Kjære Mammapoliti

 

Er det en ting jeg vil si til Mammapolitiet (og forsåvidt Pappapolitiet også). 

CHILL! Ta deg en bolle eller ti! Bry deg om dine egne saker! 

 

 

Nei. Jeg snakker ikke til deg som ga meg råd om hvilken smokk som passet for dere eller hvilken vogn du var fornøyd med. Jeg snakker ikke til deg som kommer med forsiktige, velmente råd. “Det funket for oss, det funket ikke for oss”, også er man ferdig der. Det er bare koselig å utveksle erfaringer og jeg har satt pris på mange av rådene vi har fått. Man har mye man kan lære av andre! 

Hvem er det som er problemet da? Det er de som prakker på deg sine meninger og er veldig trangsynt i tankegangen sin. Skikkelig ovenfra og ned holdning. Jeg er best-holdning. “Dette er den eneste måten å gjøre ting på”. Du vet du har vært utsatt for Mammapolitiet når du føler deg helt ubrukelig som Mamma etterpå. Du føler at den andre ser på deg som stokke stokke dum. Heldigvis tenker jeg relativt kjapt at jobben jeg gjør, den er mer enn bra nok. Det er jeg veldig trygg på! Mammapolitiet leter etter hver eneste mulighet til å kritisere deg, korrigere deg. Det.er.så.slitsomt! Ja, det er første gangen vi gjør dette som praktiserende foreldre, men dere må for all del ikke føle at vi er to hjelpesløse sjeler som dere må kaste dere over – ellers går det rett vest. Å nei du! Slapp av! Vi har faktisk ganske god kontroll, de få gangene vi er usikker på noe kontakter vi enten helsepersonell eller andre erfarne. Jeg har følt og føler fortsatt det er litt sånn at folk ser på oss som helt ubrukelig – er jo første gangen må vite og vi kan ikke en dritt tydeligvis. Dere kan bare slappe heeeelt av. Vi har en veldig tilfreds liten klump 😉 

 

“Du har kledd på ungen dine alt for mye/lite klær” 

“Epidural? Lystgass? Hvorfor i all verden brukte du det? Jeg fødte heeelt uten smertelindring jeg”

“Hvorfor bruker du tøybleier på han? Æsj? Engangsbleier er det som er best å bruke” 

“Hvorfor i alle dager vil du langtidsamme? 2 år!! Æsj, det er jo bare ekkelt”

“Hvorfor i alle dager gir du ikke babyen grøt og mos? Babyen din blir å få alvorlig jernmangel! Gir du maten i biter?? OMG!!”

“Hvorfor i alle dager skal ikke han begynne i barnehagen når han er 1 år? Barna har best av å være i barnehagen!”

“Du må ikke la babyen se på TV!”

“Skal du ikke trappe ned på amminga snart???”

“Du må ikke mate babyen så ofte, ikke gi han så mye mat!”

“Han er/gjør sånn fordi at du gjør det og det feil”

“Ikke gjør det sånn, gjør det sånn”
 

“Du må ikke skjemme bort babyen med å samsove!” “Du må ikke skjemme bort babyen med å ta den opp med en gang den skriker”. “Du må ta deg en skrikekur-uke, så skal du se han sover” “Du må ikke vugge babyen i søvn, du må ikke amme babyen i søvn”. “Du må bare la han finne ut av det selv”. JEG BLIR SÅ SLITEN! Dette er få av veldig mange eksempler. Du får prakket på deg råd fra den eldre garde som gjerne henger 20-40-60 år etter i tid (MYE har skjedd siden da!), det er også dem som ber meg overse anbefalinger fra norsk helsevesen. “Det er så mye hysteri for tiden”. Nei, det er en grunn for at det anbefales å gjøre tingene slik! Du får “råd” fra folk som ikke har barn engang, barn selv, unge, voksne, gamle, kvinner, menn, du får råd fra alle, rett og slett. Problemet er som sagt ikke dere som forteller om deres erfaringer eller anbefaler meg noe, jeg elsker å dele erfaringer med andre samt høre hva som funket for dem. Problemet er holdningen din! Du kan ha så mange barn du bare vil, du kan ha jobbet med barn i tredve år, det forandrer fortsatt ikke det faktum at vi er foreldrene til vår sønn – og vi er ekspert på akkurat han, akkurat som du er ekspert på dine barn. Og trenger jeg hjelp, så spør jeg. 

 

Kan vi ikke bare få gjøre som vi selv vil? Prøve, feile litt? Slik alle andre gjør? Vi har faktisk ganske god kontroll, vi har faktisk et bevis på det 😉 Se hvor fornøyd, trygg, rolig og tilfreds sønnen vår er da! Alle foreldre må finne sin måte å gjøre ting på! Ingen barn er like – som foreldre har man forskjellige verdier og måter å gjøre ting på. 

 

Nyfødt liten sak, i starten kunne vi ikke skifte bleie eller kle på klær på denne lille fjerten. Hva om vi skadet han! Det tok en dag eller to, så var vi inne i gamet. Og jeg synes det går veldig greit!

 

Jeg leste om dette ang. Mammapolitiet på ei gruppe og kom over en teori som jeg tror det ligger noe i. Det er akkurat som at noen foreldre (sikkert ubevisst) føler seg truet / dårlig for at du velger å gjøre ting annerledes enn dem selv. “Tror hun at hun er noe bedre enn meg da, mener hun at MIN måte er feil siden hun ikke gjør som meg?”. Kanskje får denne forelderen et stikk i seg når du forteller at du skal ha babyen et år ekstra hjemme? Kanskje føler hun/han seg dårlig, for at de sendte barnehagen sin i barnehagen som ettåring? Kanskje føler hun seg dårligere, for at hun ikke har lyst eller ork til å lage babyen hjemmelaget mat? Kanskje er hun lei seg for at du fikk til ammingen, men ikke hun selv? En følelse av å være dårligere kanskje? Skal ikke si at det er slik hos alle, noen virker bare rett og slett til å være en bedreviter som person, uten en usikkerhet i bunn. Men jeg tror absolutt det ligger noe i den usikkerheta.. 

De aller fleste foreldre gjør en super jobb, det er veldig mange forskjellige måter å oppdra et barn på, det finnes ikke bare “min måte eller ingen måte”. De aller fleste vokser opp til å bli flotte barn. Det må du huske på, neste gang du føler for å bruke pekefingeren ♥ (Og nei, folk må ikke være redd for å diskutere barn med meg, som regel går det helt fint :* Jeg vil bare bli respektert for de valgene jeg tar!). 

 

 

Ikkje stryk på, ikkje kos, ikkje vugg, ikkje klapp,
ungen blir jo bortskjemt hvis du e for slapp!

Ikkje smil te ikkje se på, for Guds skyld ikkje le! 
Ungen vil jo ikkje sova då, ikkje rart du ikkje får det te!

Aldri, eg seie aldri, la ungen sovna på ditt bryst,
Då komme han aldri te å sovna sjøl, heilt av egen lyst!

Viktig, så viktig, han må sova på eget rom! Sjøl om sengå uten han kan følas kald og tom

Pass på, venn an te, helst før han blir født, 
Sova heila nattå, bare drømma søtt

Hvis han grine, la han grina, har bare godt av det! 
Får så sterke lunger då, bare vent å se!

De har greia på det alle, mest de UTEN små, 
Koss me best ska gjørr det, ka vei me ska gå

Eg e ikkje vanskelige, eg gjørr så passe meg,
Har vel aldri brydd meg, koss DU gjørr det hos DEG!

For eg vett så godt at årå, de går så alt for fort
Då kan me ofte trega på, alt me sko ha gjort

Då vett eg i mitt hjerta, at om eg feil har gått,
Bomma titt og ofte, på både stort og smått 

Så har han fått min kjærlighet, min omsorg og min trøst, 
Eg drite i ekspertene – han komme alltid først! 

Eg vugge og eg synge, me smile og ler, 
Når eg legge meg om kvelden, så ligge han og her

Eg stryke på og kose med, heilt te han sovne,
Han får ligga på armen min, heilt te an dovne 

Eg gjørr det med glede, det e jo så flott!
Å kosa og elska det gjørr jo så godt! 

Eg nyte kvert sekund, finne lykke i ditt smil,
For du e min lille gutt så lenge som du vil 

 

 

 

Har du vært utsatt for mammapolitiet og synes det er like irriterende som meg? Lik gjerne innlegget 🙂 

 

 

 

Stille

Hei! Jeg er ikke så ofte innom bloggen lengre, som dere kanskje har merket? Jeg er generelt ikke like aktiv i sosiale medier som før. Jeg hadde (spesielt i svangerskapet) et stort behov for å dele. Først og fremst for at det å skrive er terapi for meg, men jeg hadde også et stort behov for å spre kunnskap om vår situasjon. Hvordan er det å miste et barn? Hvordan er det å være gravid igjen på nytt? Hvordan er tiden etter med et såkalt “hjerteplaster”? 

