange timer. 

 

 

Skikkelig bleiestump. Du ser det kanskje ikke men den blir huuuge. Forresten, bruk ull utenp formsydd og ullbukse. En bomullspysj kan trekke til seg fukt og kjennes vtt og kaldt ut for barnet. Det skal mye mer fukt til for at en ullpysj kjennes vt og kald ut. 

 

Finnes det ikke litt billigere lsninger?

 

Tybleier kan vre bde billig og dyrt, uansett hvordan du velger gjre det. Eller, dyrt og dyrt, tror n uansett man sparer p det kontra kjpe engangsbleier (med mindre man gr bananas og kjper mye mer enn man trenger, det finnes jo av dem og). Vi har vel 45-50 bleier n som vi bruker fast og det er kanskje litt i meste laget (har ikke regnet med prefolds og brettebleier + bleier som vi ikke bruker, som nyfdtbleier), men jeg vil ha mindre slitasje p hver enkelt bleie og alltid ha bleier liggende. Noen bleier (som formsydde og all in one + tykke innlegg) kan bruke aaages p trke. Noen ganger 2-3 dager her.. S da trenger man gjerne litt liggende! Alt med PUL br du unng putte i trketrommel pga fare for delaminering. Formsydde, brettebleier, prefolds, innlegg kan puttes i trketrommel men det vil gi mer slitasje. Forresten, folk flest klarer seg med 24 bleier (og det er de som klarer seg med langt frre og, bare de vasker ofte). Du trenger ikke like mange som det vi har! 

 

Vil du kjre tybleier p budsjett? Alvababy er et rimelig merke, om jeg ikke tar feil har de bde all in one og lommebleier? Flere er i hvertfall fornyde med merket. Lillegull konomi er gode all in one bleier til en god pris. Du kan bruke brettebleier og prefolds (sistnevnte er litt dyrere enn brettebleier, men enklere). Jeg er ikke srlig gira p de lsningene selv, men har prvd prefolds p Johan noen ganger, med stort hell. Muksut prefolds absorberer MYE (for bilde av prefolds i bruk, se under).

 

 

Her har jeg festet en "snappi" p prefoldsen. Du kan ogs bruke sikkerhetsnl eller boingo feks. 

 

 

Her har jeg et PUL-trekk utenp som sperrelag. Elsker merket Miosolo! For andre billigere lsninger kan du bruke Alt i to / ai2 system. Du har et vanntett sperrelag (som det ovenfor fra miosolo) eller et tynt ullsperrelag fra puppi (Som vi ogs elsker! Se bilde lengre ned) ogs bytter du bare innleggene. Puppi sitt ullcover skal gjerne trke mellom skiftene s du m jo ha noen cover bytte p. Skal du bare kjre ai2 lsning p fulltid trenger du ca 3-6 cover/sperrelag (alt etter om du kjrer PUL eller ull) og nok innlegg. Her m man jo finne en kombo som funker for ens baby, det kan vre lurt ha 5-8 skift for dag alt etter hvor mye babyen tisser (og bsjer). Jeg ville hatt nok til 28-32 skift, s kunne jeg vasket annenhver dag og alltid hatt nok i bakhnd. Noen merker har egne innlegg du kan kneppe fast i bleien, jeg legger det bare lst nedi de f gangene vi kjrer ai2 lsning. 

 

 

Puppi ullcover. Dette m lanoliniseres og puster, perfekt til bruke p dagtid. Laaaangt mindre og nettere enn ei ordentlig ullbukse, men funker likt. Nr vi kjrer ai2 lsning, er det med puppi ullcover og diverse innlegg.

 

Nederst er det lurt ha et hampinnlegg (vi bruker en hemp babies prefold som bestr av mest hamp). Hamp absorberer mye men sakte, s har du det som verste innlegg til en stortisser, vil det lekke. Derfor har jeg bambusinnlegg over, et ganske tykt et siden han tisser s mye. Bambus absorberer fortere enn hamp! Opp der igjen har jeg en fleeceliner som det kalles, det har jeg i alle bleiene vre som er av naturmaterialer. De absorberer ingenting, er rett og slett for at det skal kjennes "trrere" ut mot huden, selv om barnet absolutt kjenner at det tisser p seg (som er en fordel etterhvert da det gjerne gir tidligere bleieslutt). En fleeceliner beskytter ogs mot flekker ;-)

 

-

 

Tybleier er kjempegy og anbefales virkelig. S enkelt! Flere tenker at det er ekkelt og neppe kan bli rent i vaskemaskinen. Vel, jo det blir det! Akkurat som andre mkkete klr du hiver inn! Det kan vre lurt kaldskylle klrne fr du tar hovedvasken, for f vekk mest mulig urin slik at ikke lukt setter seg. Hvis jeg har mye nattbleier, skyller jeg gjerne to ganger med ekstra vann. S har jeg hovedvask som er bomull 60 grader med forvask (trykker ogs p ekstra vann). Fordeler vaskepulveret i begge kammerne, blenda sensitiv hvitt skal vre det beste til tybleier. P tybleier kan det ogs vre en fordel ikke bruke full dose vaskepulver, da sperester kan sette seg i bleiene og gjre at dem STINKER i bruk. Vi bruker litt over halv dose og vi blir aldri plaget med lukt samtidig som de blir helt rene. For vre sikker p at alle sperester er ute, kjrer vi en ekstra skylling etter hovedvaskprogrammet. Mange greier seg med bare en hovedvask alts, jeg vil bare vre sikker p at bleiene er HELT rene. Ecoprogram anbefales ikke, da de gjerne ikke gr hyt nok i temperatur som er viktig og bruker for lite vann. 

