hits

Sunniva Emilie Pedersen

Englemamma og gravid igjen

Forlsningen del 3 30.05.2018

 

 

Del 1 kan leses her

Del 2 kan leses her

 

Vi var kommet til 5 cm som jordmor sa, selv om jeg skjnte at vi var nrmere 6 enn 5. Jeg hadde p forhnd sagt at det med cm var vanskelig for meg, for jeg forbandt det med Saga sin dd. "N er det 2 cm igjen til han dr, 1 cm igjen", ja dere skjnner. Jeg syntes likevel det gikk OK hre cm under fdselen, men p en mte glad for at jordmor sknet meg fra tallet 6, som var tallet Saga dde p under forrige fdsel. Det hadde kanskje utlst panikk, da det tallet er s sterkt for meg.

Uansett. Etter noen laaaaaaange dager og en fdsel som ikke gikk s fort og greit som vi hadde hpet p, begynte jeg gi opp hpet ved 5 cm pning. Det tok evigheter komme seg opp til 5 cm, jeg tenkte jo i mitt sinn at det ville ta like lang tid komme opp til full pning som til 5 cm (selv om jeg ble forsikret om at slik trengte det ikke vre, som regel var det ikke slik). Med mine drlige rier, var det likevel sannsynlig at dette ville ta lang tid, om vi n i det hele tatt kom i ml med vaginal fdsel. Jeg var ofte oppe rrte p meg selv om jeg var lenket fast til senga, mannen passet p at jeg bde spiste og drakk nok, vi gjorde alt for at dette skulle g. Det var s frustrerende! Riene var ubehagelige, men de varte ikke lenge nok slik at de fikk utrettet noe srlig. Klokken var ca halv ti p kvelden. Mini fikk elektrode p hode slik at vi fikk overvket hele hjerteslag fremfor halve (som man fr ved CTG). Han hadde det bra hele veien, aldri noen som helst antydning til at han ikke hadde det bra. Pulsen ble aldri lav, den var akkurat som den skulle vre. Da var det utrolig frustrerende at kroppen min ikke.ville.fde. Mislykket-flelsen slo av og til over meg, kroppen min kan ikke fde. Hvorfor var jeg s dum som tenkte tanken engang. Den kan ingenting. Den svikter meg bare. 

Jordmor beslutter ke dryppet til nesten maxdose, funket ikke det s mtte vi tenke i andre baner. Siden det var spass hy dose ba jeg om at epiduralen ble aktivert snn for vre p den sikre siden. Jeg taklet riene jeg allerede hadde, bare fint, men jeg ante jo ikke hvor lang tid det ville ta og hvor mye sterkere dem ble nr vi kte. Smerte kunne utlse panikk hos meg, hadde jeg blitt advart om p forhnd av legen (med tanke p den forferdelige utdrivningsfasen p 3 timer sist). Jeg mtte jo bare sammenligne med forrige fdsel, som var min eneste erfaring. Den gang var jeg glad jeg hadde epidural! Det jeg bare husker fra sist, var at riene ble megaheftige uten noen pauser nr jeg fikk spass med drypp. Da fikk jeg dog mye mer i styrke, da!

N var klokken ca halv ti. Dryppet ble som sagt ogs kt ca samtidig som epiduralen ble aktivert. Jeg hadde 5-6 cm pning. 

 

 

Plutselig virker ikke lystgassen lengre. Jeg kjenner noe blir annerledes. Jeg kjente jo godt igjen flelsen fra sist, men hodet mitt trodde overhodet ikke p at jeg allerede kjente trykketrang. No way, det mtte vre noe annet. Jeg var innstilt p at dette ville ta mange, mange timer. Jeg hadde jo bare 5 cm pning! Det kjennes ut som jeg skal tisse p meg, bsje p meg, alt p en gang. Jordmor m sette inn kateter for f tmt blren og i ettertid fikk jeg vite at hun da kjente at hodet sto langt nede, hun ble selv overrasket. Hun ber om f sjekke meg (noe hun svidt fr da jeg begynner f ganske vondt) og sier kanten er blitt kjempetynn. "Ja ja, men vi blir nu uansett ikke ferdig fr tel pske om det skal ta like lang tid opp til full pning som det tok til 5 cm". Jordmor begynner klargjre. Jeg spr hva hun gjr og hun "klargjrer til at baby kommer". Husker jeg fnyste av henne. Hun trenger da ikke klargjre N! Det er jo enda leeeenge igjen. Mange timer. Hun tilkaller en til jordmor. Jeg lurer p hva i alle dager dem holder p med, Hallo!!! Jeg har jo bare 5 cm pning! 