Vel. Behovet for å dele har vel endret seg. Jeg har mye mer igjen for det å snakke med nære eller folk som har vært i samme situasjon. Jeg har også funnet ut at jeg kan skrive så mye jeg vil, uten at folk blir å forstå noe mer (men veldig mange bryr seg og prøver så godt de kan å forstå, og dét er jeg veldig glad for!). Ikke ta min stillhet som at vi “har gått videre og har det fint med sorga”, å nei du. Så lett er det ikke! Men jeg velger å snakke med folk som forstår, det gir meg mest ♥ Jeg er egentlig en positiv person av meg av natur, så når det ble så mye tungt og trist her på bloggen. Nei jeg kan heller snakke med min kjære eller andre i samme situasjon – istedenfor å dele det til alle og alt. Så til dere som har lurt på hvorfor blogginga har vært så som så, der har dere svaret! 

Om jeg kommer til å fortsette bloggen? Sikkert! Men det blir nok mer sporadisk, når det er noe jeg virkelig har på hjertet. Eller kanskje det bare blir “kjedelige hverdagsinnlegg”? Don´t know 🙂 Ha en fin kveld dere ♥

Livet ass

Skriver fra mobilen og har tidenes ammetåke, så bær med skrivefeilene mine..

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. For egentlig har jeg det veldig bra, sånn når alt kommer til alt. Jeg smiler og ler som aldri før, Kompis gjør livet godt å leve. Vi har det helt fantastisk sammen – meg, han og Pappsen. Et uknuselig bånd, så sterkt.

Likevel har ikke ting vært så lett sånn ellers på ikke-Kompis fronten. Som når han sover eller jeg er alene / med K. Jeg har ikke følt det slik som dette før, tror jeg. Deprimert sa du? Nei. Jeg er ikke det. Jeg måtte sjekke symptomlista for sikkerhets skyld, i tilfelle jeg overså noe. Nei, scoret nesten ikke på noe. Jeg leser meg selv godt, det er liksom ikke noe i nærheten av en depresjon. Og deretter lurer jeg på; Hvorfor skal man være så kjappe til å sette diagnoser? Med en gang dagene er litt ekstra tøffe, så er man deprimert?
Det er nok ei god blanding av alt vi står i. Og jeg vet innerst inne at det er helt normalt, at jeg må senke kravene og godta at kroppen må hente seg inn igjen og summe seg litt etter alt som har vært. Også må jeg GODTA at noen dager bare er dritt, slik som det er hos alle.

Jeg føler meg som verdens verste Kone, Familiemedlem, Venn, Nabo, ja egentlig alt for tiden. Og da mener jeg at jeg ikke strekker til i det hele tatt. Jeg er litt fjern, får ikke fulgt opp relasjoner som er viktige for meg. Men det kommer seg vel, dårlig samvittighet får jeg uansett. Nå går alt jeg har til Mini, føler det er det eneste jeg greier å gjøre ordentlig for tiden. Jeg tror nok det blir bedre snart, jeg må bare få puste litt. Takk til de som forstår, det betyr alt. Jeg utredes fortsatt og det neste blir vel ME utredning som jeg har kviet meg for i åresvis. Er lei av å snakke om sykdom, så stopper der. Ja, jeg er rett og slett bare lei av sykdom og negativitet. Ikke at jeg er den mest negative, men når man er sliten, syk og litt nedfor blir det gjerne slik.

💗 Livet og foreldrerollen er ikke for pyser, det kan være riktig så slitsomt til tider. Men sånn er det bare. Det er opp og nedturer for enhver. Da gjelder det å leve på oppturene 💗 Ha ei fin natt alle. Mini sover på siden av meg, er vel snart på tide med måltid nr xxxx 😅 Spiser som en hest, grovt anslått alt mellom 12-16 ggr i døgnet.. Han spiser dag som natt. Godnatt 💗

Lille hjerteplaster

 

Kjære lille Hjerteplaster, 

merker du hvor elsket du er?

Merker du gløden du har rundt deg, 

som bare hjerteplastre har?

Du er omringet av kjærlighet fra alle kanter,

du får ikke bare kjærlighet for én, men for to.

Kjære lille Hjerteplaster,

vet du hvor viktig du er for oss?

Du er alt. Du er det vi gleder oss til å våkne til om morgenen,

ditt brede glis og din herlige latter.

Å som vi elsker å følge med på utviklingen din. Vi blir helt i ekstase av hver nye ting du gjør.

Du er den vi kysser god natt om kvelden, du er våre drømmer og vårt håp.

Du er vår største bekymring og du har vekket en frykt i oss som vi ikke trodde fantes.

Du gjør oss så uendelig sårbar. Kjærligheten er så sterk at vi blir helt hudløs, å så skummelt men samtidig så fantastisk.

Kjære lille Hjerteplaster, ser du hvor mye vi jobber for å gi deg den beste oppveksten?

Men vi snubler vi også, som alle andre foreldre. Vi gjør det ikke alltid pedagogisk rett, 

noen ganger følger vi bare fornuften. Og noen gang blir sikkert det og feil. 

Men det gjør ingenting. Når vi ser hvor glad, rolig, tålmodig og tilfreds du er, 

er alt det harde arbeidet verdt det. Jeg kan tvile på mye, men er det en ting jeg ikke tviler på, er det at at du har det bra hos oss ♥

Vi er ikke perfekte som foreldre eller mennesker, men vi greier foreldrejobben for akkurat vår sønn helt utmerket ♥

Kjære lille hjerteplaster, vit at du alltid vil være trygg hos oss og elsket for den du er. 

Takk for at vi fikk akkurat deg hjem til oss, takk for all kjærligheten du gir.

Og viktigst av alt. Takk for at vi har deg å gi så mye kjærlighet til. 

 

Mamma og Pappa 

 

 

Forløsningen del 3

 

 

Del 1 kan leses her

Del 2 kan leses her

 

Vi var kommet til 5 cm som jordmor sa, selv om jeg skjønte at vi var nærmere 6 enn 5. Jeg hadde på forhånd sagt at det med cm var vanskelig for meg, for jeg forbandt det med Saga sin død. “Nå er det 2 cm igjen til han dør, 1 cm igjen”, ja dere skjønner. Jeg syntes likevel det gikk OK å høre cm under fødselen, men på en måte glad for at jordmor skånet meg fra tallet 6, som var tallet Saga døde på under forrige fødsel. Det hadde kanskje utløst panikk, da det tallet er så sterkt for meg.

Uansett. Etter noen laaaaaaange dager og en fødsel som ikke gikk så fort og greit som vi hadde håpet på, begynte jeg gi opp håpet ved 5 cm åpning. Det tok evigheter å komme seg opp til 5 cm, jeg tenkte jo i mitt sinn at det ville ta like lang tid å komme opp til full åpning som til 5 cm (selv om jeg ble forsikret om at slik trengte det ikke være, som regel var det ikke slik). Med mine dårlige rier, var det likevel sannsynlig at dette ville ta lang tid, om vi nå i det hele tatt kom i mål med vaginal fødsel. Jeg var ofte oppe å rørte på meg selv om jeg var lenket fast til senga, mannen passet på at jeg både spiste og drakk nok, vi gjorde alt for at dette skulle gå. Det var så frustrerende! Riene var ubehagelige, men de varte ikke lenge nok slik at de fikk utrettet noe særlig. Klokken var ca halv ti på kvelden. Mini fikk elektrode på hode slik at vi fikk overvåket hele hjerteslag fremfor halve (som man får ved CTG). Han hadde det bra hele veien, aldri noen som helst antydning til at han ikke hadde det bra. Pulsen ble aldri lav, den var akkurat som den skulle være. Da var det utrolig frustrerende at kroppen min ikke.ville.føde. Mislykket-følelsen slo av og til over meg, kroppen min kan ikke føde. Hvorfor var jeg så dum som tenkte tanken engang. Den kan ingenting. Den svikter meg bare. 

Jordmor beslutter å øke dryppet til nesten maxdose, funket ikke det så måtte vi tenke i andre baner. Siden det var såpass høy dose ba jeg om at epiduralen ble aktivert sånn for å være på den sikre siden. Jeg taklet riene jeg allerede hadde, bare fint, men jeg ante jo ikke hvor lang tid det ville ta og hvor mye sterkere dem ble når vi økte. Smerte kunne utløse panikk hos meg, hadde jeg blitt advart om på forhånd av legen (med tanke på den forferdelige utdrivningsfasen på 3 timer sist). Jeg måtte jo bare sammenligne med forrige fødsel, som var min eneste erfaring. Den gang var jeg glad jeg hadde epidural! Det jeg bare husker fra sist, var at riene ble megaheftige uten noen pauser når jeg fikk såpass med drypp. Da fikk jeg dog mye mer i styrke, da!