 

Vi vasker alts to-tre ganger i uken slik og likevel er det LANGT mer miljvennlig enn engangsbleier. Lar man vr tromle det som kan tromles, er det en kjempestor miljgevinst bruke tybleier SELV om man kjrer endel maskiner. Ja til ty! 

 

 

Et kongelig print til Johan, som ble fdt samme dagen som det var kongelig bryllup i UK. Dette er en all in one bleie fra Totsbots. Helt greie bleier som vi legger et ekstra innlegg i da de alene ikke absorberer nok til stortisseren vr :P De sitter dog bra og er enkle ta p, gode barnehagebleier og meget pappavennlige. Tror de er pappsen sin favoritt, han tar som oftest de bleiene da..

 

 

Har du sprsml om tybleier, kanskje nsker du prve det ut selv? Lnepakker kan fes via tybleiesnakk p FB. Der er det ogs mange kompetente folk som gjerne svarer p dine sprsml. Du kan ogs sprre meg om det er noe, selv om jeg ikke er en veteran i gamet ;-)

 

Ha en fin dag!♥


Flg gjerne facebooksiden min her

Forlsningen del 3 30.05.2018

 

 

Del 1 kan leses her

Del 2 kan leses her

 

Vi var kommet til 5 cm som jordmor sa, selv om jeg skjnte at vi var nrmere 6 enn 5. Jeg hadde p forhnd sagt at det med cm var vanskelig for meg, for jeg forbandt det med Saga sin dd. "N er det 2 cm igjen til han dr, 1 cm igjen", ja dere skjnner. Jeg syntes likevel det gikk OK hre cm under fdselen, men p en mte glad for at jordmor sknet meg fra tallet 6, som var tallet Saga dde p under forrige fdsel. Det hadde kanskje utlst panikk, da det tallet er s sterkt for meg.

Uansett. Etter noen laaaaaaange dager og en fdsel som ikke gikk s fort og greit som vi hadde hpet p, begynte jeg gi opp hpet ved 5 cm pning. Det tok evigheter komme seg opp til 5 cm, jeg tenkte jo i mitt sinn at det ville ta like lang tid komme opp til full pning som til 5 cm (selv om jeg ble forsikret om at slik trengte det ikke vre, som regel var det ikke slik). Med mine drlige rier, var det likevel sannsynlig at dette ville ta lang tid, om vi n i det hele tatt kom i ml med vaginal fdsel. Jeg var ofte oppe rrte p meg selv om jeg var lenket fast til senga, mannen passet p at jeg bde spiste og drakk nok, vi gjorde alt for at dette skulle g. Det var s frustrerende! Riene var ubehagelige, men de varte ikke lenge nok slik at de fikk utrettet noe srlig. Klokken var ca halv ti p kvelden. Mini fikk elektrode p hode slik at vi fikk overvket hele hjerteslag fremfor halve (som man fr ved CTG). Han hadde det bra hele veien, aldri noen som helst antydning til at han ikke hadde det bra. Pulsen ble aldri lav, den var akkurat som den skulle vre. Da var det utrolig frustrerende at kroppen min ikke.ville.fde. Mislykket-flelsen slo av og til over meg, kroppen min kan ikke fde. Hvorfor var jeg s dum som tenkte tanken engang. Den kan ingenting. Den svikter meg bare. 

Jordmor beslutter ke dryppet til nesten maxdose, funket ikke det s mtte vi tenke i andre baner. Siden det var spass hy dose ba jeg om at epiduralen ble aktivert snn for vre p den sikre siden. Jeg taklet riene jeg allerede hadde, bare fint, men jeg ante jo ikke hvor lang tid det ville ta og hvor mye sterkere dem ble nr vi kte. Smerte kunne utlse panikk hos meg, hadde jeg blitt advart om p forhnd av legen (med tanke p den forferdelige utdrivningsfasen p 3 timer sist). Jeg mtte jo bare sammenligne med forrige fdsel, som var min eneste erfaring. Den gang var jeg glad jeg hadde epidural! Det jeg bare husker fra sist, var at riene ble megaheftige uten noen pauser nr jeg fikk spass med drypp. Da fikk jeg dog mye mer i styrke, da!

N var klokken ca halv ti. Dryppet ble som sagt ogs kt ca samtidig som epiduralen ble aktivert. Jeg hadde 5-6 cm pning. 

 

 

Plutselig virker ikke lystgassen lengre. Jeg kjenner noe blir annerledes. Jeg kjente jo godt igjen flelsen fra sist, men hodet mitt trodde overhodet ikke p at jeg allerede kjente trykketrang. No way, det mtte vre noe annet. Jeg var innstilt p at dette ville ta mange, mange timer. Jeg hadde jo bare 5 cm pning! Det kjennes ut som jeg skal tisse p meg, bsje p meg, alt p en gang. Jordmor m sette inn kateter for f tmt blren og i ettertid fikk jeg vite at hun da kjente at hodet sto langt nede, hun ble selv overrasket. Hun ber om f sjekke meg (noe hun svidt fr da jeg begynner f ganske vondt) og sier kanten er blitt kjempetynn. "Ja ja, men vi blir nu uansett ikke ferdig fr tel pske om det skal ta like lang tid opp til full pning som det tok til 5 cm". Jordmor begynner klargjre. Jeg spr hva hun gjr og hun "klargjrer til at baby kommer". Husker jeg fnyste av henne. Hun trenger da ikke klargjre N! Det er jo enda leeeenge igjen. Mange timer. Hun tilkaller en til jordmor. Jeg lurer p hva i alle dager dem holder p med, Hallo!!! Jeg har jo bare 5 cm pning! 

S.. Kjenner jeg det. Den flelsen nr ungen beveger seg forbi spina, som det kalles. Jeg blir kvalm og vil kaste opp. Jordmor smiler, hun skjnner at ungen snart er ute og vet hvor han str, hennes antagelser stemmer. Jeg mister kontrollen over kroppen min, som man ofte gjr p dette stadiet. Jeg fr et snev av panikk, denne fasen var s utrolig vanskelig for meg sist. Der andre fler en lettelse for f presse og greier tenke at  "snart er vi ferdige og endelig kan jeg f jobbe litt istedenfor bare kjenne p pningsriene", var de tre heftige timene sist brent fast i minnet. Eller, jeg fr bare ikke et snev av panikk, jeg fr panikk med stor P! Jeg prver flykte vekk fra senga, selv om det ikke gr. Stritter i mot, prver trekke meg unna jordmdrene. Str nrmest i bro, p en mte. Kan bare ikke beskrive det. De prver roe meg ned. Bare noen minutter etter at jeg fnyste av jordmoren som klargjorde til fdsel, kjenner jeg at jeg M presse og jeg M presse N! Jeg tar i det hardeste jeg klarer, uten noe klarsignal om at jeg skal presse. Jeg kjenner at ungen bokstavelig talt raser ut. Jeg presser igjen, enda hardere enn forrige gang. Jeg kjenner ungen beveger seg nedover, herregud for en merkelig flelse! Det var ikke slik sist gang.. S HOLDER de igjen ungen?! Jeg blir sint, fortvilet. Jeg m bare f han ut. Ikke faen at jeg greier holde igjen og IKKE trykke nr riene kommer. De snakker om revning, jeg driter i om jeg revner bare ungen kommer seg ut n. De sier at han snart er ute, jeg blir sint igjen (neida, ikke sinnasinna, men sunniva-sinna, dvs litt irritert). Trodde ikke p det. For det hrte jeg maaaaaange ganger sist gang, uten at hun faktisk kom ut. De sier jeg kan f kjenne p hodet, jeg roper NEI. Jeg ville ikke bli skuffet.. S kommer det en pressri til og jeg presser det hardeste jeg noen gang har presset. Plutselig forsvinner smerten. Etter skarve 3 minutter, er han ute. En halvtime fr hadde jeg bare 5 cm pning. Kroppen min forbereder seg ubevisst p f en dd baby opp p brystet. Jeg summer meg og moter meg opp til det tffe mtet, selv om hodet vet at han i teorien skal leve n. Opplevelsen fra sist satt snn i meg. Hodet mitt vet, men kroppen overstyrte bare alt.

 

S hrer vi skriket. Det er det merkeligste jeg noen gang har opplevd. Han grter. Han GRTER! Jeg begynner hyle, jeg rister, skjelver. Munnen min klaprer. Hendene skjelver ukontrollert. Hele jeg skjelver. Kristoffer rister. Vi grter. Vi vet nesten ikke hvor vi skal gjre av oss. "Han lever, herregud, han lever, babyen min". Jeg husker ikke alt vi sa engang. Det tar lang tid fr at vi roer oss. Det er sterkt for dem i rommet se p. Vi greier ikke forst, vi greier ikke tro p at han faktisk lever. Jeg fr han opp p brystet. Han grter. Han rrer p seg. Han kikker p meg, en rolig liten kar. Jeg forstr ingenting (han forstr nok heller ikke hvorfor mammaen er s hysterisk). Lever han ?!?! Er det mulig at han lever? Jeg greide fde. Det var helt sykt. Den mestringsflelsen. Det frivillig g igjennom en fdsel nr fdsel betyr dd i ditt hode, nr du mistet det kjreste du hadde under fdsel sist. Jeg tok tilbake kontrollen over min kropp og jeg innser endelig hvor forbanna sterk jeg er! Fyfaen s sterk jeg er! Det er noe av det villeste, sykeste, fineste, tffeste vi noen gang har gjort. Og jeg er s stolt av meg selv at ingen aner. Folk aner ikke hvor mye dette har kostet meg! Folk aner ikke hvor tft dette har vrt! Jeg skal aldri noen gang tvile p meg selv igjen, aldri! Jeg har fdt en dd baby og jeg har fdt en levende baby enda s redd jeg har vrt for miste han og! Uknuselig! Det er helt sykt.. For en opplevelse! Det sterkeste vi har gjort. Mannen har vrt min beste sttte, min bauta. Uten han, herregud for et menneske jeg har funnet meg ♥ 