S.. Kjenner jeg det. Den flelsen nr ungen beveger seg forbi spina, som det kalles. Jeg blir kvalm og vil kaste opp. Jordmor smiler, hun skjnner at ungen snart er ute og vet hvor han str, hennes antagelser stemmer. Jeg mister kontrollen over kroppen min, som man ofte gjr p dette stadiet. Jeg fr et snev av panikk, denne fasen var s utrolig vanskelig for meg sist. Der andre fler en lettelse for f presse og greier tenke at  "snart er vi ferdige og endelig kan jeg f jobbe litt istedenfor bare kjenne p pningsriene", var de tre heftige timene sist brent fast i minnet. Eller, jeg fr bare ikke et snev av panikk, jeg fr panikk med stor P! Jeg prver flykte vekk fra senga, selv om det ikke gr. Stritter i mot, prver trekke meg unna jordmdrene. Str nrmest i bro, p en mte. Kan bare ikke beskrive det. De prver roe meg ned. Bare noen minutter etter at jeg fnyste av jordmoren som klargjorde til fdsel, kjenner jeg at jeg M presse og jeg M presse N! Jeg tar i det hardeste jeg klarer, uten noe klarsignal om at jeg skal presse. Jeg kjenner at ungen bokstavelig talt raser ut. Jeg presser igjen, enda hardere enn forrige gang. Jeg kjenner ungen beveger seg nedover, herregud for en merkelig flelse! Det var ikke slik sist gang.. S HOLDER de igjen ungen?! Jeg blir sint, fortvilet. Jeg m bare f han ut. Ikke faen at jeg greier holde igjen og IKKE trykke nr riene kommer. De snakker om revning, jeg driter i om jeg revner bare ungen kommer seg ut n. De sier at han snart er ute, jeg blir sint igjen (neida, ikke sinnasinna, men sunniva-sinna, dvs litt irritert). Trodde ikke p det. For det hrte jeg maaaaaange ganger sist gang, uten at hun faktisk kom ut. De sier jeg kan f kjenne p hodet, jeg roper NEI. Jeg ville ikke bli skuffet.. S kommer det en pressri til og jeg presser det hardeste jeg noen gang har presset. Plutselig forsvinner smerten. Etter skarve 3 minutter, er han ute. En halvtime fr hadde jeg bare 5 cm pning. Kroppen min forbereder seg ubevisst p f en dd baby opp p brystet. Jeg summer meg og moter meg opp til det tffe mtet, selv om hodet vet at han i teorien skal leve n. Opplevelsen fra sist satt snn i meg. Hodet mitt vet, men kroppen overstyrte bare alt.

 

S hrer vi skriket. Det er det merkeligste jeg noen gang har opplevd. Han grter. Han GRTER! Jeg begynner hyle, jeg rister, skjelver. Munnen min klaprer. Hendene skjelver ukontrollert. Hele jeg skjelver. Kristoffer rister. Vi grter. Vi vet nesten ikke hvor vi skal gjre av oss. "Han lever, herregud, han lever, babyen min". Jeg husker ikke alt vi sa engang. Det tar lang tid fr at vi roer oss. Det er sterkt for dem i rommet se p. Vi greier ikke forst, vi greier ikke tro p at han faktisk lever. Jeg fr han opp p brystet. Han grter. Han rrer p seg. Han kikker p meg, en rolig liten kar. Jeg forstr ingenting (han forstr nok heller ikke hvorfor mammaen er s hysterisk). Lever han ?!?! Er det mulig at han lever? Jeg greide fde. Det var helt sykt. Den mestringsflelsen. Det frivillig g igjennom en fdsel nr fdsel betyr dd i ditt hode, nr du mistet det kjreste du hadde under fdsel sist. Jeg tok tilbake kontrollen over min kropp og jeg innser endelig hvor forbanna sterk jeg er! Fyfaen s sterk jeg er! Det er noe av det villeste, sykeste, fineste, tffeste vi noen gang har gjort. Og jeg er s stolt av meg selv at ingen aner. Folk aner ikke hvor mye dette har kostet meg! Folk aner ikke hvor tft dette har vrt! Jeg skal aldri noen gang tvile p meg selv igjen, aldri! Jeg har fdt en dd baby og jeg har fdt en levende baby enda s redd jeg har vrt for miste han og! Uknuselig! Det er helt sykt.. For en opplevelse! Det sterkeste vi har gjort. Mannen har vrt min beste sttte, min bauta. Uten han, herregud for et menneske jeg har funnet meg ♥ 

 

 