Nå var klokken ca halv ti. Dryppet ble som sagt også økt ca samtidig som epiduralen ble aktivert. Jeg hadde 5-6 cm åpning. 

 

 

Plutselig virker ikke lystgassen lengre. Jeg kjenner noe blir annerledes. Jeg kjente jo godt igjen følelsen fra sist, men hodet mitt trodde overhodet ikke på at jeg allerede kjente trykketrang. No way, det måtte være noe annet. Jeg var innstilt på at dette ville ta mange, mange timer. Jeg hadde jo bare 5 cm åpning! Det kjennes ut som jeg skal tisse på meg, bæsje på meg, alt på en gang. Jordmor må sette inn kateter for å få tømt blæren og i ettertid fikk jeg vite at hun da kjente at hodet sto langt nede, hun ble selv overrasket. Hun ber om å få sjekke meg (noe hun såvidt får da jeg begynner få ganske vondt) og sier kanten er blitt kjempetynn. “Ja ja, men vi blir nu uansett ikke ferdig før tel påske om det skal ta like lang tid opp til full åpning som det tok til 5 cm”. Jordmor begynner klargjøre. Jeg spør hva hun gjør og hun “klargjører til at baby kommer”. Husker jeg fnyste av henne. Hun trenger da ikke klargjøre NÅ! Det er jo enda leeeenge igjen. Mange timer. Hun tilkaller en til jordmor. Jeg lurer på hva i alle dager dem holder på med, Hallo!!! Jeg har jo bare 5 cm åpning! 

Så.. Kjenner jeg det. Den følelsen når ungen beveger seg forbi spina, som det kalles. Jeg blir kvalm og vil kaste opp. Jordmor smiler, hun skjønner at ungen snart er ute og vet hvor han står, hennes antagelser stemmer. Jeg mister kontrollen over kroppen min, som man ofte gjør på dette stadiet. Jeg får et snev av panikk, denne fasen var så utrolig vanskelig for meg sist. Der andre føler en lettelse for å få presse og greier å tenke at  “snart er vi ferdige og endelig kan jeg få jobbe litt istedenfor å bare kjenne på åpningsriene”, var de tre heftige timene sist brent fast i minnet. Eller, jeg får bare ikke et snev av panikk, jeg får panikk med stor P! Jeg prøver å flykte vekk fra senga, selv om det ikke går. Stritter i mot, prøver trekke meg unna jordmødrene. Står nærmest i bro, på en måte. Kan bare ikke beskrive det. De prøver å roe meg ned. Bare noen minutter etter at jeg fnyste av jordmoren som klargjorde til fødsel, kjenner jeg at jeg MÅ presse og jeg MÅ presse NÅ! Jeg tar i det hardeste jeg klarer, uten noe klarsignal om at jeg skal presse. Jeg kjenner at ungen bokstavelig talt raser ut. Jeg presser igjen, enda hardere enn forrige gang. Jeg kjenner ungen beveger seg nedover, herregud for en merkelig følelse! Det var ikke slik sist gang.. Så HOLDER de igjen ungen?! Jeg blir sint, fortvilet. Jeg må bare få han ut. Ikke faen at jeg greier holde igjen og IKKE trykke når riene kommer. De snakker om revning, jeg driter i om jeg revner bare ungen kommer seg ut nå. De sier at han snart er ute, jeg blir sint igjen (neida, ikke sinnasinna, men sunniva-sinna, dvs litt irritert). Trodde ikke på det. For det hørte jeg maaaaaange ganger sist gang, uten at hun faktisk kom ut. De sier jeg kan få kjenne på hodet, jeg roper NEI. Jeg ville ikke bli skuffet.. Så kommer det en pressri til og jeg presser det hardeste jeg noen gang har presset. Plutselig forsvinner smerten. Etter skarve 3 minutter, er han ute. En halvtime før hadde jeg bare 5 cm åpning. Kroppen min forbereder seg ubevisst på å få en død baby opp på brystet. Jeg summer meg og moter meg opp til det tøffe møtet, selv om hodet vet at han i teorien skal leve nå. Opplevelsen fra sist satt sånn i meg. Hodet mitt vet, men kroppen overstyrte bare alt.

 

Så hører vi skriket. Det er det merkeligste jeg noen gang har opplevd. Han gråter. Han GRÅTER! Jeg begynner hyle, jeg rister, skjelver. Munnen min klaprer. Hendene skjelver ukontrollert. Hele jeg skjelver. Kristoffer rister. Vi gråter. Vi vet nesten ikke hvor vi skal gjøre av oss. “Han lever, herregud, han lever, babyen min”. Jeg husker ikke alt vi sa engang. Det tar lang tid før at vi roer oss. Det er sterkt for dem i rommet å se på. Vi greier ikke forstå, vi greier ikke tro på at han faktisk lever. Jeg får han opp på brystet. Han gråter. Han rører på seg. Han kikker på meg, en rolig liten kar. Jeg forstår ingenting (han forstår nok heller ikke hvorfor mammaen er så hysterisk). Lever han ?!?! Er det mulig at han lever? Jeg greide føde. Det var helt sykt. Den mestringsfølelsen. Det å frivillig gå igjennom en fødsel når fødsel betyr død i ditt hode, når du mistet det kjæreste du hadde under fødsel sist. Jeg tok tilbake kontrollen over min kropp og jeg innser endelig hvor forbanna sterk jeg er! Fyfaen så sterk jeg er! Det er noe av det villeste, sykeste, fineste, tøffeste vi noen gang har gjort. Og jeg er så stolt av meg selv at ingen aner. Folk aner ikke hvor mye dette har kostet meg! Folk aner ikke hvor tøft dette har vært! Jeg skal aldri noen gang tvile på meg selv igjen, aldri! Jeg har født en død baby og jeg har født en levende baby enda så redd jeg har vært for å miste han og! Uknuselig! Det er helt sykt.. For en opplevelse! Det sterkeste vi har gjort. Mannen har vært min beste støtte, min bauta. Uten han, herregud for et menneske jeg har funnet meg ♥ 

 

 

Nå har jeg opplevd å presse intenst i tre timer og i tre minutter. Hver sin ende av skalaen. Vondt på hver sin måte, var heller ikke behagelig at ungen bokstavelig talt spurtet ut. Så det var også heftig. Men myyyye heller det fremfor tre timer! Etter at ungen var kommet ut, føltes det ut som hele sykehuset slapp pusten og kom for å gratulere oss. Så mange hadde ventet på dette! Det var mange tårer. Vi ble gratulert av leger, jordmødre, barnepleiere, alle vi møtte på hadde hørt om oss og vår historie. Det betydde så mye for oss ♥

Noe annet som også var utrolig merkelig, var hvor gangfør og sprek jeg var etter denne fødselen. Nå forstår jeg hvor dårlig jeg var etter forrige og hvor tøff den fødselen var for kroppen min! Jordmødrene klargjorde en seng for å trille meg til barsel (etter denne fødselen), husker jeg fnyste. Jeg kan da gå selv? Har da ikke noen problem med å gå. Hjelp til å dusje, hvorfor skal jeg ha hjelp til det? Jeg var ikke svimmel, sjanglete eller noe. Ikke noe som helst redusert. Sist gang kunne jeg ikke snu meg i sengen eller sette meg opp, alt gjorde vondt. Lenge! Jeg slet med “alle slags plager” over lengre tid.. Så denne gang, bortsett fra at jeg var bittelitt hoven nedentil, føltes og føles det ikke ut som jeg har født. Det har nok med hvor utrolig banka jeg ble etter sist fødsel, dette føltes ut som ingenting i forhold til det. Jeg har ikke hatt noen som helst problemer denne gang, egentlig!

 

 

Vi lå mye hud mot hud og ammet før vi ble flyttet over til barsel. Morkaken løsnet fort og greit, jeg synes det er helt ok å føde morkaken jeg. Er jo ingenting i forhold til babyen! Ingen større blødninger til tross for at jeg ikke hadde gått 2 uker uten blodfortynnende, det var noe jeg var spent på! Pappa klipper navlestrengen så fort den er hvit og ferdig med å pulsere, mini blir veid og målt. Han skulle etter planen være rundt 2700 gram +-, neida, han var nesten 3400 gram og hele 50 cm lang! 37 cm rundt hodet, 1 cm mer enn Saga. Hadde denne karen vært inne til termindato, hadde han vært nærmere 4500 gram, om ikke mer.. 