 

 

N har jeg opplevd presse intenst i tre timer og i tre minutter. Hver sin ende av skalaen. Vondt p hver sin mte, var heller ikke behagelig at ungen bokstavelig talt spurtet ut. S det var ogs heftig. Men myyyye heller det fremfor tre timer! Etter at ungen var kommet ut, fltes det ut som hele sykehuset slapp pusten og kom for gratulere oss. S mange hadde ventet p dette! Det var mange trer. Vi ble gratulert av leger, jordmdre, barnepleiere, alle vi mtte p hadde hrt om oss og vr historie. Det betydde s mye for oss ♥

Noe annet som ogs var utrolig merkelig, var hvor gangfr og sprek jeg var etter denne fdselen. N forstr jeg hvor drlig jeg var etter forrige og hvor tff den fdselen var for kroppen min! Jordmdrene klargjorde en seng for trille meg til barsel (etter denne fdselen), husker jeg fnyste. Jeg kan da g selv? Har da ikke noen problem med g. Hjelp til dusje, hvorfor skal jeg ha hjelp til det? Jeg var ikke svimmel, sjanglete eller noe. Ikke noe som helst redusert. Sist gang kunne jeg ikke snu meg i sengen eller sette meg opp, alt gjorde vondt. Lenge! Jeg slet med "alle slags plager" over lengre tid.. S denne gang, bortsett fra at jeg var bittelitt hoven nedentil, fltes og fles det ikke ut som jeg har fdt. Det har nok med hvor utrolig banka jeg ble etter sist fdsel, dette fltes ut som ingenting i forhold til det. Jeg har ikke hatt noen som helst problemer denne gang, egentlig!

 

 

Vi l mye hud mot hud og ammet fr vi ble flyttet over til barsel. Morkaken lsnet fort og greit, jeg synes det er helt ok fde morkaken jeg. Er jo ingenting i forhold til babyen! Ingen strre bldninger til tross for at jeg ikke hadde gtt 2 uker uten blodfortynnende, det var noe jeg var spent p! Pappa klipper navlestrengen s fort den er hvit og ferdig med pulsere, mini blir veid og mlt. Han skulle etter planen vre rundt 2700 gram +-, neida, han var nesten 3400 gram og hele 50 cm lang! 37 cm rundt hodet, 1 cm mer enn Saga. Hadde denne karen vrt inne til termindato, hadde han vrt nrmere 4500 gram, om ikke mer.. 

Jeg var veldig spent p om Mini skulle trenge noe hjelp, enten pustehjelp, lysbehandling eller noe annet. Jeg var kjemperedd for at han skulle havne p nyfdtintensiv, siden han kom litt tidlig til verden. Neida! Lillegutt kom ut frisk som en fisk, 10 p apgar score (beste score) og sjeldent sugesterk til vre fdt i uke 37. Han gapet (og gaper) hyt og har gjort ammingen enkel da han alltid har hatt et s bra tak (hvis man ser bort fra trbbelet med vektnedgang pga at han sovner). Han hadde litt forhyede bilirubin niver, men langt under grensa for lysbehandling. 

 

 

Etter vi kom oss p rommet, l vi bare koste oss i sengen. Han fant fort ut at han ikke likte plastboksen av en seng, det var myye bedre ligge inntil mamsen! Pappsen ringte til familie for fortelle nyheten, man kan mildt sagt si at de var overrasket. De trodde jo ikke mini skulle komme fr uti juni! Flere satt jeg jo ogs meldet med underveis i fdselen (bare at de ikke visste at jeg fdte), det var noen sprsmlstegn ja! Alle hjerter gledet seg og endelig kunne vi f kjenne p denne lykken ♥ Det var godt for oss, familien vr og andre som har heiet snn p oss ♥ 

 

Jeg har et annet bilde p telefonen, hvor Kristoffer holder sitt barn, ulykkelig, tom og knust. Ikke Johan, men Saga. Det bringer frem trer nr jeg ser p dette bildet. For meg, for han, for oss, er det ingen selvflge ha et levende barn. Det er godt ogs ha et bilde som dette. vite at livet ogs har skjenket oss med noe godt, noe veldig godt ♥

