Forløsningen del 3

 

 

Del 1 kan leses her

Del 2 kan leses her

 

Vi var kommet til 5 cm som jordmor sa, selv om jeg skjønte at vi var nærmere 6 enn 5. Jeg hadde på forhånd sagt at det med cm var vanskelig for meg, for jeg forbandt det med Saga sin død. “Nå er det 2 cm igjen til han dør, 1 cm igjen”, ja dere skjønner. Jeg syntes likevel det gikk OK å høre cm under fødselen, men på en måte glad for at jordmor skånet meg fra tallet 6, som var tallet Saga døde på under forrige fødsel. Det hadde kanskje utløst panikk, da det tallet er så sterkt for meg.

Uansett. Etter noen laaaaaaange dager og en fødsel som ikke gikk så fort og greit som vi hadde håpet på, begynte jeg gi opp håpet ved 5 cm åpning. Det tok evigheter å komme seg opp til 5 cm, jeg tenkte jo i mitt sinn at det ville ta like lang tid å komme opp til full åpning som til 5 cm (selv om jeg ble forsikret om at slik trengte det ikke være, som regel var det ikke slik). Med mine dårlige rier, var det likevel sannsynlig at dette ville ta lang tid, om vi nå i det hele tatt kom i mål med vaginal fødsel. Jeg var ofte oppe å rørte på meg selv om jeg var lenket fast til senga, mannen passet på at jeg både spiste og drakk nok, vi gjorde alt for at dette skulle gå. Det var så frustrerende! Riene var ubehagelige, men de varte ikke lenge nok slik at de fikk utrettet noe særlig. Klokken var ca halv ti på kvelden. Mini fikk elektrode på hode slik at vi fikk overvåket hele hjerteslag fremfor halve (som man får ved CTG). Han hadde det bra hele veien, aldri noen som helst antydning til at han ikke hadde det bra. Pulsen ble aldri lav, den var akkurat som den skulle være. Da var det utrolig frustrerende at kroppen min ikke.ville.føde. Mislykket-følelsen slo av og til over meg, kroppen min kan ikke føde. Hvorfor var jeg så dum som tenkte tanken engang. Den kan ingenting. Den svikter meg bare. 

Jordmor beslutter å øke dryppet til nesten maxdose, funket ikke det så måtte vi tenke i andre baner. Siden det var såpass høy dose ba jeg om at epiduralen ble aktivert sånn for å være på den sikre siden. Jeg taklet riene jeg allerede hadde, bare fint, men jeg ante jo ikke hvor lang tid det ville ta og hvor mye sterkere dem ble når vi økte. Smerte kunne utløse panikk hos meg, hadde jeg blitt advart om på forhånd av legen (med tanke på den forferdelige utdrivningsfasen på 3 timer sist). Jeg måtte jo bare sammenligne med forrige fødsel, som var min eneste erfaring. Den gang var jeg glad jeg hadde epidural! Det jeg bare husker fra sist, var at riene ble megaheftige uten noen pauser når jeg fikk såpass med drypp. Da fikk jeg dog mye mer i styrke, da!

Nå var klokken ca halv ti. Dryppet ble som sagt også økt ca samtidig som epiduralen ble aktivert. Jeg hadde 5-6 cm åpning. 

 

 

Plutselig virker ikke lystgassen lengre. Jeg kjenner noe blir annerledes. Jeg kjente jo godt igjen følelsen fra sist, men hodet mitt trodde overhodet ikke på at jeg allerede kjente trykketrang. No way, det måtte være noe annet. Jeg var innstilt på at dette ville ta mange, mange timer. Jeg hadde jo bare 5 cm åpning! Det kjennes ut som jeg skal tisse på meg, bæsje på meg, alt på en gang. Jordmor må sette inn kateter for å få tømt blæren og i ettertid fikk jeg vite at hun da kjente at hodet sto langt nede, hun ble selv overrasket. Hun ber om å få sjekke meg (noe hun såvidt får da jeg begynner få ganske vondt) og sier kanten er blitt kjempetynn. “Ja ja, men vi blir nu uansett ikke ferdig før tel påske om det skal ta like lang tid opp til full åpning som det tok til 5 cm”. Jordmor begynner klargjøre. Jeg spør hva hun gjør og hun “klargjører til at baby kommer”. Husker jeg fnyste av henne. Hun trenger da ikke klargjøre NÅ! Det er jo enda leeeenge igjen. Mange timer. Hun tilkaller en til jordmor. Jeg lurer på hva i alle dager dem holder på med, Hallo!!! Jeg har jo bare 5 cm åpning! 