Jeg var veldig spent på om Mini skulle trenge noe hjelp, enten pustehjelp, lysbehandling eller noe annet. Jeg var kjemperedd for at han skulle havne på nyfødtintensiv, siden han kom litt tidlig til verden. Neida! Lillegutt kom ut frisk som en fisk, 10 på apgar score (beste score) og sjeldent sugesterk til å være født i uke 37. Han gapet (og gaper) høyt og har gjort ammingen enkel da han alltid har hatt et så bra tak (hvis man ser bort fra trøbbelet med vektnedgang pga at han sovner). Han hadde litt forhøyede bilirubin nivåer, men langt under grensa for lysbehandling. 

 

 

Etter vi kom oss på rommet, lå vi bare å koste oss i sengen. Han fant fort ut at han ikke likte plastboksen av en seng, det var myye bedre å ligge inntil mamsen! Pappsen ringte til familie for å fortelle nyheten, man kan mildt sagt si at de var overrasket. De trodde jo ikke mini skulle komme før uti juni! Flere satt jeg jo også å meldet med underveis i fødselen (bare at de ikke visste at jeg fødte), det var noen spørsmålstegn ja! Alle hjerter gledet seg og endelig kunne vi få kjenne på denne lykken ♥ Det var godt for oss, familien vår og andre som har heiet sånn på oss ♥ 

 

Jeg har et annet bilde på telefonen, hvor Kristoffer holder sitt barn, ulykkelig, tom og knust. Ikke Johan, men Saga. Det bringer frem tårer når jeg ser på dette bildet. For meg, for han, for oss, er det ingen selvfølge å ha et levende barn. Det er godt å også ha et bilde som dette. Å vite at livet også har skjenket oss med noe godt, noe veldig godt ♥

 

 

Mer om barseltiden kommer senere ♥

 

 

 

Forløsningen del 2

DEL 1 kan leses her

 

18 mai får jeg tre modningspiller med fire timers mellomrom. Du kan få tre på en dag, totalt seks tabletter. Etter fem tabletter og nesten to dager er det fortsatt ikke modent nok til å ta vannet. Den siste tabletten kunne jeg ikke få før neste dag. Jeg begynner gi opp håpet, jeg får panikk. Det begynner å gå opp for meg at muligheten for en vaginal fødsel minsker, det var ikke så mange muligheter igjen (de siste alternativene på lista ville ikke sykehuset at jeg skulle gå igjennom, da de kunne gi meg en uhyggelig opplevelse, feks. drypp uten at det er særlig modent). Igangsettelsen kunne bli mislykket, jeg hadde jo ikke respondert bra nok på de fem tablettene jeg hadde fått til nå. På kvelden den 18 mai får jeg det så tøft at vi tilkaller legene og rett og slett ber om å enten bli tatt vannet på eller å få keisersnitt. Sent på kvelden. Nå må jeg igang, greier ikke mer, nå er jeg livredd. Dessverre var det ikke klart for å ta vannet da hodet ikke var godt nok festet, mormunnen ikke moden og åpen nok, det var en risiko for navlesnorfremfall. Her var vi så utrolig nære et keisersnitt, som jeg egentlig ikke ville ha, men jeg turte ikke vente lengre. Jeg hadde panikk. Det var kaos i hodet mitt. Frykten sier meg at nå blir ungen min å dø. I natt. I det legene og jordmoren, jeg og Kristoffer sitter å snakker etter vaginalundersøkelsen (som ikke viste oss det vi håpet på), greier jeg hente styrke innenfra og greier å hente meg såpass inn at jeg ber om en kraftig sovedose og at jeg får den siste modningstabletten tidlig neste morgen. Å bare klamre seg til det at denne siste modningstabletten ville funke. Min siste mulighet for å få det til. Det er et av de tøffeste valgene jeg har tatt. CTG viste at mini hadde det bare bra, så jeg fikk ei sprøyte i låret og en kraftig sovetablett før jeg sovnet. Jeg var så redd for å miste sønnen min. 

 Dere aner ikke hvor mye jeg på dette tidspunktet ønsket å “ta tilbake kroppen min”, selv om kroppen gjorde alt for at jeg ikke skulle gå igjennom en fødsel. Slik er det med traumer i denne skalaen. Kroppen vil ikke og klarer ikke det samme igjen. 

 

 

19 mai på morgenen får jeg min aller siste modningstablett. CTG registrering blir tatt for n´te gang, alt var fint. Funket ikke denne siste tabletten, ble det keisersnitt på formiddagen. Nå var det bare å pine seg igjennom de fire neste timene, for å se om denne funket. Kaos. Alt føltes ut som kaos. Folkene i Bodø skal ha all skryt for å ha støttet oss så godt som de har gjort, uten dem hadde det blitt KS kvelden før. De ga meg nok trygghet til å greie å holde ut. 

 

Klokken 10:00 får jeg ny vaginalundersøkelse. Det er stor spenning i rommet. Vi var på fødestue nr 5, som Saga kom til på. Nå var det siste sjans. Enten er det klart for å ta vannet, eller så blir det keisersnitt. Legen sjekker og pulsen min stiger. Det er klart til å ta vannet! Det gir meg både en god og en dårlig følelse. God, for at jeg virkelig ville prøve på å en fødsel, dårlig, for at jeg er så redd for å miste under fødsel igjen. Jeg er så redd.. Nå var det bare å vente på egne rier, skjer det ikke av seg selv får jeg drypp etter tre timer. Åh, det herlige dryppet. Vanlige rier er kos sammenlignet med drypprier (i alle fall når man får kraftig drypp, er min erfaring).

 

 

Timene går og riene kommer ikke, bare litt ubehagelige murringer som jeg har hatt de siste dagene. Jeg får drypp, først en lav dose som etterhvert ble økt og økt og økt. Epidural blir lagt klar, men ikke aktivert. Jeg visste at jeg ville ha det visst jeg måtte ha kraftig drypp som sist, greit å ha den liggende klar i tilfelle det skulle bli slik. Anestesilegene er jo ikke alltid tilgjengelig når man trenger det, det kunne jo bli slik at jeg ikke rakk å få det når jeg ønsket det. Jeg får også antibiotika og væske intravenøst.

 

 

De sliter med å få meg i gang, det å komme seg opp til 4 cm åpning og aktiv fødsel tar alt for lang tid. Tiden snegler seg avgårde, hodet mitt sliter med å holde kontroll på frykten. Det var veldig vanskelig å få meg igang. Jeg får bare dårlige rier som ikke hjelper særlig på. De er for korte og uregelmessige. Jeg får lystgass for å holde tankene på noe annet, som var grunnen for at jeg ønsket det. Lystgass er fantastisk! Det funket sist gang for å få meg på litt andre tanker enn at jeg sto midt i en dødfødsel og det funket nå for å skyve vekk frykten litt. Etter jeg fikk det, gikk det bedre. Jeg er visst blitt kjent som allsang-føderen på fødestue nr 5 nå 😛 Blir som en full fjortis egentlig, alt er bare himmelen.. Gøy hadde vi det og mannen + jordmor fikk seg titt og ofte en god latter! Du kunne ikke merke på meg at jeg var i fødsel, alt var jo bare gøy!

 

 

Jeg har CTG registrering på hele tiden og jordmor er flink til å betrygge meg. På dette stadiet føler jeg meg egentlig ganske trygg, det hadde nok også mye med lystgassen å gjøre + at de fulgte så godt med meg og mini. Jeg greide på dette tidspunktet å fokusere på pusten, jeg greide gå inn i meg selv og holde kontroll på frykten. Riene blir dog ikke særlig mer effektive, selv om vi etterhvert har sneglet oss opp på 5 cm hvor dryppet har blitt økt og økt flere ganger. Jordmor er usikker på hvordan dette blir, vi kommer jo ingen vei uten ordentlige effektive rier. Jeg merker på jordmor at jeg nærmer meg 6 cm åpning, tallet som vi mistet Saga på sist…

 

Sliten Sunniva..

 

 

 

Siste del kommer om noen få dager ♥

Forløsningen DEL 1

Vår fødselshistorie er lang og komplisert, velger derfor å dele den opp i flere deler 

 

I første trimester og deler av andre, var jeg innstilt på keisersnitt. Ikke snakk om at jeg skulle velge noe annet, det var ikke noe alternativ. For de som kjenner meg, vet at jeg er sta og er ikke bare å “rikke på” når jeg har bestemt meg for noe. I det jeg fant ut at jeg var gravid, var jeg bastant på hvordan denne ungen skulle komme ut. Ikke for at jeg foretrekker KS, men på grunn av erfaringen vi hadde. Jeg opplevde endel press fra både her og der om at jeg burde føde vaginalt. Det gjorde at jeg gikk mer og mer i vranglås, fikk mer og mer panikk. Følte meg mer og mer utrygg. Jeg orker ikke repetere hele regla om hvorfor jeg ville ha keisersnitt, det bør egentlig være veldig forståelig, selv om ikke alle forsto den gang. Skal oppsummere kort. 1. Det er et alvorlig traume å miste et barn, det verste et menneske kan oppleve 2. Når du mister under fødsel betyr gjerne fødsel død i ettertid. Så godt som alle velger keisersnitt etter å ha mistet under fødsel, jeg har hittil ikke pratet med noen som valgte vaginal fødsel gangen etterpå at de mistet under fødsel. Noen tør kanskje senere for at de har hatt en fin opplevelse med KS. Veldig forståelig at folk i denne situasjonen ikke vil føde vaginalt når det tok livet av ungen sist. 3. Vår fødsel ble ekstremt traumatisk, både når hun døde og selve dødfødselen, det var dramatikk på dramatikk i 12 timer. Jeg tror de færreste ville valgt en vaginal fødsel i våre sko. 4. Jeg stolte ikke på kroppen min kombinert med at denne babyen betydde (og betyr) alt for meg. Jeg ville få han levende ut. Enkelt og greit. 

 

 

Rett etter nyttår fikk vi bedre oppfølging. Ikke at det vi først hadde var dårlig, men jeg trengte mer. Mye mer på alle plan. Jeg trengte noen som forsto utryggheten min og som skjønte reaksjonene, det er ikke lett for folk å forstå denne biten selv om man jobber i helsevesenet. Man må enten ha opplevd det selv eller ha mye erfaring på dette området. I det jeg følte meg bedre ivaretatt, greide jeg slappe mer av, glede meg, knytte meg til babyen. I forhold til mange andre i vår situasjon, var jeg ganske uredd (selv om jeg var mer redd enn “vanlige gravide”). Jeg begynte å gå til samtaler med en jordmor som har spesialkompetanse på området, jeg fikk bearbeid mer fra forrige fødsel. Vi fikk tett oppfølging medisinsk med hyppigere ultralyder og ble testet for både det ene og det andre ganske sånn hyppig. Vi gikk også til en “vanlig” jordmor for kontroller, et herlig menneske. På grunn av at jeg fikk så ekstremt god oppfølging, greide jeg etterhvert å tenke i de baner om å bli igangsatt. Bare for å være klar på det, hadde jeg ikke fått den ekstremt gode oppfølgingen, hadde jeg aldri i livet tenkt tanken på å bli igangsatt. Det er så viktig å ha god oppfølging! Jeg ble ikke presset, men betrygget om hvordan det eventuelt ville bli om jeg valgte en såkalt prøvefødsel. En prøvefødsel går ut på at jeg ville bli igangsatt og nårtid som helst kunne trykke på stoppknappen, dvs få keisersnitt. 

 

Månedene gikk og jeg tenkte i stort sett hele andre trimester at dette skulle jeg få til! Jeg var livredd, men jeg ville virkelig ta tilbake kontrollen på kroppen min. Jeg ville få tilbake troa på meg selv, at jeg kunne føde et barn. Jeg mistet troa på meg den dagen vi mistet Saga. Jeg visste det kom til å bli min livs største utfordring og at det ville kreve ekstremt mye mentalt arbeid og forberedelse av meg, for å ha kontroll på frykten og panikken. Etterhvert ble en dato satt, 23 mai. Ikke spikra fast, men for at jeg skulle ha noe fast å holde ved. 23 mai skulle jeg igangsettes. Presis i uke 38+0. Det er vanlig å bli satt i gang før når man mistet rundt termindato, dette for å unngå unødvendig frykt og stress. Sykehuset skulle legge tilrette så vi fikk den beste behandlingen vi kunne få, pappsen skulle få være med før, under og etter fødsel, vi skulle få enerom, vi skulle få slippe å ligge på barsel (som jeg syntes var så utrolig vanskelig da det var så vondt å være der sist!). Det var dager i 2 og starten av 3 trimester at jeg var livredd og tenkte i keisersnitt-banene, men stort sett greide jeg ha troa på at dette skulle jeg få til. Men ja, jeg vinglet innimellom, spesielt på slutten.

 

Så kom slutten av tredje trimester. Dere husker kanskje at ting gikk nedover, skrev litt om det her på bloggen. Dere visste bare ikke at det var for at fødselen var så ufattelig nærme. Jeg begynte få heftige mareritt og flashbacks, kroppen og underbevisstheten min ville ikke at jeg skulle gjøre dette. Jeg hadde så mange filmer i hodet hvor jeg så for meg at det samme som sist skjedde, nå med gutten vår. I detaljer. Helt jævlige filmer. De påvirket meg hele dagen og hele natten. Jeg ble mer og mer redd. Posttraumatisk stress. Jeg som ikke hadde plagdes med det etter at Saga døde, kjente for alvor på dette nå. Det var vanskelig å tenke på vaginal fødsel, jeg var flere ganger inne på sykehuset for at jeg var så utrygg. Jeg var utslitt, jeg gråt og gråt. Overlegen sa at jeg ikke måtte være flink pike og presse meg for hardt. Hun så hvor mye jeg slet og hvor ufattelig hardt jeg presset meg selv. Det var godt å få høre de ordene, at hvis jeg ikke greide det, var det fullt forståelig. Samtidig fikk jeg støtte og oppbacking av vår samtalejordmor, hun greide å snike inn litt tro på meg selv oppi all frykten. Hennes ord har alltid stått så sterkt da hun vet hva jeg snakker om. Hun forstår. Så når hun sa at dette kunne jeg få til, nådde det bare inn. Blant alle marerittene, flashbacksene, redselen og de vonde tankene. Men når det nærmet seg 23 mai, var det egentlig ingenting som greide nå inn. Keisersnitt var ofte i mine tanker. Det eneste jeg kunne håpe på, var at jeg greide ha kontroll på panikken. Fikk jeg full panikk, visste jeg at jeg ikke ville greie det. Jeg jobbet steinhardt med meg selv. Jeg visste at dette ville bli min livs største utfordring. Fikk jeg det til, er jeg “verdens modigste”. Velger jeg keisersnitt, er jeg fornuftig og sparer meg for unødvendig lidelse. 

 

I uke 36+3 eller 4 (noe sånt) får jeg fullstendig panikk. Jeg må få ungen ut så fort jeg bikker den prematurgrensa. Aller helst skulle jeg fått han ut allerede i uke 36 (og det ble diskutert på sykehuset), men jeg greide tenke på hannes beste. For hannes beste var alt som betydde noe for meg. Det var også grunnen for at jeg ville få han ut før 23 mai som var vår planlagte dato, jeg følte at for hver dag han ble i min mage økte sjansen for at han skulle dø. Jeg følte at hvis jeg ventet til 23 mai, ville vi miste han. Det er jævlig å ha de tankene. Greide likevel å holde ut til uke 37 og det krevde mye mentalt arbeid hos meg. Å prøve å holde kontroll i fryktkaoset. For “vanlige folk” uten denne tapserfaringen vil nok disse setningene høres helt rare ut, men det er helt forferdelig å bære på det kjæreste du har og vite at kroppen din kan svikte deg på et millisekund. Plutselig har du mistet alt.. Slik som sist.

 

 

Tirsdag 15 mai drar vi til Bodø. Vi får valget om å være på føden eller Zefyr hotel, vi velger sistnevnte. Vi sier til folk rundt oss at vi skal inn til observasjon og blir her ei stund, sannheten er at jeg neste dag (etter planen) skal bli igangsatt. 16 mai på kvelden. Ventetiden frem til da er pinefull lang. Timene går i sirup. Jeg må bare få han ut. Jeg greier likevel å være innstilt på en vaginal fødsel, jeg vil jo ikke ha keisersnitt! Jeg vil så gjerne få det til. Jeg følte meg hele veien trygg på lidelser de kunne forutse, det som jeg var utrygg på var akutte ting som kunne skje. Som morkakeløsning. Som bare skjer, uten forvarsel. Morkaken hadde løsnet delvis sist, uten forvarsel. 

 

Så kom 16 mai, det er kveld. Legen sjekker med ultralyd at alt er fint. Det var viktig for meg å få vite at morkaka så bra ut, for å ha en sjans for å greie dette. Så blir en ballong satt, ballongen blir fylt med litt ekstra vann enn normalt. I det jeg ligger i gynekologstolen går det opp for meg hva jeg nå skal sette min kropp igjennom. Jeg får et snev av panikk, men greier ha kontroll oppi alt. Alt blir så virkelig.

 

Samme kveld skrev jeg dette: 

 

16 mai: 

 

Kroppen forbereder seg på en ny dødfødsel, ubevisst. Jeg må flere ganger tenke “Nei, det er ikke 17 mars 2017 nå, det er ikke en dødfødsel (foreløpig i alle fall), dette er en ny fødsel”. I dag er jeg 37+0, nå greier jeg ikke særlig mer. I kveld kl 20.20 fikk jeg ballong, jeg kjente panikken bre seg over meg i det jeg satt i gynekologstolen. Minner fra sist begynte komme, selv om jeg ikke ble satt i gang da. Tror det var vaginalundersøkelsen og murringene som bragte frem minnene. Tenker på sist gang. Jeg blir redd. Skikkelig redd. Men ingen ser det. Jeg skal alltid være en flink pike, aldri vise frykt. Men sannheten er at jeg skjelver på innsiden. Minnene fra sist kommer. Kroppen husker det godt, selv om jeg prøver å fortrenge det hele. Jeg begynner å miste trua på meg selv. Redd, allerede nå? Hva faen blir du å tenke når du ligger i fødsel med ordentlige rier da, når du blir redd av disse småmurringene? 

 

Etterhvert som timene går på kvelden, får jeg flere og flere murringer. For hver “murring” blir jeg redd. Prøver å tenke på noe annet, men det er umulig. Jeg er ikke redd for smertene, jeg er redd for å få en så forferdelig fødsel som sist. Det å miste Johan, det å slite med å få ham ut. Hele miksen av de 12 forferdelige timene fra formiddagen den 17 mars til hun var ute på natta den 18. Smertene bare minner meg på hva som skjedde sist. Og det er så vondt å tenke på. Murringene er ikke direkte ubehagelige, men greier fint å puste meg igjennom dem. Enn så lenge har jeg litt kontroll, men jeg begynner som sagt å tvile på meg selv. Hvordan blir jeg reagere når vannet blir tatt (vannavgang skjedde sist, tror det blir å utløse noe)? Hvordan blir jeg å reagere når riene kommer? 

 

Jeg blir aldri å tilgi meg selv om han dør i magen min, for at jeg skulle være så himla “tøff” å velge en vanlig fødsel fremfor keisersnitt, som var det kroppen min ønsket. 

 

 

17 mai skrev jeg dette: 

 

17 mai:

 

Våknet flere ganger i natt. Mye redd, mye murringer og småtak. Ballongen skled ut på formiddag, men ikke nok moden til å ta vannet. Var livredd når den kom ut.  Nå skjer det. Kl 19:45 har jeg fått min andre modningspille, uten effekt hittil. Begynner bli motløs. Føler jeg står på siden av meg selv, aner ikke hva jeg holder på med eller noe. Vil bare bli ferdig. Men innser at for hvert steg nærmere jeg kommer en baby, jo mer redd blir jeg. Greier jeg det uten keisersnitt? Eller, vil det gå uansett? Eller vil igangsettelsen bli mislykket og uansett ende i KS? Da har jeg i allefall prøvd.

 

 

17 mai var bare et vakuum. Vi var helt i vår egen boble. Denne dagen ble vi overflyttet til føden. Andre gikk å veivet med flagg og feiret nasjonaldagen, jeg følte jeg sto på siden av meg selv. Redd. Begynte miste motet. Det er tøft å bli igangsatt i utgangspunktet da det kan være lang ventetid. Jeg var hverken lei eller utålmodig, jeg var bare dødsredd. For hver dag som gikk følte jeg sjansene for å få en levende baby minsket. 17 mai var tøff, men 18 mai skulle vise seg å bli enda tøffere..

 

 

Neste del kommer om et par dager ♥

Sprell levende

Jeg skal prøve å få skrevet innlegget før mini våkner (les: det gikk to sekunder fra jeg skrev de ordene til at mini våknet og ville ha leveranse fra Tine-meieriet).

 

Først og fremst vil jeg bare si TUSEN TAKK! All omsorgen folk har vist oss, herregud, det går bare ikke å beskrive hvor mye vi setter pris på det. Vi har fått så mange gode ord og fine presanger, vi er så heldige ♥ Vi er i ekstase, alt svever bare nå for tiden.

Alt står bra til med oss tre, vi har kommet hjem og storkoser oss GLUGG ihjel. Herregud så deilig det var å bare komme hjem. Amme i fred og ro, finne ut av ting selv (selv om damene på sykehuset har vært gull og har lært meg mye bra!), det å bare være oss. Det har vært veldig travelt på føde og barselavdelingen nå i det siste, det stresset gjorde at jeg gikk med høye skuldre og ikke fant roen (som også la en demper på amminga bla.). Alt gikk bare i lås i hodet mitt. Føltes ut som jeg ikke fikk til noe. Uansett, deilig å komme hjem, få frisk luft, sulle litt i hjemmet, amme, kose oss, sove litt ♥ Dette livet har jeg drømt om så lenge, familielivet. Selv om vi har vår bagasje og alltid vil ha en for lite, er jeg uendelig takknemlig for gutten vi har blitt velsignet med. Han gjør livet godt å leve og det er deilig å kjenne farger i hverdagen igjen. Han er regnbuen vår, en ekte regnbuebaby ♥ Han skal aldri behandles som en erstatter, han er et eget individ som fortjener å bli elsket og sett for den han er. 

 

Johan i hentesettet som Gro har strikket. Så rart å dra fra sykehuset med en levende baby, i BILSTOL! Skikkelig rart.

 

Det har vært vanskelig å forstå at vi faktisk har fått en levende baby, men for hver dag som går, går det mer og mer opp for oss. Når han kom ut, skjønte jeg ingenting når han begynte gråte, kroppen min var innstilt på at han ikke levde selv om hodet mitt godt visste at han levde. Det sitter i kroppen enten man vil eller ikke. Både jeg og Kristoffer ristet og skrek når han kom ut. Kroppen min roet seg ikke før det hadde gått noen timer, det er det villeste og sterkeste vi noen gang har opplevd. Jeg bare ristet og ristet. Hverken jeg eller Kristoffer har hatt en slik reaksjon før! Det ble mange tårer i rommet, kan man si. Også for dem som var vitne til dette ♥

 

 

Som mange nå vet, var ikke terminen 1 juli. Vi valgte å holde den hemmelig da vi har trengt mye ro i den tøffe tiden som har vært. Den opprinnelige terminen var 9 juni. Johan ble tatt i uke 37+3 da det ikke var forsvarlig for oss å gå noe lengre. Det vi nå har gått igjennom, er noe av det tøffeste vi har stått i noen gang.

Johan er sterk, har et godt sugetak, er stor til å være født i uke 37 og er frisk som en fisk. Det gjorde meg også overrasket. En frisk baby! Tenk at min kropp som ikke fungerer som en normal kropp, lagde en frisk baby! Han er så lik pappaen sin. Finner lite som ligner på meg, hehe! Pappagutt ♥ Verdens nydeligste lille gutt ♥

Gutten vår har dog gått litt mer ned enn hva sykehuset så på som greit, så jeg har måttet amme og pumpe meg som en gal. Bare jeg får nok søvn innimellom, går det helt fint. Melka har begynt å komme (og så til de grader), noe som er veldig greit! Hovedproblemet vårt er at lillegutt er så himla trøtt! Han eeelsker å kose seg ved puppen og vi må jobbe iherdig for å holde han våken. Han er jo også bittelitt for tidlig født (ikke prematur), som gjør han mer sliten (i tillegg til litt forhøyede bilirubin nivåer). Sykehuset ønsker at jeg skal amme ihvertfall 20 minutter hver andre- senest hver tredje time til vi får han passelig opp i vekt igjen, men mini sovner etter bare fire-fem minutter! Her må vi stimulere hender og føtter, stryke passelig hardt over ryggen, småklype rundt omkring. Får så vondt i meg, jeg som bare vil pjuske og kose med vår lille deilige, søte gutt, men når sykehuset sier vi må gjøre det slik for å holde han våken, må vi gjøre det slik.. 

 

 

Jaja, alt i alt har vi det veldig veldig bra. Jeg elsker vår nye hverdag. Jeg klager ikke, lite søvn, skriking, ammetrøbbel og alt det andre tar jeg anyday fremfor scenarioet vi hadde sist. Jeg tillater meg aldri å klage nå, selv om vi uansett ikke har noen stor grunn til å klage (da han sover så mye og foreløpig er en rolig liten kar). For meg er det helt herlig å være barselkvinne med baby, jeg vet at jeg er superheldig som har en levende liten søt gutt ved min side (akkurat nå ligger han i vugga og koser seg!). Men jeg må bare si, det er veldig merkelig hvor stor forskjell det er å være barselkvinne med og uten baby. Denne gangen er jeg supersprek. Jeg merker ikke på kroppen min hvilken belastning den har vært igjennom. Jeg føler meg skikkelig bra faktisk! Jeg bare er så ufattelig glad, det er det jeg fokuserer på. Jeg smiler, på ekte. Det er lenge siden. For at vi har en sånn nydelig liten sønn. Han er det beste som har skjedd meg, det beste som har skjedd oss. Jeg gleder meg til fremtiden for første gang på 1 år og to måneder ♥ Alt vil ikke bli bra, Saga vil alltid være borte og sorgen vil alltid være der, men Johan gjør hverdagen min så fin ♥ Greier ikke slutte se på han, blir aldri lei av de små knirkene og lyden av hans pust! Elsker han så høyt.