 

 

Mer om barseltiden kommer senere ♥

 

 

 


Flg gjerne facebooksiden min her

Forlsningen del 2 29.05.2018

DEL 1 kan leses her

 

18 mai fr jeg tre modningspiller med fire timers mellomrom. Du kan f tre p en dag, totalt seks tabletter. Etter fem tabletter og nesten to dager er det fortsatt ikke modent nok til ta vannet. Den siste tabletten kunne jeg ikke f fr neste dag. Jeg begynner gi opp hpet, jeg fr panikk. Det begynner g opp for meg at muligheten for en vaginal fdsel minsker, det var ikke s mange muligheter igjen (de siste alternativene p lista ville ikke sykehuset at jeg skulle g igjennom, da de kunne gi meg en uhyggelig opplevelse, feks. drypp uten at det er srlig modent). Igangsettelsen kunne bli mislykket, jeg hadde jo ikke respondert bra nok p de fem tablettene jeg hadde ftt til n. P kvelden den 18 mai fr jeg det s tft at vi tilkaller legene og rett og slett ber om enten bli tatt vannet p eller f keisersnitt. Sent p kvelden. N m jeg igang, greier ikke mer, n er jeg livredd. Dessverre var det ikke klart for ta vannet da hodet ikke var godt nok festet, mormunnen ikke moden og pen nok, det var en risiko for navlesnorfremfall. Her var vi s utrolig nre et keisersnitt, som jeg egentlig ikke ville ha, men jeg turte ikke vente lengre. Jeg hadde panikk. Det var kaos i hodet mitt. Frykten sier meg at n blir ungen min d. I natt. I det legene og jordmoren, jeg og Kristoffer sitter snakker etter vaginalunderskelsen (som ikke viste oss det vi hpet p), greier jeg hente styrke innenfra og greier hente meg spass inn at jeg ber om en kraftig sovedose og at jeg fr den siste modningstabletten tidlig neste morgen. bare klamre seg til det at denne siste modningstabletten ville funke. Min siste mulighet for f det til. Det er et av de tffeste valgene jeg har tatt. CTG viste at mini hadde det bare bra, s jeg fikk ei spryte i lret og en kraftig sovetablett fr jeg sovnet. Jeg var s redd for miste snnen min. 

 Dere aner ikke hvor mye jeg p dette tidspunktet nsket "ta tilbake kroppen min", selv om kroppen gjorde alt for at jeg ikke skulle g igjennom en fdsel. Slik er det med traumer i denne skalaen. Kroppen vil ikke og klarer ikke det samme igjen. 

 

 

19 mai p morgenen fr jeg min aller siste modningstablett. CTG registrering blir tatt for nte gang, alt var fint. Funket ikke denne siste tabletten, ble det keisersnitt p formiddagen. N var det bare pine seg igjennom de fire neste timene, for se om denne funket. Kaos. Alt fltes ut som kaos. Folkene i Bod skal ha all skryt for ha stttet oss s godt som de har gjort, uten dem hadde det blitt KS kvelden fr. De ga meg nok trygghet til greie holde ut. 

 

Klokken 10:00 fr jeg ny vaginalunderskelse. Det er stor spenning i rommet. Vi var p fdestue nr 5, som Saga kom til p. N var det siste sjans. Enten er det klart for ta vannet, eller s blir det keisersnitt. Legen sjekker og pulsen min stiger. Det er klart til ta vannet! Det gir meg bde en god og en drlig flelse. God, for at jeg virkelig ville prve p en fdsel, drlig, for at jeg er s redd for miste under fdsel igjen. Jeg er s redd.. N var det bare vente p egne rier, skjer det ikke av seg selv fr jeg drypp etter tre timer. h, det herlige dryppet. Vanlige rier er kos sammenlignet med drypprier (i alle fall nr man fr kraftig drypp, er min erfaring).

 

 

Timene gr og riene kommer ikke, bare litt ubehagelige murringer som jeg har hatt de siste dagene. Jeg fr drypp, frst en lav dose som etterhvert ble kt og kt og kt. Epidural blir lagt klar, men ikke aktivert. Jeg visste at jeg ville ha det visst jeg mtte ha kraftig drypp som sist, greit ha den liggende klar i tilfelle det skulle bli slik. Anestesilegene er jo ikke alltid tilgjengelig nr man trenger det, det kunne jo bli slik at jeg ikke rakk f det nr jeg nsket det. Jeg fr ogs antibiotika og vske intravenst.