N har jeg opplevd presse intenst i tre timer og i tre minutter. Hver sin ende av skalaen. Vondt p hver sin mte, var heller ikke behagelig at ungen bokstavelig talt spurtet ut. S det var ogs heftig, siden han bare raste ut. Men heller det fremfor tre timer! Etter at ungen var kommet ut, fltes det ut som hele sykehuset slapp pusten og kom for gratulere oss. S mange hadde ventet p dette! Det var mange trer. Vi ble gratulert av leger, jordmdre, barnepleiere, alle vi mtte p hadde hrt om oss og vr historie. Det betydde s mye for oss ♥

Noe annet som ogs var utrolig merkelig, var hvor gangfr og sprek jeg var etter denne fdselen. N forstr jeg hvor drlig jeg var etter forrige og hvor tff den var for kroppen min! Jordmdrene klargjorde en seng for trille meg til barsel (etter denne fdselen), husker jeg fnyste. Jeg kan da g selv? Har da ikke noen problem med g. Hjelp til dusje, hvorfor skal jeg ha det? Jeg var ikke svimmel, sjanglete eller noe. Ikke noe som helst redusert. Sist gang kunne jeg ikke snu meg i sengen eller sette meg opp, alt gjorde vondt. Lenge! Jeg slet med "alle slags plager" over lengre tid.. S denne gang, bortsett fra at jeg var bittelitt hoven nedentil, fltes og fles det ikke ut som jeg har fdt. Det har nok med hvor utrolig banka jeg ble etter sist fdsel, dette fltes ut som ingenting i forhold til det. Jeg har ikke hatt noen som helst problemer denne gang, egentlig!

 

 

Vi l mye hud mot hud og ammet fr vi ble flyttet over til barsel. Morkaken lsnet fort og greit, jeg synes det er helt ok fde morkaken jeg. Er jo ingenting i forhold til babyen! Ingen strre bldninger til tross for at jeg ikke hadde gtt 2 uker uten blodfortynnende, det var noe jeg var spent p! Pappa klipper navlestrengen s fort den er hvit og ferdig med pulsere, mini blir veid og mlt. Han skulle etter planen vre rundt 2700 gram +-, neida, han var nesten 3400 gram og hele 50 cm lang! 37 cm rundt hodet, 1 cm mer enn Saga. Hadde denne karen vrt inne til termindato, hadde han vrt nrmere 4500 gram, om ikke mer.. 

Jeg var veldig spent p om Mini skulle trenge noe hjelp, enten pustehjelp, lysbehandling eller noe annet. Jeg var kjemperedd for at han skulle havne p nyfdtintensiv, siden han kom litt tidlig til verden. Neida! Lillegutt kom ut frisk som en fisk, 10 p apgar score (beste score) og sjeldent sugesterk til vre fdt i uke 37. Han gapet (og gaper) hyt og har gjort ammingen enkel da han alltid har hatt et s bra tak (hvis man ser bort fra trbbelet med vektnedgang pga at han sovner). Han hadde litt forhyede bilirubin niver, men langt under grensa for lysbehandling. 

 

 

Etter vi kom oss p rommet, l vi bare koste oss i sengen. Han fant fort ut at han ikke likte plastboksen av en seng, det var myye bedre ligge inntil mamsen! Pappsen ringte til familie for fortelle nyheten, man kan mildt sagt si at de var overrasket. De trodde jo ikke mini skulle komme fr uti juni! Flere satt jeg jo ogs meldet med underveis i fdselen (bare at de ikke visste at jeg fdte), det var noen sprsmlstegn ja! Alle hjerter gledet seg og endelig kunne vi f kjenne p denne lykken ♥ Det var godt for oss, familien vr og andre som har heiet snn p oss ♥ 

 

Jeg har et annet bilde p telefonen, hvor Kristoffer holder sitt barn, ulykkelig, tom og knust. Ikke Johan, men Saga. Det bringer frem trer nr jeg ser p dette bildet. For meg, for han, for oss, er det ingen selvflge ha et levende barn. Det er godt ogs ha et bilde som dette. vite at livet ogs har skjenket oss med noe godt, noe veldig godt ♥

 

 

Mer om barseltiden kommer senere ♥

 

 

 


Flg gjerne facebooksiden min her

0 Kommentarer skjul

Skriv en ny kommentar

Om meg

Sunniva E. Pedersen - Englemamma og gravid igjen

Hei! Jeg heter Sunniva, er 23 r gammel og kommer fra Salten i Nordland. Er gift med Kristoffer og eier cocker spanielen Dennis. Mars 2017 ble vi engleforeldre til Saga Eleah, Sommeren 2018 venter vi vrt hjerteplaster. Flg oss p vr ferd!

Sk i bloggen

Kategorier



Arkiv




Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no