Jeg skal innrømme at det var rart og trist å kjøre innom grava til Saga i går. Tårene rant. Jeg greide faktisk ikke gå til graven, jeg og lillebror satt i bilen å ventet imens papsen var innom. Det er nå vi virkelig ser hva vi mistet sist. Det har vært MYE vi har måttet kjent på etter at vi fikk vår høyt elskede sønn, som folk flest (heldigvis) ikke må kjenne på. Skikkelig gode følelser, men også noen vanskelige. Igjen, vi er flinke til å fokusere på det positive og vi er fast bestemt på at vår historie skal på ingen måte prege Johan sitt liv på noen negativ måte. Heller tvert om, han skal virkelig få kjenne på hvor ønsket og elsket han er – for den han er. Vi har også vært mye redd og det vil nok sitte i for resten av vårt liv. Det er normalt for alle foreldre å kjenne på redsel for barna sine, men du kan vel hundredoble dem når du faktisk har mistet et barn. Så må du faktisk gå inn for at det ikke skal prege barnet sin hverdag, det blir vanskelig å møte den redselen, men det er aldri positivt å hemme barna for at man er redd. Vi sjekker ofte til han, puster han? Hvilken lyd var det, var det en dårlig lyd? Er han syk? Hvorfor er han så trøtt. Veien til at man tror at man mister barnet sitt igjen, er kort. I går kveld var jeg veldig redd. Kan bråvåkne om natta i panikk, lever han? Spretter nærmest opp i senga. Vi passer ekstra på at ingenting ligger forstyrrende rundt ansiktet hans, bamser, pute, pledd og sånt er no-no. Vi kan trøste oss med at det er helt normalt i vår situasjon ♥ Kristoffer kjenner akkurat like mye på denne redselen som meg, minst. 

 

 

Saga ♥ Johan

 

Begravelsen

I dag er det et år siden jeg og Kristoffer, sammen, bærte det aller tyngste vi noen gang har bært. Vår datters kiste til graven.

 

 

Begravelsen ble ikke før 12 dager etter dødsfallet, det var vanskelig å få noe bra til før da. Vi var veldig opptatt av å få presten vi ønsket, som siden viet oss, samt pianisten. Dessverre falt det på Morfaren til Saga sin bursdag, bursdag for han vil nok aldri bli det samme igjen ♥ Vi hadde dessverre ikke flere dager å gå på. Saga lå mesteparten av tiden på kapellet i Misvær, vi var ofte å besøkte henne. Vi pyntet med LED lys og leker rundt kisten. Når vi var der, hadde vi også levende lys. 

 

 

Dem som hadde ansvaret med å pynte i kirka, hadde ordna det så fint til begravelsen. Dette var nok veldig tungt for dem også ♥ Det er ikke ofte et barn dør her inne i “gamle Skjerstad”, men det er noe man aldri kan bli vant til uansett. Det er bare vondt og urettferdig, folk syntes det var veldig vanskelig å møte oss. Hva skulle dem si, det var liksom ingen ord som kunne gi noen som helst trøst. Dette forstår vi ♥

 

 

Det var flere som hadde ordnet med blomster, herregud så utrolig fint gjort ♥ Det var så mange fine blomster, varme ord og hilsninger, jeg blir aldri å glemme støtten ♥ 

 

 

Se på alle de fine blomstene ♥ Flere som ikke ble med på bildet. Også fikk vi mange blomster hjem til oss også! Lekene som lå ved kisten fikk vi lov til å begrave med Saga. 

 

 

Seremonien var tøff men samtidig fin. Vi kunne se presten syntes det var en kjempetøff oppgave men han tok oppgaven så fint ♥ Før begravelsen ble det spilt sørgemusikk av bygdas kjære pianist, all musikken som ble spilt har jeg store problemer med å høre på den dag i dag. Som “my heart will go on”, “nothing else matters” og “river flows in you” av Yiruma. Sistnevnte hadde vi for lenge siden bestemt vi skulle ha som innmarsj til vielsen vår, det føltes så rett å ha denne i begravelsen og. Det var veldig tøft å ha den i vielsen, under prøvevielsen knakk jeg i hopen ♥ De to andre sangene greier jeg ikke høre på i det hele tatt.

 

 

Hundene måtte selvfølgelig også få gi sin egen blomsterdekorasjon ♥ Jeg og Kristoffer var i en så dyp sjokktilstand og “ikke overhodet tilstede” at begravelsen er litt slørete for oss. Vi var for det meste apatiske. Vi fikk et skikkelig latteranfall når et navn ble lest opp feil fra båndene, vi var virkelig ikke jordet på noen slags måte. Der igjen er jeg litt overtroisk og tror Saga ordnet det slik at vi også fikk ledd litt den dagen, at hun stelte i stand noe gøy oppi noe så forferdelig. Det er ikke noe annet enn forferdelig å begrave sitt eget barn. 

 

Når vi gikk inn i kirken, som noen av de første, satt vi oss ned på benkene og så oss aldri bak. Vi visste aldri hvor mange som satt der, trodde ikke det var så mange utenom noe familie og noen naboer. Så går vi frem og løfter opp hver vår side av kisten til Saga og snur oss. Så ser vi alle menneskene i kirka, folk vi kjente og folk vi ikke kjente så godt. Folk som bodde i nærheten og folk som kom langtveis fra. Folk som kom for å vise sin støtte. Tårene fosset ut, det var så utrolig sterkt. Det blir jeg aldri å glemme. Tusen tusen takk, til alle som greide å komme ♥ Vi vet mange ønsket men ikke greide det og det forstår vi veldig godt, en barnebegravelse er den tøffeste begravelsen man kan gå i. Det er bare så urettferdig, meningsløst, vondt og jævlig rett og slett. For alle sammen.

 

 

Kristoffer holdte på å kollapse fullstendig når vi gikk nedover langs kirkegangen. Jeg måtte støtte han opp med kista. Han var helt skjelven og var redd han skulle svime av. Det er det tyngste vi noen gang har bært. Å se alle de gråtende fjesene på vei langs ned kirkegangen. Alle var knust. Min familie, Kristoffers familie, naboer, nære og ukjente. Alle.

 

 

Kristoffer og Per Jostein (Saga sin Farfar) senket kisten. Jeg strekker hånden min etter Saga, når hun senkes ned. Det skjedde bare. Jeg vet at nå blir jeg aldri få treffe min datter igjen. 

 

 

Vi fikk mange varme, gode klemmer fra alle som var i kirken. Det betydde så mye ♥ Jeg får bare ikke sagt det nok. 

 

 

 

 

Alle de fine blomstene ♥ Rådyrene var kjappe med å spise dem opp, men det synes ( i alle fall jeg) bare er artig. Det syntes nok Saga også, hun hadde sikkert vært like glad i dyr som meg ♥ Hun lo nok fra himmelen, når Rådyrene forsynte seg. De hadde nok sikkert vondt i magen etter alle de blomstene! Viktig å se humor der man kan.

 

 

Vi fikk også utrolig mange blomster hjem samt kort med varme tanker. Jeg har sikkert nevnt det før, men må bare si det igjen. 

Etter begravelsen dro vi hjem. Isabel og Anders hadde laget noe varmmat til oss og de andre, vi valgte å ikke ha noe stort etterpå begravelsen. Vi var så slitne og hadde ikke energi til å stelle i stand noe. Vi ble dog veldig glad for at Isabel, Anders og de andre nærmeste stelte noe i stand til oss etter en så tøff dag ♥ Det er også noe som har satt seg i meg, noe jeg er så utrolig takknemlig for. Det var veldig godt å bli ferdig med begravelsen, vi følte noe “lettet i oss”, eller kanskje heller ble fjernet fra våre skuldre. Nå kunne vi puste bittelitt ut og kunne se litt mer fremover enn før. Det var likevel steintøft på dette tidspunktet og det var det i lang tid. Men det var godt å bli ferdig med det, vi hadde grudd oss sånn til begravelsen. Vi sitter igjen med gode minner fra dagen og takker alle som kom, vil også takke presten spesielt ♥ Verdens beste prest som har vært en god støtte for oss i en ekstremt tung tid! 