 

 

De sliter med f meg i gang, det komme seg opp til 4 cm pning og aktiv fdsel tar alt for lang tid. Tiden snegler seg avgrde, hodet mitt sliter med holde kontroll p frykten. Det var veldig vanskelig f meg igang. Jeg fr bare drlige rier som ikke hjelper srlig p. De er for korte og uregelmessige. Jeg fr lystgass for holde tankene p noe annet, som var grunnen for at jeg nsket det. Lystgass er fantastisk! Det funket sist gang for f meg p litt andre tanker enn at jeg sto midt i en ddfdsel og det funket n for skyve vekk frykten litt. Etter jeg fikk det, gikk det bedre. Jeg er visst blitt kjent som allsang-fderen p fdestue nr 5 n :P Blir som en full fjortis egentlig, alt er bare himmelen.. Gy hadde vi det og mannen + jordmor fikk seg titt og ofte en god latter! Du kunne ikke merke p meg at jeg var i fdsel, alt var jo bare gy!

 

 

Jeg har CTG registrering p hele tiden og jordmor er flink til betrygge meg. P dette stadiet fler jeg meg egentlig ganske trygg, det hadde nok ogs mye med lystgassen gjre + at de fulgte s godt med meg og mini. Jeg greide p dette tidspunktet fokusere p pusten, jeg greide g inn i meg selv og holde kontroll p frykten. Riene blir dog ikke srlig mer effektive, selv om vi etterhvert har sneglet oss opp p 5 cm hvor dryppet har blitt kt og kt flere ganger. Jordmor er usikker p hvordan dette blir, vi kommer jo ingen vei uten ordentlige effektive rier. Jeg merker p jordmor at jeg nrmer meg 6 cm pning, tallet som vi mistet Saga p sist...

 

Sliten Sunniva..

 

 

 

Siste del kommer om noen f dager ♥


Flg gjerne facebooksiden min her

Forlsningen DEL 1 27.05.2018

Vr fdselshistorie er lang og komplisert, velger derfor dele den opp i flere deler 

 

I frste trimester og deler av andre, var jeg innstilt p keisersnitt. Ikke snakk om at jeg skulle velge noe annet, det var ikke noe alternativ. For de som kjenner meg, vet at jeg er sta og er ikke bare "rikke p" nr jeg har bestemt meg for noe. I det jeg fant ut at jeg var gravid, var jeg bastant p hvordan denne ungen skulle komme ut. Ikke for at jeg foretrekker KS, men p grunn av erfaringen vi hadde. Jeg opplevde endel press fra bde her og der om at jeg burde fde vaginalt. Det gjorde at jeg gikk mer og mer i vrangls, fikk mer og mer panikk. Flte meg mer og mer utrygg. Jeg orker ikke repetere hele regla om hvorfor jeg ville ha keisersnitt, det br egentlig vre veldig forstelig, selv om ikke alle forsto den gang. Skal oppsummere kort. 1. Det er et alvorlig traume miste et barn, det verste et menneske kan oppleve 2. Nr du mister under fdsel betyr gjerne fdsel dd i ettertid. S godt som alle velger keisersnitt etter ha mistet under fdsel, jeg har hittil ikke pratet med noen som valgte vaginal fdsel gangen etterp at de mistet under fdsel. Noen tr kanskje senere for at de har hatt en fin opplevelse med KS. Veldig forstelig at folk i denne situasjonen ikke vil fde vaginalt nr det tok livet av ungen sist. 3. Vr fdsel ble ekstremt traumatisk, bde nr hun dde og selve ddfdselen, det var dramatikk p dramatikk i 12 timer. Jeg tror de frreste ville valgt en vaginal fdsel i vre sko. 4. Jeg stolte ikke p kroppen min kombinert med at denne babyen betydde (og betyr) alt for meg. Jeg ville f han levende ut. Enkelt og greit. 

 

 

Rett etter nyttr fikk vi bedre oppflging. Ikke at det vi frst hadde var drlig, men jeg trengte mer. Mye mer p alle plan. Jeg trengte noen som forsto utryggheten min og som skjnte reaksjonene, det er ikke lett for folk forst denne biten selv om man jobber i helsevesenet. Man m enten ha opplevd det selv eller ha mye erfaring p dette omrdet. I det jeg flte meg bedre ivaretatt, greide jeg slappe mer av, glede meg, knytte meg til babyen. I forhold til mange andre i vr situasjon, var jeg ganske uredd (selv om jeg var mer redd enn "vanlige gravide"). Jeg begynte g til samtaler med en jordmor som har spesialkompetanse p omrdet, jeg fikk bearbeid mer fra forrige fdsel. Vi fikk tett oppflging medisinsk med hyppigere ultralyder og ble testet for bde det ene og det andre ganske snn hyppig. Vi gikk ogs til en "vanlig" jordmor for kontroller, et herlig menneske. P grunn av at jeg fikk s ekstremt god oppflging, greide jeg etterhvert tenke i de baner om bli igangsatt. Bare for vre klar p det, hadde jeg ikke ftt den ekstremt gode oppflgingen, hadde jeg aldri i livet tenkt tanken p bli igangsatt. Det er s viktig ha god oppflging! Jeg ble ikke presset, men betrygget om hvordan det eventuelt ville bli om jeg valgte en skalt prvefdsel. En prvefdsel gr ut p at jeg ville bli igangsatt og nrtid som helst kunne trykke p stoppknappen, dvs f keisersnitt. 

 

Mnedene gikk og jeg tenkte i stort sett hele andre trimester at dette skulle jeg f til! Jeg var livredd, men jeg ville virkelig ta tilbake kontrollen p kroppen min. Jeg ville f tilbake troa p meg selv, at jeg kunne fde et barn. Jeg mistet troa p meg den dagen vi mistet Saga. Jeg visste det kom til bli min livs strste utfordring og at det ville kreve ekstremt mye mentalt arbeid og forberedelse av meg, for ha kontroll p frykten og panikken. Etterhvert ble en dato satt, 23 mai. Ikke spikra fast, men for at jeg skulle ha noe fast holde ved. 23 mai skulle jeg igangsettes. Presis i uke 38+0. Det er vanlig bli satt i gang fr nr man mistet rundt termindato, dette for unng undvendig frykt og stress. Sykehuset skulle legge tilrette s vi fikk den beste behandlingen vi kunne f, pappsen skulle f vre med fr, under og etter fdsel, vi skulle f enerom, vi skulle f slippe ligge p barsel (som jeg syntes var s utrolig vanskelig da det var s vondt vre der sist!). Det var dager i 2 og starten av 3 trimester at jeg var livredd og tenkte i keisersnitt-banene, men stort sett greide jeg ha troa p at dette skulle jeg f til. Men ja, jeg vinglet innimellom, spesielt p slutten.

 

S kom slutten av tredje trimester. Dere husker kanskje at ting gikk nedover, skrev litt om det her p bloggen. Dere visste bare ikke at det var for at fdselen var s ufattelig nrme. Jeg begynte f heftige mareritt og flashbacks, kroppen og underbevisstheten min ville ikke at jeg skulle gjre dette. Jeg hadde s mange filmer i hodet hvor jeg s for meg at det samme som sist skjedde, n med gutten vr. I detaljer. Helt jvlige filmer. De pvirket meg hele dagen og hele natten. Jeg ble mer og mer redd. Posttraumatisk stress. Jeg som ikke hadde plagdes med det etter at Saga dde, kjente for alvor p dette n. Det var vanskelig tenke p vaginal fdsel, jeg var flere ganger inne p sykehuset for at jeg var s utrygg. Jeg var utslitt, jeg grt og grt. Overlegen sa at jeg ikke mtte vre flink pike og presse meg for hardt. Hun s hvor mye jeg slet og hvor ufattelig hardt jeg presset meg selv. Det var godt f hre de ordene, at hvis jeg ikke greide det, var det fullt forstelig. Samtidig fikk jeg sttte og oppbacking av vr samtalejordmor, hun greide snike inn litt tro p meg selv oppi all frykten. Hennes ord har alltid sttt s sterkt da hun vet hva jeg snakker om. Hun forstr. S nr hun sa at dette kunne jeg f til, ndde det bare inn. Blant alle marerittene, flashbacksene, redselen og de vonde tankene. Men nr det nrmet seg 23 mai, var det egentlig ingenting som greide n inn. Keisersnitt var ofte i mine tanker. Det eneste jeg kunne hpe p, var at jeg greide ha kontroll p panikken. Fikk jeg full panikk, visste jeg at jeg ikke ville greie det. Jeg jobbet steinhardt med meg selv. Jeg visste at dette ville bli min livs strste utfordring. Fikk jeg det til, er jeg "verdens modigste". Velger jeg keisersnitt, er jeg fornuftig og sparer meg for undvendig lidelse. 

 

I uke 36+3 eller 4 (noe snt) fr jeg fullstendig panikk. Jeg m f ungen ut s fort jeg bikker den prematurgrensa. Aller helst skulle jeg ftt han ut allerede i uke 36 (og det ble diskutert p sykehuset), men jeg greide tenke p hannes beste. For hannes beste var alt som betydde noe for meg. Det var ogs grunnen for at jeg ville f han ut fr 23 mai som var vr planlagte dato, jeg flte at for hver dag han ble i min mage kte sjansen for at han skulle d. Jeg flte at hvis jeg ventet til 23 mai, ville vi miste han. Det er jvlig ha de tankene. Greide likevel holde ut til uke 37 og det krevde mye mentalt arbeid hos meg. prve holde kontroll i fryktkaoset. For "vanlige folk" uten denne tapserfaringen vil nok disse setningene hres helt rare ut, men det er helt forferdelig bre p det kjreste du har og vite at kroppen din kan svikte deg p et millisekund. Plutselig har du mistet alt.. Slik som sist.

 

 

Tirsdag 15 mai drar vi til Bod. Vi fr valget om vre p fden eller Zefyr hotel, vi velger sistnevnte. Vi sier til folk rundt oss at vi skal inn til observasjon og blir her ei stund, sannheten er at jeg neste dag (etter planen) skal bli igangsatt. 16 mai p kvelden. Ventetiden frem til da er pinefull lang. Timene gr i sirup. Jeg m bare f han ut. Jeg greier likevel vre innstilt p en vaginal fdsel, jeg vil jo ikke ha keisersnitt! Jeg vil s gjerne f det til. Jeg flte meg hele veien trygg p lidelser de kunne forutse, det som jeg var utrygg p var akutte ting som kunne skje. Som morkakelsning. Som bare skjer, uten forvarsel. Morkaken hadde lsnet delvis sist, uten forvarsel. 