Så.. Kjenner jeg det. Den følelsen når ungen beveger seg forbi spina, som det kalles. Jeg blir kvalm og vil kaste opp. Jordmor smiler, hun skjønner at ungen snart er ute og vet hvor han står, hennes antagelser stemmer. Jeg mister kontrollen over kroppen min, som man ofte gjør på dette stadiet. Jeg får et snev av panikk, denne fasen var så utrolig vanskelig for meg sist. Der andre føler en lettelse for å få presse og greier å tenke at  “snart er vi ferdige og endelig kan jeg få jobbe litt istedenfor å bare kjenne på åpningsriene”, var de tre heftige timene sist brent fast i minnet. Eller, jeg får bare ikke et snev av panikk, jeg får panikk med stor P! Jeg prøver å flykte vekk fra senga, selv om det ikke går. Stritter i mot, prøver trekke meg unna jordmødrene. Står nærmest i bro, på en måte. Kan bare ikke beskrive det. De prøver å roe meg ned. Bare noen minutter etter at jeg fnyste av jordmoren som klargjorde til fødsel, kjenner jeg at jeg MÅ presse og jeg MÅ presse NÅ! Jeg tar i det hardeste jeg klarer, uten noe klarsignal om at jeg skal presse. Jeg kjenner at ungen bokstavelig talt raser ut. Jeg presser igjen, enda hardere enn forrige gang. Jeg kjenner ungen beveger seg nedover, herregud for en merkelig følelse! Det var ikke slik sist gang.. Så HOLDER de igjen ungen?! Jeg blir sint, fortvilet. Jeg må bare få han ut. Ikke faen at jeg greier holde igjen og IKKE trykke når riene kommer. De snakker om revning, jeg driter i om jeg revner bare ungen kommer seg ut nå. De sier at han snart er ute, jeg blir sint igjen (neida, ikke sinnasinna, men sunniva-sinna, dvs litt irritert). Trodde ikke på det. For det hørte jeg maaaaaange ganger sist gang, uten at hun faktisk kom ut. De sier jeg kan få kjenne på hodet, jeg roper NEI. Jeg ville ikke bli skuffet.. Så kommer det en pressri til og jeg presser det hardeste jeg noen gang har presset. Plutselig forsvinner smerten. Etter skarve 3 minutter, er han ute. En halvtime før hadde jeg bare 5 cm åpning. Kroppen min forbereder seg ubevisst på å få en død baby opp på brystet. Jeg summer meg og moter meg opp til det tøffe møtet, selv om hodet vet at han i teorien skal leve nå. Opplevelsen fra sist satt sånn i meg. Hodet mitt vet, men kroppen overstyrte bare alt.

 

Så hører vi skriket. Det er det merkeligste jeg noen gang har opplevd. Han gråter. Han GRÅTER! Jeg begynner hyle, jeg rister, skjelver. Munnen min klaprer. Hendene skjelver ukontrollert. Hele jeg skjelver. Kristoffer rister. Vi gråter. Vi vet nesten ikke hvor vi skal gjøre av oss. “Han lever, herregud, han lever, babyen min”. Jeg husker ikke alt vi sa engang. Det tar lang tid før at vi roer oss. Det er sterkt for dem i rommet å se på. Vi greier ikke forstå, vi greier ikke tro på at han faktisk lever. Jeg får han opp på brystet. Han gråter. Han rører på seg. Han kikker på meg, en rolig liten kar. Jeg forstår ingenting (han forstår nok heller ikke hvorfor mammaen er så hysterisk). Lever han ?!?! Er det mulig at han lever? Jeg greide føde. Det var helt sykt. Den mestringsfølelsen. Det å frivillig gå igjennom en fødsel når fødsel betyr død i ditt hode, når du mistet det kjæreste du hadde under fødsel sist. Jeg tok tilbake kontrollen over min kropp og jeg innser endelig hvor forbanna sterk jeg er! Fyfaen så sterk jeg er! Det er noe av det villeste, sykeste, fineste, tøffeste vi noen gang har gjort. Og jeg er så stolt av meg selv at ingen aner. Folk aner ikke hvor mye dette har kostet meg! Folk aner ikke hvor tøft dette har vært! Jeg skal aldri noen gang tvile på meg selv igjen, aldri! Jeg har født en død baby og jeg har født en levende baby enda så redd jeg har vært for å miste han og! Uknuselig! Det er helt sykt.. For en opplevelse! Det sterkeste vi har gjort. Mannen har vært min beste støtte, min bauta. Uten han, herregud for et menneske jeg har funnet meg ♥ 