 

 

Igjen, takk til alle som har vist oss omtanke ♥ Tusen tusen takk! Både den gang i 2017 men også i ettertid. Dere vet nok ikke hvor utrolig mye det betyr, men det betyr virkelig alt at noen ser deg og bryr seg. Man trenger ikke nødvendigvis å si så mye, bare det å gi en klem ♥ 

 

 

Bilde fra den 17 mars i år ♥ Synes vi pynta grava fint ♥ 

 

 

Gleder meg sånn til å få planta om og ordnet bedet skikkelig, lyngen vi planta i høst har blitt vissen og fæl. 

 

 

Vi fikk kjøpt endel blomster til Saga sin dødsdag og bursdag. Viktig for oss å ordne noe til henne på de få områdene vi kan. 

 

Æ ser dæ Pappa

 

 

Han stryk på magen min. I det siste har han gjort det ganske ofte. I starten gjorde han ikje det. Han har faktisk ikje strøkke mæ så ofte på magen før nu. Han har faktisk ikje prata så mykje om han i magen heller, før nu i det siste. Det e ikje det at han ikje tenka på han, det e heilt andre grunna for det. Men det har begynt å snu. Han legg hendern på magen min og venta ivrig på å kjenn et spark. Denna graviditeten har han fått kjenne mange spark. Han blir like glad og i hundre for kvært spark han kjenne. Æ e jo vant til dem, så jatte bare med kvær gang du ropa “åh, kjente du det, kjente du DET!”, på en kveld blir det fort 50 sånner frasa du kjem med. Selvfølgelig kjenne æ dem, æ som har babyen i magen min. Men samtidig veit æ at det e veldig spesielt for dæ. Med Saga fikk du bare kjenne spark et par – tre ganga.

Ho va så sjenert når noen andre enn mæ la hånda på magen min. Da stoppa ho å spark med en gang. Det e de eineste minnan du fikk med ho i svangerskapet. De to – tre sparkan. Det e det eineste du har å klamre dæ til. Du prøva å legg øret inntil for å lytte. Ser du ligg der å filosofere, kor fantastisk det e at man kan lage en baby, av rein kjærlighet. At to menneska som ælske kværandre, kan lage nåkka som e 50% mæ og 50% dæ. At kvinnekroppen går igjennom alt det den gjør, at naturen e så fantastisk. Du lura på kem det blir å ligne på, kanskje denne blir å ligne på dæ? Hittil ser det slik ut utfra mål som e tatt og bildan. Ser håpet i øyan dine. Ser alle drømman som fer igjønnom tankan dine. At denna lille gutten skal være med dæ på alt, kjøre traktor, både i slåtta og når det skal brøytes. Du skal lære han å kjøre maskina, lære han å skru, lære han å jakte, lære han å kaste frisbee, lære han å kjøre snøscooter. Du har så løst å gje han en sånn god oppvekst som du sjøl fikk, og enda bedre enn det. Du e så opptatt av å bli verdens beste pappa, du vil bli den aller beste! Det eineste du har i fokuset ditt, e å bli en trygg og god far. Og det e jo ingen tvil om at du blir det!

I det alle drømma og håp fare igjennom hodet ditt, ser æ den mørke skyen som kommer etter. Plutselig blir vi stille begge to, blikkan vårres møtes. Ingen sei nåkka, men vi begge tenk “…Om det går bra denne gången”. Ei setning som i utgangspunktet va positiv, avsluttes gjerne med ei slik ei. Men det e ikje alltid vi ser det høgt. Æ kan se redseln i øyan dine, æ kan se kor redd du e for at dette skal skje igjen. Det veit du at ikke du grei sjøl, og i alle fall ikje æ. Du sei ofte at du e så redd førr å møss mæ. Og du veit at du møss mæ om det skjer igjen. Du sei ofte at du kan ikje lev uten mæ. At æ e alt. Men du snakka ikje ofte om redslan dine som gjeld den nye, du e redd for å gjøre mæ mer redd. Typisk fedre. Men aldri tru at æ ikje ser det. Æ ser alt du tenke på, alt du e redd for. 

Når vi e på ultralyd, e det en ting vi begge ser etter før nåkka som helst anna. Slår hjertet. Ingen av oss sei nåkka, men æ ser du e like febrilsk opptatt av det som mæ. Og vi pusta letta ut når vi ser at det slår. Akkurat som vi kan høre at vi slepp pusten som vi har holdt sånn på. Nu kan vi fokusere på alt det andre som blir undersøkt på en ultralyd.  En gang i dette svangerskapet va vi begge sekker på at alt va over, det va forferdelig. Du hadde det kjempetøft seinere den kvelden.  Men vi har også en gang før vært på ultralyd og fått beskjed om at alt va over, på ekte, det va et mareritt. Vi klare ikke et til mareritt.

Når vi e på kjerkegårn, lure æ på om du også tenke på det æ tenke på. At vi kanskje skulla reservert plassen på sia av Saga, slik at de i det minste fikk ligg ilag. Men ingen av oss sei nåkka høgt. Sånt e ikje lov å sei. Men vi veit jo godt at sånn vi føl det, e normalt når man har opplevd det verste som e. Æ ser du e redd for å enda en gång måtta skulla bær ei så alt for lita kista ned kirkegangen, slik som vi gjor sist. Æ og du, på kværsin sia. Æ huska du holdte på å kollapse, at æ måtte støtte dæ opp med kista. Æ vil aldri at vi skal opplev dette noen gang igjen. Det greie vi ikje.

Æ ser savnet i øuan dine. Når du ser på mæ med “Herregud kor æ ælske dæ”-blikkan du titt og ofte gjer mæ, kor du bare smile og e lykkelig, ser æ ho Saga. For vi kan aldri vær 100% lykkelig igjen, ho e alltid med oss. Men æ ser ho. Når du skrik og æ tørka tåra, ser æ kor ont du har i hjertet ditt og kor mye du ønska at du skulle hatt ho her. Mange ganga skrik du nok aleine. Når du alltid skal ha nåkka å gjør, når du ikje har ro i dæ og bare må ut med en eineste gang. Du va en maur før vi møsta ho Saga, men det har blidd værre etter det. Men det e din måte å sørge på, æ respektere det, som du respektere min måte å sørge på. Mannfolk skal ikje “vær svak” sei de, mannfolk skal ikje skrik. Gud kor æ hate den oppfatninga av livet og det e ikje nåkka vi skal videreføre til vårres gutt. Av og tel grei du fortelle mæ kor mye du savne ho. Av og til greie du fortelle mæ kor redd du e. Men som oftest skåna du mæ. Du skulle bare visst kor mye æ kunna hjolpe dæ og du må aldri tru at du gjør det nåkka tyngre for mæ. For mæ e det terapi å få hjelp dæ. For mæ e du alt. Du e det kjæreste æ har. Æ skulla så gjerne bært alt, for oss begge. 

Så i det du ligg der å stryk på magen min, kjenne æ all kjærligheten du føle for gutten vårres, men samtidig all sorga du føle over ho vi mista. Æ ser på dæ at du også synes det e vanskelig å få til å stem oppi hodet. Vi har ingen, men snart en, men samtidig har vi to, men kor e den første? Feira jenta vårres sin første bursdag, men kor e ho? Æ har jo en anna baby i magen min, på hennes bursdag, ho som ikje e her? Men denna gangen, kjære mannen min, skal æ og du, hånd i hånd, gå ut fra sykehuset med en baby. En baby som lev, en baby som pusta, en baby som skrik, en baby som vi får se øyan på. Vi går ikke ut derfra en gang til tomhendt. Denna gangen skal vi ikke ligg på sykehuset å hør på babya skrik, imens vårres ikke lage en eineste lyd. Denna gangen skal vi greie det. Vi må bare tørre å tru på at livet også har nåkka godt for oss i vente. Og det har det.

Æ ælska dæ og styrken vi har ilag. Kjærligheten vi har førr kværandre, kor vi kommer oss igjennom alt livet hiv oss utti. Når livet gjør oss ont, kjempa vi bærre enda hardare på. Når livet riv og slit i oss, prøva å dræg oss fra kværandre, kjem vi bare enda nærmar kværandre. Vi kjem ut sterkar enn aldri før. Det har vært tøft, fyfan det har vært tøft for oss, men det har vært verdt det. Det e dette som e ekte kjærlighet, å stå i det. Å stå i helvettet. Og når æ først skulle oppleve mye tungt i livet, e æ gla æ fikk dele det med akkurat dæ ♥ 

 

Æ ælska dæ mannen min ♥ I gode og onde daga. Saga ♥ JW ♥