 

S kom 16 mai, det er kveld. Legen sjekker med ultralyd at alt er fint. Det var viktig for meg f vite at morkaka s bra ut, for ha en sjans for greie dette. S blir en ballong satt, ballongen blir fylt med litt ekstra vann enn normalt. I det jeg ligger i gynekologstolen gr det opp for meg hva jeg n skal sette min kropp igjennom. Jeg fr et snev av panikk, men greier ha kontroll oppi alt. Alt blir s virkelig.

 

Samme kveld skrev jeg dette: 

 

16 mai: 

 

Kroppen forbereder seg p en ny ddfdsel, ubevisst. Jeg m flere ganger tenke "Nei, det er ikke 17 mars 2017 n, det er ikke en ddfdsel (forelpig i alle fall), dette er en ny fdsel". I dag er jeg 37+0, n greier jeg ikke srlig mer. I kveld kl 20.20 fikk jeg ballong, jeg kjente panikken bre seg over meg i det jeg satt i gynekologstolen. Minner fra sist begynte komme, selv om jeg ikke ble satt i gang da. Tror det var vaginalunderskelsen og murringene som bragte frem minnene. Tenker p sist gang. Jeg blir redd. Skikkelig redd. Men ingen ser det. Jeg skal alltid vre en flink pike, aldri vise frykt. Men sannheten er at jeg skjelver p innsiden. Minnene fra sist kommer. Kroppen husker det godt, selv om jeg prver fortrenge det hele. Jeg begynner miste trua p meg selv. Redd, allerede n? Hva faen blir du tenke nr du ligger i fdsel med ordentlige rier da, nr du blir redd av disse smmurringene? 

 

Etterhvert som timene gr p kvelden, fr jeg flere og flere murringer. For hver "murring" blir jeg redd. Prver tenke p noe annet, men det er umulig. Jeg er ikke redd for smertene, jeg er redd for f en s forferdelig fdsel som sist. Det miste Johan, det slite med f ham ut. Hele miksen av de 12 forferdelige timene fra formiddagen den 17 mars til hun var ute p natta den 18. Smertene bare minner meg p hva som skjedde sist. Og det er s vondt tenke p. Murringene er ikke direkte ubehagelige, men greier fint puste meg igjennom dem. Enn s lenge har jeg litt kontroll, men jeg begynner som sagt tvile p meg selv. Hvordan blir jeg reagere nr vannet blir tatt (vannavgang skjedde sist, tror det blir utlse noe)? Hvordan blir jeg reagere nr riene kommer? 

 

Jeg blir aldri tilgi meg selv om han dr i magen min, for at jeg skulle vre s himla "tff" velge en vanlig fdsel fremfor keisersnitt, som var det kroppen min nsket. 

 

-

 

17 mai skrev jeg dette: 

 

17 mai:

 

Vknet flere ganger i natt. Mye redd, mye murringer og smtak. Ballongen skled ut p formiddag, men ikke nok moden til ta vannet. Var livredd nr den kom ut.  N skjer det. Kl 19:45 har jeg ftt min andre modningspille, uten effekt hittil. Begynner bli motls. Fler jeg str p siden av meg selv, aner ikke hva jeg holder p med eller noe. Vil bare bli ferdig. Men innser at for hvert steg nrmere jeg kommer en baby, jo mer redd blir jeg. Greier jeg det uten keisersnitt? Eller, vil det g uansett? Eller vil igangsettelsen bli mislykket og uansett ende i KS? Da har jeg i allefall prvd.

 

 

17 mai var bare et vakuum. Vi var helt i vr egen boble. Denne dagen ble vi overflyttet til fden. Andre gikk veivet med flagg og feiret nasjonaldagen, jeg flte jeg sto p siden av meg selv. Redd. Begynte miste motet. Det er tft bli igangsatt i utgangspunktet da det kan vre lang ventetid. Jeg var hverken lei eller utlmodig, jeg var bare ddsredd. For hver dag som gikk flte jeg sjansene for f en levende baby minsket. 17 mai var tff, men 18 mai skulle vise seg bli enda tffere..

 

 

Neste del kommer om et par dager ♥


Flg gjerne facebooksiden min her

Om meg

Sunniva E. Pedersen - Englemamma og gravid igjen

Hei! Jeg heter Sunniva, er 23 r gammel og kommer fra Salten i Nordland. Er gift med Kristoffer og eier cocker spanielen Dennis. Mars 2017 ble vi engleforeldre til Saga Eleah, Sommeren 2018 venter vi vrt hjerteplaster. Flg oss p vr ferd!

Sk i bloggen

Kategorier



Arkiv




Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no