 

 

Nå har jeg opplevd å presse intenst i tre timer og i tre minutter. Hver sin ende av skalaen. Vondt på hver sin måte, var heller ikke behagelig at ungen bokstavelig talt spurtet ut. Så det var også heftig. Men myyyye heller det fremfor tre timer! Etter at ungen var kommet ut, føltes det ut som hele sykehuset slapp pusten og kom for å gratulere oss. Så mange hadde ventet på dette! Det var mange tårer. Vi ble gratulert av leger, jordmødre, barnepleiere, alle vi møtte på hadde hørt om oss og vår historie. Det betydde så mye for oss ♥

Noe annet som også var utrolig merkelig, var hvor gangfør og sprek jeg var etter denne fødselen. Nå forstår jeg hvor dårlig jeg var etter forrige og hvor tøff den fødselen var for kroppen min! Jordmødrene klargjorde en seng for å trille meg til barsel (etter denne fødselen), husker jeg fnyste. Jeg kan da gå selv? Har da ikke noen problem med å gå. Hjelp til å dusje, hvorfor skal jeg ha hjelp til det? Jeg var ikke svimmel, sjanglete eller noe. Ikke noe som helst redusert. Sist gang kunne jeg ikke snu meg i sengen eller sette meg opp, alt gjorde vondt. Lenge! Jeg slet med “alle slags plager” over lengre tid.. Så denne gang, bortsett fra at jeg var bittelitt hoven nedentil, føltes og føles det ikke ut som jeg har født. Det har nok med hvor utrolig banka jeg ble etter sist fødsel, dette føltes ut som ingenting i forhold til det. Jeg har ikke hatt noen som helst problemer denne gang, egentlig!

 

 

Vi lå mye hud mot hud og ammet før vi ble flyttet over til barsel. Morkaken løsnet fort og greit, jeg synes det er helt ok å føde morkaken jeg. Er jo ingenting i forhold til babyen! Ingen større blødninger til tross for at jeg ikke hadde gått 2 uker uten blodfortynnende, det var noe jeg var spent på! Pappa klipper navlestrengen så fort den er hvit og ferdig med å pulsere, mini blir veid og målt. Han skulle etter planen være rundt 2700 gram +-, neida, han var nesten 3400 gram og hele 50 cm lang! 37 cm rundt hodet, 1 cm mer enn Saga. Hadde denne karen vært inne til termindato, hadde han vært nærmere 4500 gram, om ikke mer.. 

Jeg var veldig spent på om Mini skulle trenge noe hjelp, enten pustehjelp, lysbehandling eller noe annet. Jeg var kjemperedd for at han skulle havne på nyfødtintensiv, siden han kom litt tidlig til verden. Neida! Lillegutt kom ut frisk som en fisk, 10 på apgar score (beste score) og sjeldent sugesterk til å være født i uke 37. Han gapet (og gaper) høyt og har gjort ammingen enkel da han alltid har hatt et så bra tak (hvis man ser bort fra trøbbelet med vektnedgang pga at han sovner). Han hadde litt forhøyede bilirubin nivåer, men langt under grensa for lysbehandling. 

 

 

Etter vi kom oss på rommet, lå vi bare å koste oss i sengen. Han fant fort ut at han ikke likte plastboksen av en seng, det var myye bedre å ligge inntil mamsen! Pappsen ringte til familie for å fortelle nyheten, man kan mildt sagt si at de var overrasket. De trodde jo ikke mini skulle komme før uti juni! Flere satt jeg jo også å meldet med underveis i fødselen (bare at de ikke visste at jeg fødte), det var noen spørsmålstegn ja! Alle hjerter gledet seg og endelig kunne vi få kjenne på denne lykken ♥ Det var godt for oss, familien vår og andre som har heiet sånn på oss ♥ 

 

Jeg har et annet bilde på telefonen, hvor Kristoffer holder sitt barn, ulykkelig, tom og knust. Ikke Johan, men Saga. Det bringer frem tårer når jeg ser på dette bildet. For meg, for han, for oss, er det ingen selvfølge å ha et levende barn. Det er godt å også ha et bilde som dette. Å vite at livet også har skjenket oss med noe godt, noe veldig godt ♥

 

 

Mer om barseltiden kommer senere ♥

 

 

 

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg